Redaksjonens favoritter: Sommerfilmer 

Stand by MeChristian Høkaas  

STNDBYME-CTIT-1

Etter at forfatter Gordie Lachance hører om døden til en barndomsvenn, begynner han å skrive på en historie og mimrer en sommerdag i 1959. Han og hans fire 12-år gamle kompiser går ut til skogen for å spore opp et lik, samtidig som de har noen rampegutter etter dem, som har tidligere snublet over dette liket. Denne reisen viser seg til å være en inngang til manndommen og er de klare til å takle det?

Dette er en nydelig og autentisk film om barndom, oppvekst og tapet av uskyld. Det er noe av de beste «vennegjeng»-skuespillet jeg har sett (noe som ikke var rart, da de var en vennegjeng som var veldig rampete under produksjonen) og regien til Rob Reiner er sterk fra start til slutt. Det er utallige historier om hvordan barna gav de lille ekstra for den beste prestasjonen. Filmen står mitt hjerte nær, og blir mer og mer viktig jo eldre jeg blir, da jeg virkelig savner sommerferiene på barneskolen. Jeg hadde akkurat slike venner, hvor vi gikk ut i skogen og dro ut på eventyr. Enten var det den gangen vi fant alle de pornomagasinene under brua, da vi gikk på jakt etter patroner bak den gammel militærleiren på Lahaugmoen eller da vi fant en gammel varebil fylt av ruller av piggtråd, som vi selvsagt tok med oss hjem til klubbhuset. Det var tider! Dialogen mellom guttene er så ekte, noe som ikke er rart til tross for at Stand by Me finner sted flere tiår før min barndom, gir den et tidløst blikk på ærlighet og vennskap.  Jeg sitter og føler nostalgisk på den tiden hvor sommerferien føltes ut som et langt år fylt med lek og eventyr sammen med kompisene dine. Nå er det kun knappe to måneder fylt med jobb for å betale den dyre husleia.

Filmens siste replikk sitter godt med et sukk og jo mer jeg tenker på det, jo mer savner jeg sommeren 2003.

«I never had any friends later on like the ones I had when I was twelve. Jesus, does anyone?»

Regi: Rob Reiner – 1t. 28 min

Almost Famous – Jens Takle

almost_famous_penny_lane_william_miller_kate_hudson_patrick_fugitSom vi har sett i eksempelet med Stand by Me, kan sommeren ha en sørgmodig stemning over seg, siden det betyr slutten på tilværelsene slik man kjenner den, og uunngåelighetene med det å bli voksen. I Almost Famous, som foregår sommeren 1973, fungerer sommeren heller som et åpent veiskille hvor femten år gamle William må ta det store valgene, enten ved å følge sin drøm om å bli rockejournalist eller å studere juss slik hans mor vil at han skal.

William har fått muligheten til å skrive en artikkel for Rolling Stone Magazine om turneen til det ferske rockebandet Stillwater. Han gjør et stort inntrykk på bandet, og de tar ham under vingene og lar ham dra sammen med dem på turneen. Her møter William et dilemma ved det å holde seg seriøs som journalist, samtidig som han føler seg presset av bandet på grunn av den store tillitten de har gitt ham. I tillegg blir William hodestups forelsket i groupien Penny Lane (Kate Hudson), som ikke har de samme følelsene for ham. Det blir med andre ord en het sommer.

Denne filmen er basert på regissør Cameron Crowes erfaringer som rockejournalist i Rolling Stone Magazine akkurat samme alder som William, hvor han i denne perioden intervjuet artister som Eric Clapton, David Bowie og Bob Dylan. Det er ingen tvil om at dette er en film laget med mye kjærlighet, ikke minst på grunn av dens sterke, nostalgiske 70-tallstemning og det fantastiske soundtracket. Etter min mening en av de beste dannelseshistoriene, som omhandler en gutt som må bli en mann for tidlig, og som rett og slett må «skippe» puberteten helt, fordi hans mor gjorde det slik at han kunne hoppe over tre skoleår. Almost Famous er alt man forventer den skal være og mye mer, alt fra en sjarmerende kjærlighetshistorie og dannelsesreise som har slike dype filosofiske temaer som omhandler berømmelse og alderdom.

Cameron Crowe – Tid: 2t. 2min

Emil i Lønneberget – Travis Ravn

emil-i-lonneberga

Emil Svennson er en livlig gårdsgutt på Småland som hundser familien hans og gårdshjelpen Alfred og Lina. Alltid med gode intensjoner, men med svært lite ettertanke, går det ikke en dag uten at hans far Anton blir rasende på rampestrekene hans. I frykt for disiplinering, låser Emil seg i snekkerboden der han driver tiden med å spikke trefigurer. Mens dagene går blir figursamlingen stadig større.

Emil i Lønnberget er for meg prakteksemplaret på den skandinaviske sommeren og selve essensen av barndommen. Filmen våger å være stille, med klipp som ellers ville ha blitt kuttet fra de fleste filmer presterer filmen å danne et fullstendig bilde av labre, muntre sommerdager. Kuer som beiter, bønner i arbeid og stunder ved et kjern mens solen senker seg. Stundene mellom Emils rampestreker er poetiske, rørende og føles ikke som tomrom, heller som en nødvendighet.

Det er uungålig å bite merke i at filmen mangler kausal handling. Narrasjonen drives fram av et liv av tilfeldigheter og barnelek. Emil i Lønneberget føres av Astrid Lindgrens fløyelsmyke stemme. Med enkle fraser presist plassert i scenene kommer vakre, velfunderte observasjoner og hjertevarmende skildringer av karakterene. Narrasjonsstemmer skaper ofte en distanse fra handlingsrommet, men Lindgren leverer fortellingen med en varm innlevelse og effekten er heller et intimt studie av karakterene og deres relasjon til hverandre.

Emil i Lønneberget omhandler barndom og er egnet for hele familien, men det er absolutt ikke barnslig. Med subtile, poetiske innslag og streke samfunnskommentarer er filmen ren kunst. For meg er en hvilken som helst Astrid Lindgren-adapsjon en fantastisk sommerfilm, men Emil i Lønneberget er i klasse for seg selv.

Regi: Olle Hellbom- Tid: 1t . 33min.