Blå er den varmeste fargen – Regi: Abdellatif Kechiche – Quat’sous Films / Wild Bunch – 2 t. 59 min.
Filmen følger den femten år gamle jenta Adèle (Adèle Exarchopoulos), som én dag får øye på en blåhåret kvinne ved navn Emma (Léa Seydoux). Adèle føler en plutselig seksuell trang ovenfor henne. Etter et ikke-lidenskapelig heteroseksuelt forhold finner Adèle ut at hun er lesbisk, og hun skumper ”tilfeldigvis” borti Emma på en lesbebar, og fra da av starter de et svært lidenskapelig forhold. Men som i de fleste forhold, uavhengig av seksuell tilhørighet, er det alltid turbulens, og en dag smeller det skikkelig.
Blå er den varmeste fargen er ikke bare årets beste film, men også en av de beste filmene jeg noensinne har sett, fordi dette er en film jeg skulle ønske kunne ha vart lenger. Dette er noe som ikke skjer veldig ofte, og nå sier jeg det om en film som er nesten tre timer lang. Som den avdøde Roger Ebert en gang sa “Ingen god film er for lang, og ingen dårlig film er kort nok”. Adèle sier noe lignende når hun forteller en kamerat at en bok på 600 sider kan være like god eller bedre enn en bok på 30 sider.
Skuespillerprestasjonene er virkelig superbe. Spesielt nykommeren Adèle Exarchopoulos overrasker oss virkelig med en realistisk og tåregripende prestasjon som ingen av årets beste Hollywood-prestasjoner kan måles opp mot. Adèle gir så mye dybde til sin karakter. Hun er en person du ønsker å vite mer om, og vil følge hele veien til graven. Så ja, jeg håper på en oppfølger. Det er absolutt en glede at Gullpalmen ble tildelt begge skuespillerne sammen med regissøren, for filmen ville ikke vært den samme uten Adèle. Jeg elsker Adèle. Det gjør jeg virkelig, på grunn av hennes indre skjønnhet som kommer godt fram i denne filmen. Jeg får så lyst å gi henne en klem og si at alt kommer til å ordne seg. Jeg håper virkelig å se mer av Adèle Exarchopoulos i fremtiden.
Hennes medskuespiller Léa Seydouxs prestasjon er også bra, men ikke like imponerende som Adèles. Léa er derimot den perfekte partner. Begge har den rette kjemien som er eksplisitt vist i alle samtalene de fører, og så klart i sexscenene. Man kan virkelig føle kjærlighet, besettelse og medfølelse i luften. Det er så realistisk, og jeg er så glad for at denne filmen for det meste består av nærbilder. Alle ansiktene i filmen er en god bok som man kan fortape seg i. Det er som å se Maria Falconetti gråtkvalte ansikt i The Passion of Joan of Arc, og dette er selvfølgelig regissør Abdellatif Kechiches fortjeneste for å ha presset skuespillerne til det ytterste i hver scene, noe som har gitt ham et rykte som en tyrann på settet. Men slik var jo også Kubrick.
Denne filmen inneholder også en god del grafiske sexscener, og en av sexscene er mer enn ti minutter lang. Det som gjør akkurat denne sexscenen så spesiell er ikke det rent seksuelle, men den enorme seksuelle lidenskapen involvert i de sterke seksuelle handlingene som Adèle ikke kunne ha forestillet seg gjennom onani. Når hennes fantasier endelig blir oppfylt, er det ikke noe annet vi kan gjøre enn å føle oss så enormt glade på hennes vegne. En frigjørende glede, en større glede enn bare sex. Dette er himmelen. Kort sagt den mest etterlengtede sexscenen i filmens historie. En kontrast oppstår når Adèle har et heterofilt samleie, hvor det ikke er noen lidenskap involvert overhode, og vi vet at Adèle bare lurer seg selv.
Selv om denne filmen tar for seg et homofilt forhold, fokuseres det mest på forholdet i seg selv, heller enn samfunnets holdninger til homofili. Emmas venner er stort sett opprørske kunstnere som er vant til alle typer seksuelle legninger. Adèles skolekamerater er litt fordomsfulle mot henne på grunn av hennes homoseksualitet, ellers fokuserer filmen lite på samfunnets holdninger. Dette er et pardrama uavhengig av seksualitet, og jeg liker godt at homofobi er ute av det store bildet. Det er et følelsesladet forholdsdrama, på lik linje med Ingmar Bergmans filmer, og Adèle er den nye Liv Ullmann.
Min konklusjon er at Blå er den varmeste fargen er et mesterverk av en film, med to fantastiske skuespillerprestasjonen som virkelig fortjente å få Gullpalmen sammen med regissøren. Filmen ville ikke vært den samme uten noen av dem. Dype karakterskildringer i uhyggelige realistiske settinger, med en regissør som virkelig pusher grensene. Dette er en av de beste kinoopplevelsene jeg noensinne har hatt, og definitivt årets beste film.
