Helt siden 17. September da den Sørkoreanske thrillerserien Squid Game ble gitt ut på Netflix har den nærmest eksplodert i popularitet. Nå konkurrerer den om å bli den største Netflixserien noensinne. Man kan da stille seg spørsmålet hva i all verden er det som har gjort at nettopp denne serien har kapret så stor internasjonal interesse?
Vi kan begynne med vår protagonist Seong Gi-hun spilt av Jung Jae-Lee. Han er en høylytt, impulsiv og uselvstendig mann som selv i godt voksen alder er avhengig av morens lommebok for de enkleste beløp. Paradoksalt nok er han også avhengig av å vedde penger i hesteløp samtidig som han har en enorm gjeld hengende over seg med folk du ikke vil omgås med. På toppen av kransekaken har han en datter på 10 år som han absolutt ikke tar godt nok vare på. Når situasjonen når et bunnpunkt møter han en mystisk velstående person som gir han tilbudet om å tjene mer penger enn han kunne drømt om hvis han vinner i et ukjent spill. Straks han godtar tilbudet våkner han opp i en fasilitet sammen med flere hundre deltagere.
Dette såkalte spillet viser seg å være en rekke barneleker med en ekstremt dødelig vri. Premien derimot er minst like ekstrem og det alle deltagerne har til felles er at de desperat trenger penger. Før du vet ord av det bestemmer mange av spillerne seg for å delta selv etter å ha sett de fatale konsekvensene de kan møte. Dette gjelder også Gi-Hun som ellers hadde stukket av, men oppdager at moren trenger penger til en medisinsk behandling og bestemmer seg dermed å fortsette spillet. Dette igangsetter en ganske interessant karakterutvikling.
Det er her Squid Game skiller seg fra andre dødsleker som Battle Royale og Hunger Games hvor karakterene blir tvunget til å kjempe. Her er de fleste sultne på penger. Så sultne at de er villig til å gjøre hva som helst om de så må lyve, jukse, forråde eller drepe. Man kan si hovedtema er: «hvor langt er folk villig til å gå for penger, og hvorfor er det slik?». Man kan spørre seg hva slags liv de egentlig har utenfor? Mange koreanske filmer og serier tar for seg dette emnet med fattigdom, kapitalisme og klasseskille. Det er likedan her. Spillerne er nemlig håndplukket basert på hvem som mest sannsynlig vil si ja. Dette er videre demonstrert i de andre karakterene, men det er ikke bare av selviske motivasjoner.
En stor favoritt er Kang Sae-byeok (Nr. 067) spilt av modellen Ho Yeon Jung som ønsker å smugle foreldrene sine ut av Nord-Korea. Videre har vi Ali Abdul (199) en pakistansk immigrant med altruistisk holdning som sliter med å forsørge sin familie. På andre siden av spekteret har vi Cho Sang-Woo (218) som er Gi-Hun sin barndomsvenn.
Utvilsomt intelligent, men også en rik businessmann som er blitt tatt for svindel. Jang Deok-su (101) derimot er en helt utilgivelig forbryter som serien notorisk ber deg hate. Til slutt har vi Oh Il-nam (001), en eldgammel mann som rett og slett ønsker litt moro siden han uansett vil dø av hjernesvulst, men har utfordringer med demens.
I spillet ser vi en rekke ulike dynamikker og interaksjoner mellom disse karakterene som utvikles og det er svært underholdende. Serien lar deg skape favoritter du kan heie på og utfordringen kommer når disse båndene skapes, men du vet at ikke alle kommer til å klare det.
Dette skaper splid hvor bånd brytes vel så ofte de skapes. Med tanke på spillets ekstremt høye dødelighet vet du heller aldri hvor lang tid du får tilbringe med dem. Konsekvensene er alltid til stedet.
Dramaet dreier seg heldigvis ikke bare om spillerne, men også om driverne av dødslekene. Alle som en, likt kledd i rosa og med svarte masker nedstrippet av individualitet.
Hverdagen er neppe enkle for dem heller. Blant dem er det en som ikke hører hjemme og han ønsker å avsløre spillet til offentligheten. Også en nokså interessant del av handlingen. Sjefen deres er referert som «The frontman» og er på mange måter dommeren i spillet. Med en geometrisk maske, svart frakk og hette er karakterdesignet noe som gir stort inntrykk. Det at han er uforutsigbar gjør han også ganske effektiv som antagonist. Dessverre har vi også noen rike maskerte menn som er tilskuerne av spillet. De snakker på engelsk og det er pinlig dårlig skuespill.
Det er mye
positivt og negativt å si om filmingen. Den er variert og de prøver ut
forskjellige teknikker, men ikke alt funker. Blant dem er det en kaotisk actionscene
i mørket med blinkende lys. Det er frustrerende dårlig lysbesatt og umulig å
skjønne hva som skjer.
Den lander heldigvis på andre scener som da vi ser vide og psykedeliske skudd
av kulissene på spillet med et lydspor av urovekkende korstemmer. Disse er
veldig oppslukende. Alt innenfor dødslekene har generelt spennende farger og
lys som bidrar mye for estetikken. Musikken er et annet element som generelt
fortjener mye ros. Den er spennende, karakteristisk og gjør mye for atmosfæren.
Når det er sagt så er seriens sterkeste element underholdning, og det er nok en stor grunn til all oppmerksomheten. Den er veldig enkel å se og ber ikke om mye fra deg heller.
Det medfører jo at serien også har en del logiske hull i handlingen. Dette merker vi også på karakteratferd og en rekke usannsynligheter som er skrevet mer for underholdningens skyld. Det er typisk koreansk stil at man drar det til det ekstreme og det kan forståelig nok skuffe en del mennesker, særlig de som ikke vil skru av bryteren når de ser på. Når det er sagt er helheten et relativt sterkt produkt.
Hwang Dong-hyuk skrev serien i 2009 og har blitt avvist av selskaper i over 10 år. De mente blant annet at serien var altfor grotesk. Heldigvis kom prosjektet på beina igjen og han endte opp med å regissere alle 9 episodene. Resultatet er en universal hit med en del sterke elementer og noen svake, men med en underholdningsverdi som gjør den til en fornøyelig binge.
Squid Game: skrevet og regissert av Hwang Dong-hyuk. Med Lee Jung-jae, Greg Chung, Stephen Fu. 9 episoder. Tilgjengelig på Netflix. Aldersgrense 16 år.
