Still Alice – Regi: Richard Glatzer og Wash Westmoreland – USA/Frankrike – 1 t. 31 min.
Alice Howland (Julianne Moore) nyter et suksessfullt liv som en autoritet innen hennes fagfelt og alle privilegiene som følger. Under forelesningene hennes begynner hun å glemme ord og temaer. Til slutt bestemmer hun seg for å besøke en nevrolog og hennes frykter bekreftes. Mens sinnet til Alice sakte forvitrer, blir familiebåndene og hennes selvbilde satt på prøve.
Innledningsvis var The Howlands en svært vanskelig familie å relatere seg til. Dette er ergerlig, siden familien spiller en essensiell rolle i Alices liv og dermed plotet. Den eldste datteren Anna Howland-Jones, spilt av Kate Bosworth, markerer seg som særdeles distansert og helt uten sympati. Dette kreves av rollen, men Boswoth speiler kun hennes persona på karakteren, som om dette er godt nok. Gestalten inneholder et bredt spekter av skuespillere med varierende erfaringer, og dette kan forklare familiens kunstige preg. Et annet faktum er at grunnet Howlandenes status og driv tillates ikke et sterkere bånd seg i mellom.
Julianne Moore spiller en sterk og uinteressant kvinneskikkelse før anslaget. Det er først etter diagnosen at filmen former en kompleks og dyp karakterstudie. Protagonisten blir ikke møtt med store utfordiger men av de daglige. Dette bidrar til at handlingen føles mere alminnelig. Etterhvert som tilstanden forverres lever Moore seg mer inn i karakteren og Alices fortvilede er til å føle på. Kristen Stewart overgikk mine (i utgangspunktet) lave forventninger, i rollen Lydia Howland (Alices yngste datter), og leverer en troverdig, men samtidig middelmådig skuespillerprestasjon.
Flere aspekter annet enn Julianne Moore prestisje var tamme og forutsigbare i Still Alice. Dialogen bar preg av en snever sjargongbruk, som ofte blødde gjennom til deler av gestalten som hadde ingen relasjon. Regien er konvensjonell gjennom store deler av filmen, kinematografien antyder tegn til Oscar-jaging og musikken skaper en melankolsk stemning der det ikke nødvendigvis egner seg. Men et mønster danner seg gjennom sykdommens progresjon. Alternative klippestiler integreres og kameraet isolerer protagonisten. Et mønster begynner å dannes der våre assosiasjoner med dagens Hollywood-film settes opp mot en tidsforvirret indie-filmstil. Ikke ulikt å sammenligne Alice sitt perfekte liv imot hennes nye skrekkinngiende situasjon.
Still Alice, tross mange av filmskapernes underlige valg, evnet å provosere en tåre i meg. Julianne Moore gikk dypere inn i karakteren Alice enn noen annen rolle jeg har sett henne spille. Det er unnværlig å nevne at selv for en dramafilm er progresjonen i handlingen usedvanlig treg. Men da filmen får moment, er filmen mesterlig.
