Nok en gang har vi vært så heldige å få reise på den fryktinngytende festivalen i Oppdal, og vår skribent Johan har plukket ut tre filmer som har utmerket seg på dag 1!
The Beldham (2024) – regi av Angela Gulner
Årets Ramaskrik starter sterkt med moderne folketro skrekk. The Beldham handler om en nybakt mor som besøker sin egen mor, hennes nye kjæreste og hjemmehjelpen deres, der hun over tid blir plaget og angrepet av en kråkelignende skikkelse, noe som ingen andre enn hun kan se.
The Beldham er ikke en skikkelig skummel eller forstyrrende skrekkfilm, men er mer som et engasjerende og rørende familie drama. Hovedpersonen, Harper, er den eneste som ser og blir berørt av kråkeskikkelsen, derfor virker det jo for alle andre at hun går fullstendig gal, der hennes egen mor prøver å adskille henne med babyen sin, for hennes egen og babyens sikkerhet. Måten filmen tar opp utfordringen og vanskelighetene rundt mental ustabiliteten som forelder, og hvor vondt det er å bli skilt fra barnet sitt og frykten for dem, var svært godt gjennomført. Selv om du er på Harper sin side kan man også sympatisere og se moren sin, siden selv om hun blir fremstilt som en antagonist, vil hun egentlig bare det som er best for barnebarnet sitt.
Filmens mer overnaturlige aspekter var effektivt ekle, med kråker som dukker opp og havner på svært upassende og ubehagelige steder. Musikken var enkel, men utrolig god til å forsterke den usikre atmosfæren. Men det beste med hele filmen var soleklart klimaksen og avslutningen, for uten å spoile noe, så er dette en av de filmene der slutten gjør hele filmen bedre, og setter alt i et helt annet lys, og gir den en overraskende emosjonelt dyp ny kontekst.
The Beldham er en svært engasjerende film som tar opp tematikk rundt psykiske lidelser, angsten på å bli adskilt fra barnet sitt og forteller det gjennom folktro på svært uhyggelig og effektivt vis.
Skrevet av Johan Kalseth Hernes
The Invisible Raptor (2023) – regi av Mike Hermosa
Hva gjør man som filmskaper hvis man har lyst å lage en dinosaur film, men ikke har budsjettet til å faktisk ha en dinosaur? Man gjør den usynlig da vel!
The Invisible Raptor er en type komedieskrekk B-film som på første blikk virker så teit og billig at det umulig kan funke, men jeg ble positivt overrasket. Ja, den er stappteit, ekstremt tullete og tøysete, men klarer også å utføre konseptet på en utrolig artig og underholdende måte.
Det som virkelig selger filmen er skuespillet og kjemien mellom hovedpersonen Grant, en utdannet paleontolog som jobber på en dinosaur fornøyelsespark, spilt av Mike Capes, og hans ensomme, patetiske og irriterende kollega, med et hjerte av gull, Denny, spilt av David Shackelford. Mike Capes gjør sin beste Ryan Reynolds immitasjon gjennom hele, med den samme tykke sarkasmen og konstante raske, kule replikker, mens Denny er overentusiastisk, naiv, og leken, noe som skaper en utrolig gøyal dynamikk mellom dem.
Filmen legger ikke noe skjul på sine Jurassic Park inspirasjoner, rettere tvert imot siden den er fylt med referanser og hyllester til både den, men mange andre 80- og 90-talls klassikere. Filmen er stappet med utrolig gøyal bakgrunns humor og små vitser, som ikke legger så mye til historien, men gjorde at filmen aldri sakket ned farten, og alltid hadde noe å more publikum med.
Selveste raptoren var overraskende godt gjennomført, siden selv om det aldri er noe der, klarer de gjennom lyd designet og kreative løsninger å få det til å virke troverdig, selv om av og til må man bare le av hvor åpenbart den ikke er det heller. Klimaksen må være noe av det artigste jeg har sett på lenge, og det var umulig å forutse hva som skulle skje.
The Invisible Raptor er kanskje ikke den typen skrekk de fleste drar til Ramaskrik for, men det er fint avbrekk mellom alle de mer tunge og dystrere filmene de har å by på, og hvis man bare vil se en høyst underholdende, tullete og morsom dinosaur film er denne midt i blinken.
Skrevet av Johan Kalseth Hernes
Oddity (2024) – regi av Damian Mc Carthy
Selv om Ramaskrik er en skrekkfilmfestival blir jeg sjeldent direkte redd og rystet av filmene de viser, jeg kan ikke si det samme om Oddity.
Et år etter hennes tvillingsøster dør besøker en blind spådame eks-ektemannen og hans nye kjæreste i deres store flotte hus utenfor byen, og gir dem en gave de skulle ønske de aldri tok imot.
Gaven paret fikk viser seg å være en tredukke like stor som en vanlig mann, og mens karakterene ikke ser flytter den på seg, så man forstår raskt at det er fare på fære. Oddity er et prakt eksempel på den beste type skrekk, nemlig psykologisk. Den viser sjelden noe direkte, men du vet at noe kommer til å skje, bare ikke hva eller når, så du sitter der å biter negler i spenning gjennom hele filmen. Den har nervevrakende oppbygging, og det var sjeldent et øyeblikk med hvilepuls siden du vet det bare er et spørsmål om tid før alt skulle gå galt. Filmen hadde noen irriterende gode jumpscares, som virkelig får hjerte til å hoppe. Jumpscares på egen hånd er en oppbrukt og billig gimmick, og gir deg en midlertidig frykt som raskt forsvinner, men her forsterker den bare den allerede intense terroren.
Tredukken var en utrolig foruroligende skikkelse, siden den sitter alltid helt stille i ro, men du vet den kommer til å bevege på seg, så man venter alltid i spenning, og skremmer vettet av deg når den gjør. Huset historien tar plass i er nesten like skummelt, ikke bare ligger det helst for seg selv langt utenfor nærmeste by, men har en utrolig ekkel atmosfære, med gulv og vegger av stein, og trapper og balkonger som knirker og knaker, og man vet aldri om det bare er vinden eller om noe lusker rundt.
En av de få tingene med filmen som tar filmen ned noen hakk er motivasjonen og motivet til noen av karakterene, ikke at det var dårlig, men kom ut av ingenting og virket ganske drastisk. Heldigvis gjør slutten opp for det ved å både være grusomt nervepirrende, men også ganske gøy.
Oddity er virkelig verdt å se om man liker skrekkfilm, spesielt psykologisk skrekk, siden den er noe av det mest genuint skumle jeg har sett på lenge. Når den først har tak på deg så gir den ikke slipp, og jeg var på kanten av setet mitt gjennom hele filmen, og hadde ikke så mye negler igjen å bite når jeg gikk skjelvende ut av salen. Kommer ikke til å kjøpe meg en tredukke med det første for å si det sånn!
Skrevet av Johan Kalseth Hernes
