Frå Netflix og Viaplay: Gattaca (Andrew Niccol, 1997)
I ei nær framtid har genetikken kome so langt at det ikkje lenger er norma å føde barn naturleg, dvs utan å utføre grundig arvehygiene fyrst. All slags fysiske og personlegdomsdefektar, frå nærsyntheit til valdelege tendensar, kan ryddast vekk allereie før svangerskapet byrjar. Samfundet er kraftig segregert, då dei få som er fødd utan genbehandling blir behandla som annanrangs menneskjer, «in-valids». På tross av at lovverket skal verne mot diskriminering er det i praksis slik overalt, spesielt i arbeidsmarknaden. Blodet ditt fungerer som identifikasjonspapir og CV. Ingenting anna gjeld.
Dette er utgangspunktet i Gattaca, debutfilmen til Andrew Niccol, kjend for å ha skrive The Truman Show, The Terminal, og Lord of War. Filmen kastar eit kjølig dystopisk blikk på ei potensiell framtid for menneskeheita. Ethan Hawk spelar Vincent, ein ung mann med store draumar om å få reise i verdsrommet. Han finn ein måte å lure systemet på, men må leve ytst forsiktig. Om han legg igjen so mykje som feil hårstrå på feil plass kan han bli avslørt. Ei mordetterforsking på arbeidsplassen trugar med å øydeleggje alt han har jobba for. Han er ikkje drapsmannen det leitast etter, men å vere ein in-valid er nesten like straffbart…
Framtida som skildrast her opplevast kanskje som litt meir søkt no enn den gjorde i ’97, men det minskar ikkje spenninga. Sjølv om filmen blir lista under science-fiction (den spesifikke undersjangaren kallast «biopunk»), er det ikkje ein spesielt tung variant. Anbefalast lett for alle fans av ein god thriller.
- Kristian
Frå Netflix: Creep ( Patrick Brice, 2014)
For ikke så lenge siden startet min fascinasjon med mumblecore, og nullbudsjetts-filmskaping. Filmer som viser hvordan et godt manus og drevne mennesker egentlig er alt som skal til for å lage film. Og et prakteksempel for dette er Creep.
Patrick Brice spiller freelance kameramannen Aaron som har møtt en fyr via craigslist. Alt han har er en adresse, og et oppdrag om en dags arbeid for 1000 dollar. Han møter på Mark Duplass’ karakter Josef, en døende mann, som vil spille inn en videologg som viser han for den han er til sin ufødte sønn.
Fra første øyeblikk får man med seg at Josef er en spesiell fyr, og ettersom minuttene begynner å rulle begynner man å slite med hva man skal tro om fyren. Er han eksentrisk? Er han gal? Er han en morder? Heter han en gang Josef?
Filmen fungerer som en slags found-footage thriller utenom det man gjerne er vant med. Dette er et reint tomannsshow, hvor alt styres av dialog. Spenningen som skapes imellom Aaron og Josef bygges opp på et ubehagelig nervepirrende punkt, hvor du alltid funderer over Josef intensjoner.
Viktig å legge til derimot er hvor morsom filmen en. Mye av dette er rett og slett grunnet den naturalistiske stilen på filmen. Mesteparten av dialogen i filmen er improvisert, med sinnsyke historier og menneskelige feil. Selv om Mark Duplass ikke sitter bak registolen skinner hans velkjente stil rett igjennom.
Og om dette bare høres ut som en rar affære, så har du nok rett. Utenom kamera og lydutstyret i filmen, hadde det ikke forundret meg om filmen ikke hadde kostet en krone å lage. Det føles som et prosjekt to kompiser bestemte seg for å lage på en hyttetur, med intet annet enn en god ide og knallgod kjemi. Og med en lengde på 77 minutter finnes det ingen unnskyldning til å ikke plukke opp denne indie-diamanten.
- Sigfred Storstrand
https://www.youtube.com/watch?v=hYx5R6kbJTQ
