Love, Death & Robots er kjærlighetsbarnet til Deadpool regissør Tim Miller og levende legende David Fincher, og kulmineringen av deres ønske om en nyinnspilling av kultklassikeren Heavy Metal fra 1981. Første sesong av denne antologi-serien er på totalt 18 episoder, alle sammen av de imellom 7-17 minutter. Ingen av episodene henger sammen med hverandre, og utforsker alle tenkelige kreative ideer og animasjonsstiler med humor, følelse, action og skrekk.
Når Beowulf kom ut i 2007 var det lett å forestille seg en ny trend. Filmer og serier overlagt med data-animasjon hadde gjort det lettere å blande spesialeffekter med skuespillere og omgivelser, og derfor gitt en mer helhetlig opplevelse. Dette kunne vært en god mellomstasjon frem til den dagen hvor spesialeffekter hadde blitt totalt fotorealistiske. Dessverre ble det altså ikke standarden, sannsynligvis fordi Beowulf ikke gjorde det spesielt bra verken kritisk eller økonomisk. Det eneste stedet man har fått ordentlig gode hel-animerte kinematiske snutter har vært i reklamer og cut-scenes til spill.
En av argumentene mine for hvorfor Spider-Man: Into the Spider-Verse er så utrolig fengende er fordi det er både en superhelt-film og en animasjonsfilm. Det er ingen barriere imellom spesialeffektene og det naturlige, og ender paradoksalt opp som mer ”realistisk” enn en live-action film. Rick & Morty, en av de beste seriene noensinne laget, er et prima eksempel på ordentlig god animasjon laget for voksne, hvor budsjett og skala ikke har noe å si. Omgivelser og action kan være så stort som serieskaperne ønsker det. Love, Death & Robots kan ikke settes opp mot de titlene i kvalitet, men er fortsatt et herlig kreativt og underholdende steg i riktig retning.
Det er vilt forskjellige animasjonsstiler over sesongens 18 episoder. En del av episodene, som Beyond the Aquila Rift, Shape-Shifters og Secret War, viser frem realistisk animasjon i verdensklasse og hadde fått stående applaus på E3 om de var presentert som fremtidige spill. Helping Hand, en av mine personlige favoritter, setter hele Gravity i skyggen på bare 10 minutter, og det er ren tortur at det ikke er en hel film. The Witness er en sexy psykedelisk neo-noir som det oser David Fincher av, og Good Hunting er spektakulært uforutsigbar, med 6 sesonger historiefortelling fortalt på 16 minutter.
Ikke alle episodene er like bra, naturligvis. Sesongens svakeste er The Dump, som gjerne kan hoppes over. Noen av de andre episodene har gode elementer, men treffer dårlig på humoren eller stemmeskuespillet. På mange vis minner dette om en animert og mer leken versjon av Black Mirror, som også lider av noen råtne egg. Noen episoder i Love, Death & Robots, som Zima Blue, leker seg også med omfattende science-fiction filosofi som forsterker den fordelaktige sammenligningen.
Det er bare å dykke ned i grenseløs og blodig kreativitet med Netflix sin nye antologi-serie Love, Death & Robots. Fra Hitler sine mange alternative dødsfall til varulver i den amerikanske marinen, her er det noe for alle. Tre og en halv time forsvinner fort, gitt!
(Anmeldelsen tar utgangspunkt i hele sesong 1, episode 1-18.)
Love, Death & Robots – skapt av Tim Miller og David Fincher; med Mary Elizabeth Winstead, Topher Grace, Gary Cole, Samira Wiley og Stefan Kapičić. Spilletid: 7-17m á 18 episoder (totalt 3t 40m). Land: USA. Aldersgrense: 15/18 år.
