[usr 3.5]
Når det ble annonsert at Guy Ritchie skulle ha regien på en nyinnspilling av Aladdin ble nok de fleste noe forvirret. Tidligere har han blant annet laget Snatch, RocknRolla, samt Sherlock Holmes-filmene med Robert Downey Jr. Hans spesifikke estetikk, skitne humor og mørke, modne temaer er ikke noe man assosierer med Disney, men Ritchie har med Aladdin vist seg å være en regissør som også egner seg for hele familien.
Alle kjenner til historien om Aladdin, så jeg kommer ikke til å gå i detalj om handlingsforløpet. Aladdin (Mena Massoud) er en akrobatisk småtyv som stjeler for å overleve sammen med sin trofaste apekatt, Abu. Etter å ha møtt prinsesse Sjasmin (Naomi Scott) blir han stupforelsket og vil gjøre hva som helst for å vinne hennes hjerte. Den onde trollmannen Jafar (Marwan Kenzari) fanger Aladdin og tvinger ham til å utforske en hule hvor han skal finne den magiske lampen. I hula møter han et flyvende teppe og blir kjent med hva som befinner seg inni lampen, selveste Genie (Will Smith), som gir ham tre ønsker. Ønskene han velger må gjøres med omhu, og kampen om å vinne Sjasmin og bekjempe Jafar er i gang.
Genie er denne gangen spilt av Will Smith. Det å fylle skoene til Robin Williams sin fantastiske versjon er ingen lett oppgave, men Smith leverer en god dose sjarm og gjør karakteren til sin egen. Når trailerne ble sluppet ble filmen et offer for mange memes, hvor kritikken var rettet mot animasjonene av Smith som Genie. CGI-animasjonene er blitt litt forbedret i den endelige filmen men ellers er det ganske åpenbart at mye er dataeffekter heller enn noe som faktisk er foran kameralinsa. Dette merkes spesielt godt på apekatten Abu, som ser ut som at den kommer fra en søvnparalyse. Utenom de smålig tamme dataanimasjonene så er filmen veldig estetisk pen. Den er fargerik og fanger essensen av det Agrabah som de fleste kjenner så godt fra før. Det å gå ut ifra at seeren kjenner historien godt fra før er også et lite feiltrinn som filmen begår. De regner med at selv de yngste kinogåerne har sett den originale Aladdin og som et resultat av det går filmen litt for fort i svingene til tider, og hopper over sentrale «plot points» som originalen ifra 92 utforsket. Filmen er uansett underholdende jevnt og trutt, og er valuta for pengene dersom man ønsker intet mer enn en god stund på kinoen.
Både Aladdin og Sjasmin er spilt godt, hvor danse-, sang- og skuespillerkapasitet er sentrale verdier. Will Smith fikk en del kritikk for å i det hele tatt ta rollen som Genie, men filmens svakeste ledd er han langt ifra. Dette fører meg til neste poeng…
Disney’s skurkerollegalleri bærer på mange ikoniske skikkelser, deriblant Cruella DeVille, Kaptein Krok, og Shere Khan. Ingen av dem kan måle seg i bad-ass faktor slik som Jafar, og i denne filmen er han dessverre langt ifra like fryktinngytende som i originalen. I originalen er han en eldre og ekkel herremann som mange ønsket skulle være spilt av en som Ben Kingsley i nyinnspillingen. Disney valgte heller å satse på en yngre variant denne gangen, og det er synd å si det, men har er rett og slett ikke skummel nok. Det er vanskelig å poengtere nøyaktig hva det er som gjør han så lite ubehagelig, men én av faktorene er nok stemmen hans. Her er han myk og introvert, i kontrast med animasjonsfilmens bestemte og kyniske versjon.
Filmen er en musikal, og i en musikal er dansenumrene vel så viktig som selve syngingen. Sang og dansenumrene er kreative og velprodusert, og konstant nikket jeg i takt med musikken. Ypperlig feel-good.
Til tross for noen urene CGI-effekter og en nokså svak antagonist så er Aladdin en svært underholdende og fin film, og Guy Ritchie’s beste på lenge.
Aladdin – regissert av Guy Ritchie; med Mena Massoud, Will Smith, Naomi Scott. Spilletid: 2t 8m. Land: USA. Premiere: 22.05.19. Aldersgrense: 9 år.
