Voldsomt og komplekst

Skrevet av: Martin T. Johannessen

Anna Karenina – Regi: Joe Wright – Universal Pictures

anna karenina 2012

Vi befinner oss i St. Petersburg, i det russiske keiserdømmet en gang på slutten av 1800-tallet. Anna Karenina (Keira Knightley) begynner å gå lei av sin strenge ektemann Alexis Karenin (Jude Law), og forelsker seg isteden i offiseren Vronsky (Aaron Taylor-Johnson). Forbudte følelser, egoisme versus nestekjærlighet, det å sette pris på det enkle i livet; kodeord som straks farger lerretet framfor oss.

Anna Karenina glir hurtig og lett framover, slik et teater med enkle kulisser kan forvandle stemning og sted på få sekunder. Spesielt i sekvenser der karakterene danser med hverandre opplever jeg å bli fascinert og drevet med av hastigheten i filmen. Mise en scène er finpusset til hver minste detalj, og skuespillerne beveger seg perfekt innenfor utsnittene som er gitt. Hvordan filmskaperne fører oss fra det lette til det dystre i disse sekvensene kan minne om stemningsskiftene i Black Swan (Darren Aronofsky), og rytmen mellom klipp og musikk er med på å skape en følelse av totalitet.

Det er noe voldsomt manipulerende over denne typen filmer. Karakterene vi allieres med oppnår enklere sympati på bakgrunn av overfladiske trekk som sensualitet og utseendet. På et tidspunkt i filmen tar jeg meg selv i å heie på de peneste menneskene i filmen, kjærligheten mellom Anna og Vronsky, til tross for at egoismen karakterene utstråler er åpenbar. Det spesielle ved Anna Karenina er at denne sympatistrukturen ikke vedvarer, snart heier jeg nemlig på ektemannen Alexis, før jeg så går tilbake til å heie på Anna, for så å endre mening fullstendig, og heie på helt andre karakterer enn de jeg i utgangspunktet holdt med.

Denne kompleksiteten er imponerende, men samtidig noe slitsomt. Den hyppige variasjonen i sympati og antipati gjør at jeg til tider opplever filmen som i overkant teatralsk og psykologisk dramatisk. Karakterene bestemmer seg aldri og vakler til stadighet mellom det depressive og lykkelige. Jeg har selv ikke lest Tolstojs bok, men det kan virke som om filmskaperne her kunne trengt noen ekstra timer på å skape en følelse av helhet.

Anna Karenina er en manipulerende film, men mislykkes i å manipulere fram forståelse for karakterene.