Helt siden The Beatles tok verden med storm i 1964 med sin opptreden sett av 73 millioner amerikanere på The Ed Sullivan Show, har bandet blitt nøye fulgt og dokumentert i tilsynelatende alle kriker og kroker. Mange bøker er skrevet om hvordan disse fire guttene fra Liverpool ble kulturelle ikoner som endret musikken med banebrytende innovasjoner, ukonvensjonelle instrumenter og uttrykksfulle sangtekster. Man skulle trodd at 50 år etter bandets splittelse, var det ikke mer å fortelle. Det er heldigvis ikke tilfellet. I desember kom Peter Jackson med den lenge ventede dokumentarserien The Beatles: Get Back som ligger ute på Disney +. Dokumentarserien gir nemlig et helt ferskt og ikke så lite intimt innblikk på en del av bandets historie som lenge har stått i et lite representativt lys, nemlig skapelsen til albumet «Let it be». Man kan spørre seg hvorfor det først nå kommer til overflaten etter alle disse årene.
Bakgrunn for dokumentaren
The Beatles sluttet å turnere sommeren 1966. De kunne ikke lenger høre seg selv bak all skrikingen på konsertene og var rett og slett lei. Årene som fulgte er de mest prestisjefulle i musikkatalogen deres ettersom de ikke lenger var avhengig av å spille live og kunne eksperimentere i studioet. Sommeren 1967 døde manageren Brian Epstein av en overdose. Her mistet bandet en venn og et viktig ledd som holdt disiplinen og arbeidsmoralen på plass. The White Album som ble gitt ut før Let it be viste mer av individene i bandet og flere av sangene ble tatt opp med kun ett eller to av medlemmene, istedenfor alle fire sammen. Hadde de begynt å vokse fra hverandre? Bassisten Paul McCartney tok til slutt tak og mente det var på tide å jobbe som et ordentlig band igjen ved gå tilbake til røttene. Ideen ble å lage et livealbum hvor den kreative arbeidsprosessen skulle dokumenteres på film og ende med den første offentlige opptreden på flere år. Med bare tre uker på å produsere et fullkomment album fra bunden av (og kanskje en dose sceneangst), ble dette en oppgave langt lettere sagt enn gjort. Selv om vi i etterkant kan si at albumet ble et relativt godt produkt, var veien dit preget av en rekke interne spenninger.
Problemet lå i at både albumet og dokumentaren ble utsatt av en rekke grunner, og at de innimellom produserte kanskje det sterkeste albumet Abbey Road som kronologisk også er det siste innspilte. Da bandet annonserte sin oppløsning våren 1970 klødde folket etter et svar på hva som lå bak splittelsen til de tidligere uatskillelige «brødrene». Da dokumentaren om «Let it be»-innspillingene møtte offentlighetens øyne, var det ikke lenger en helt autentisk representasjon, men etter min tolkning klippet for å fremheve turbulensen i bandet som en forklaring til folket. Valget om å kalle dokumentaren for «Let it be» var rene isingen på kaken, og signaliserte at fansen måtte gi slipp. Albumet kunne ikke stå side om side med «Abbey Road», og dokumentaren ble mislikt av Beatles-medlemmene fordi det fyret opp gamle uoverensstemmelser. Alt dette ga en sur ettersmak av denne perioden, både for bandet, og for offentligheten. 60 timer med råmateriale lå låst i et hvelv i 50 år helt til Peter Jackson fikk muligheten til å ta en titt. Han forventet å finne et hav av krangler og dårlig stemning, men i stedet fant han fire slitne brødre med stor kjærlighet for hverandre. Ja det er fortsatt interne spenninger og uenigheter, men det er like mye lek, moro og en utvilsom medmenneskelig respekt i gruppa, akkurat det du kan forvente av fire «brødre». Peter Jackson har klart å samle det viktigste fra alt råmateriale og male det mest komplette bildet av perioden.
En gave for fansen
Sluttproduktet ble en dokumentarserie delt i tre deler på omtrent to og en halv time hver. Det vil si at hele serien rommer nesten åtte timer med The Beatles. Man kan da spørre om dette er nødvendig? For en alminnelig seer vil nok svaret være nei, men Peter Jackson som selv er blodfan, visste at det dokumenterte materialet var en skattkiste for fansen, og ga dem det de ville. Dette er også det mest intime vi noen gang har sett bandet, og det faktum at det tok 50 år å komme dit understreker den historiske verdien denne dokumentarserien faktisk holder.
De har gjort en fantastisk jobb i å restaurere råmaterialet for det moderne lerretet og dette kan ikke understrekes nok. Lyden er også svært god, men det er flere scener hvor de ikke har filmmateriale som matcher lyden. Selv om dokumentaren påpeker dette problemet er det likevel en smule distraherende.
Å se Get Back kan sammenlignes med å ta en tidsmaskin tilbake til 1969 for å tilbringe tid med The Beatles i studioet. Du er en flue på veggen som ser ikoniske sanger bli dannet fra bunnen av, og det er til tider ubegripelig imponerende når man vet at alt er spilt inn live. I Get Back får vi se dem ufiltrert på både godt og vondt. Filmskaperne hevder at de hele tiden har prøvd å lage et autentisk bilde, og dette merkes. De interne spenningene vi lenge har visst om er som sagt fortsatt tilstede, men det er gitt nok substans til å forstås, og nok komiske innspill og entusiastiske jamsessions at det helhetlig er en gladstemt opplevelse. Peter Jackson uttalte seg selv om dette da han hadde gått gjennom råmaterialet: «I was relieved to discover the reality is very different to the myth … Sure, there’s moments of drama – but none of the discord this project has long been associated with.»
