Den norske storfilmen Amundsen hadde premiere forrige fredag, og i den anledning fikk jeg intervjuet regissør Espen Sandberg, hovedrolleinnehaver Pål Sverre Hagen som den beryktede polfareren Roald Amundsen, og Christian Rubeck som spiller storebroren, Leon.
Hvor lenge vært har filmen vært planlagt og når ble det kjent at den skulle bli en realitet?
Sandberg: I fem år, cirka. Vi begynte å snakke om at vi ville lage en film om Roald Amundsen fordi han levde et så utrolig liv, han var jo første på sydpolen, men han gjorde det på en så spektakulær måte at vi tenkte dette kunne være fantastisk for film. Jo mer vi begynte å lære om ham, jo mer fascinert ble vi fordi han er så sær og rar, og fantastisk og kjip; alt på én gang. Så jobbet vi lenge med manus, men viste ikke om vi fikk støtte av filminstituttet, som ble en slags konkurranse siden det var flere prosjekter som ville ta for seg han. Den store forskjellen var at vårt prosjekt tok for seg hele livet hans, mens de andre fokuserte på sydpolen. Og hele livet hans er mye, men vi føler det er styrken til filmen, å kunne lære mer om han enn det man visste fra før.
Dere (Rubeck og Hagen) er veldig sminket i filmen. Hvordan var det som skuespiller å se seg selv som Roald Amundsen?
Hagen: Det var en veldig stor opplevelse. Det er så vidt at teknologien har blitt bra nok til at man kan gjøre det og det at vi har muligheten til å gjøre noe sånt i skandinavisk sammenheng er flott. Jeg tror at det som var viktigst for oss var å kunne jobbe vanlig med all denne sminken på. Vi fryktet at det kom til å bli klumpete og stivt og rart, men det at vi kan bruke det er en ting, men det å gjøre selve skuespillerjobben er noe annet, og det kunne blitt vanskelig dersom sminken ikke var på et såpass høyt nivå, så det var fantastisk for oss at det gikk så bra.
Følte dere at det var noen vanskeligheter med å puste eller å se?
Hagen: Neida, det sitter på som et ansikt. Men skjegg er verre. Det klør. Men det var det ikke så mye av, de jeg brukte hadde en protese under.
Var noe grodd ut selv da for å slippe kløen?
Hagen: Jeg så ut som ei ribba høne. Hodet og ansikt var barbert, så alt er skapt.
Det så veldig troverdig ut da!
Hagen: Enig!
Som Leon (Rubeck), følte du at du hadde mindre info å jobbe med, og i så fall, hvordan tilnærmet du deg rollen?
Rubeck: Det første jeg gjorde da jeg fikk rollen var å google «Leon Amundsen biografi» til null treff. Så jeg gikk på biblioteket hvor jeg fikk en bunke med bøker hvor jeg fant flere gullkorn her og der om Leon og etter hvert kom flere kilder opp, f.eks dagbøkene til mannskap, forretningskorrespondansen som ligger på nasjonalbiblioteket, hvor jeg satt og prøvde å tyde over hundre år gammel håndskrift, på jakt etter noe biografisk informasjon. Jeg fikk også hjelp av barnebarnet hans, Johan, så sakte men sikkert dannet det seg en Leon som jeg følte jeg hadde nok eierskap til å kunne gå inn i denne filmverdenen med. Manusforfatteren gjorde også en fantastisk research i forkant, så de viste mer om han enn det jeg gjorde til å begynne med, men det var viktig for meg å bli eksperten på det.
Jeg er ingen ekspert på dette feltet. Tror dere folk som er eksperter blir å like filmen like godt, eller har dere kanskje hatt et tett samarbeid med eksperter?
Sanberg: Vi har hatt tett samarbeid med eksperter, og nå har vi vist den til flere eksperter, og vi kan trygt si at det har gått veldig bra, overaskende bra faktisk, siden det er så mange ulike meninger der ute.
Hagen: Og det er jo noe av det som filmen har prøvd å løfte fram, alle de ulike perspektivene, fordi han er ingen lett person å forstå, eller å bli enig om. Så det er hundre år med krangling og begeistring ovenfor Roald Amundsen, det er en del av hans appell, kanskje.
På hvilken måte skiller eventyreren Roald Amundsen seg i fra eventyreren Thor Heyerdahl?
Hagen: Godt spørsmål. De var nok veldig forskjellig. Thor Heyerdahl hadde evnen til å kommunisere, han solgte masse bøker, fikk Oscar, mens Roald var virkelig ikke en mediemann. Den formidlingsbiten var ikke hans sterke side så jeg tror nok det er den viktigste personlighetsforskjellen. Jeg tror nok Thor Heyerdahl og Fridtjof Nansen var likere typer, mens Roald var en grevling som beit seg fast og kjørte på.
Hvis filmen hadde vært laget for 50 år siden, tror dere han hadde blitt presentert på samme måte, eller hadde det vært en mer helteaktig figur?
Hagen: Det er et veldig bra spørsmål.
Sandberg: Ja det er det! Ja, jeg vil nok tro det. Nå har vi kjennskap til dagbøkene til ham og mannskap et, det hadde de ikke den gangen. Så det er mer kildemateriale å hente i fra nå, til å lage et rikt portrett. Men jeg vil tro det at det hadde vært mer heltete ja, dersom filmen ble laget etter krigen. Vi har vært i en fase nå hvor vi har prøvd å se på det hele mennesket.
Hva gjorde at dere ville ha disse rollene, og berette om dette brorskapet på film?
Rubeck: For meg er det lett, jeg ville jobbe med Espen og Pål Sverre igjen, uansett rolle. Espen har et høyt ambisjonsnivå og klarer å få med seg yrkesstolte og flinke mennesker i alle avdelinger. Det er ikke tilfeldig at filmen holder et internasjonalt nivå, og det er fordi teamet faktisk er det. Det er også noe med det å puste liv i disse karakterene, og jeg må si at jeg syntes Pål Sverre gjør en så fantastisk tolkning. Når jeg så han for første gangen i sminken trengte man nærmest ikke spille at han var der, fordi han var der, om du skjønner. Og når det gjelder tilknytning til rollen så var jeg interessert i en rolle som er såpass i skyggen. Når jeg leser om forskjellige genier, eller noen som har fått til noe fantastisk så er det bestandig et team som står bak og ikke får cred’en, men heller dritten dersom noe går galt. Bare se på Steve Wozniak og Steve Jobs for eksempel. Fascinerende.
Nå har dere håndtert både Thor Heyerdahl og Roald Amundsen. Er Helge Ingstad neste?
Sandberg: Jeg vet ikke enda hva som blir det neste. Jeg vet at jeg får kjempegodt utbytte av Pål Sverre og Christian så jeg vil veldig gjerne jobbe med de igjen.
Hva gir deg lyst til å lage denne typen film?
Sandberg: Det er fascinerende mennesker og fantastiske historier som har alt. Menneskelig drama, det er vondt og vakkert, spennende og sinnssykt. Det er en «ride» som man får av å se den på kino. Det er også miljøer som er veldig cinematisk.
Gratulerer så mye og lykke til videre!
Takk for det!
Du kan lese vår anmeldelse av filmen her.