Denne dissonansen merkes mest i første episode hvor de øver inne på det stusslige og traurige «Twickenham Studios». Bandet var ikke fornøyd med akustikken og det henger en håpløshet i lufta hvor øvingen og spillingen ikke kommer noen vei. Kameraets tilstedeværelse kunne neppe hjelpe. Alt dette endrer seg nokså drastisk i andre episode hvor de flytter til Apple Corps nye opptaksstudio. Forskjellen er som natt og dag, og det yngste bandmedlemmet George Harrison fikk etter hvert den musikalske legenden Billy Preston med på innspillingene. Det er magisk å se hvor essensielt dette var både for musikken og stemningen. George Harrison har siden innrømmet at dette var bevisst med intensjonen om å forbedre stemningen på lik linje med en familie som stopper å krangle når de får gjester på besøk.
Selv om det i sin helhet kan sies å være lagd for fansen, er det likevel også et godt startpunkt for å introdusere nykommere når dette er det mest intime vi kommer i å observere kjemien blant medlemmene. Et nevneverdig høydepunkt er hvor Lennon og McCartney har en privat samtale på en kafe uten å vite at det ligger en mikrofon i potteplanten på bordet. Her får vi god innsikt i det svært omtalte samarbeidet, og det er forbløffende at slik informasjon ikke har nådd offentligheten før nå. Når det kommer til forkunnskaper forventer dokumentaren at du har en viss forståelse av musikkteori. Det er mye musikksnakk uten fortellerstemme, så den eneste måten å fordøye informasjon er ved å se og lære.
Innsikt i bandets splittelse
Selv om dokumentarserien generelt tar en svært positiv vending henger det likevel en melankolsk bevissthet om den kommende skilsmissen. Noen av fordommene vi har hatt om bandet avkreftes, men andre bekreftes. For eksempel har John Lennons kone Yoko Ono lenge fått skylden for bandets splittelse. For disse turtelduene var et minutt atskilt fra hverandre tilsynelatende også et minutt bortkastet. Hennes tilstedeværelse i studioet har fått mange til å tro at hun hadde stor skyld i bandets splittelse. Folk ønsket jo å ha noen å skylde på. Ettersom Yoko Ono etter hvert erstattet McCartney som den nye samarbeidspartneren til Lennon holder det en viss betydning, men Get Back understreker at det var i bandet som en helhet hvor problemet lå. De hadde allerede gjennomført det meste av sine planer og ambisjoner. I begynnelsen var de nesten identiske i utseende, men jo eldre de ble jo tydeligere ble de individuelle forskjellene, også i musikksmak og fremtidige planer. Lennon startet som leder, men hadde mistet entusiasmen og var mindre tilstede, noe som også skyltes rusmidler. McCartney måtte ta over denne rollen, noe han selv innrømmer i dokumentaren. McCartney ble den dyttende kraften for å holde disiplinen oppe, og dette rolleskiftet skapte nok bitterhet i gruppa. McCartney er også en perfeksjonist som skulle ha ting på sin måte, noe som i lengden kunne være slitsomt. Til slutt ser vi også at Lennon og McCartneys roller som sangskrivere overskygget George Harrison som også ønsket å få spilt inn sine sanger. Når vi i etterkant vet hvor god George Harrison faktisk var, er det synd å se han introdusere klassikere som «All Things Must Pass» med lite anerkjennelse fra de andre. Alt dette er svært tydelig i dokumentaren, likevel er følelsen jeg sitter igjen med at det ikke var så galt at bandet oppløste, men at det var en nødvendighet å frigjøre seg fra det enorme presset og begrensningene av å være i The Beatles.
En verdig finale
I store deler av dokumentarserien henger det en usikkerhet i gruppa om hva innspillingene faktisk leder opp til. Først var planen en live konsert på TV hvor det i samme slengen skulle ta opp lyden direkte til plata. Utover serien dukker det opp nye ideer, men ingen av dem enstemmige. Etter hvert nærmer de seg et fullkomment album slik de planla, men mangler en reell avslutning på dokumentaren. Det blir til slutt foreslått at de kan holde en konsert på taket til studiobygningen hvor de presenterer de sangene som lar seg gjennomføre uten å bytte instrumenter. Når McCartney hører ideen skinner det i øynene hans, og nok en gang fikk bandet skape historie. Denne konserten er kjent som «The Rooftop Concert» og var bandets aller siste live opptreden. Her velger Peter Jackson å splitte skjermen i flere deler slik at vi får perspektivet fra konserten, perspektivet fra lokale tilhørere, og perspektivet fra politiet som forsøker å stanse bryderiet. I tillegg har han vært generøs nok til å gi oss konserten i sin helhet uten å forkorte den. Alt dette kulminerer i det perfekte klimakset dokumentaren trengte, og som seer får man virkelig tatt del i denne historiske begivenheten med bandet.
Om du er Beatles fan eller ei, denne dokumentarserien er noe enhver musikkentusiast vil få glede av. Den kan til tider føles unødvendig langtrukken så min anbefaling er å dele det opp i halve episoder om gangen. McCartney som på enkelte plan har skammet seg over denne perioden kan nå endelig hvile med god samvittighet av at vi har fått nøyaktig det han opprinnelig ønsket med prosjektet: Et intimt innblikk på hvordan The Beatles skapte sin tidløse musikk, og et uomtvistelig bevis på den sterke kjemien og kjærligheten som bandmedlemmene hadde for hverandre.
The Beatles: Get Back. Regissert av Peter Jackson. Med: Paul McCartney, George Harrison, Ringo Starr og John Lennon. Tre deler. Strømmes på Disney+. Aldersgrense 16 år.
