Vi er allerede femten år inne i dette årtusenet. Så jeg tenkte i den anledning å lage en liste over de beste filmregissørene som gjorde sin intreden som etablerte og internasjonalt kjente regissører så langt dette årtusenet. Jeg har inkludert regissører som hadde sin regidebut på 90-tallet, men som ikke ble lagt merke til før tiåret etter. Derfor inkluderer jeg ikke filmskapere som Wes Anderson eller Paul Thomas Anderson, siden de på slutten 90-tallet klarte å skape et navn for seg selv allerede da. Heller kommer jeg ikke til å inkludere regissører med midre enn tre spillefilmer under beltet, så ingen one-time-wonders her. Kun etablerte regissører. I denne lista har jeg lagt vekt på regissørens internasjonale suksess, samt det kunstneriske, og hvorvidt regissøren kommer til å bli husket i ettertiden.
10. Paolo Sorrentino (født 1970)
Det er ikke bare hans Oscar-vinnende film Den store skjønnheten (2013) vi skal ta i betraktning når vi ser på Sorrentinos suksess. Riktig nok er den et mesterverk av en film, som tar for seg Romas overfladiske borgerskap på samme måte som Federico Fellini gjorde i La dolce vita (1960), men hans andre filmer tar også for seg det overflødige materialistiske mennesket. Som oftest er hovedpersonene eldre menn som innser hvor bortkastet deres liv i skyene har vært, i filmer som Le consequenze dell’amore (2004) og Il divo (2008). Den sistnevnte tar for seg den korrupte italienske statsministeren Giulio Andreottis siste dager i politikken, sett gjennom hans religiøse, rituelle øyne. Italiensk filmindustri har slitt siden 80-tallet, med flere av de internasjonalt kjente regissørene borte. Ut fra denne tåken ser det ut til at Paolo Sorrentino er den første italienske regissøren til å sette Italia på kartet igjen.
Les Jump Cuts anmeldelse av: Den store skjønnheten
9. Bennett Miller (født 1966)
Debuterte riktignok med dokumentarfilmen The Cruise i 1998, som ble en døråpner, men nektet likevel å entre spillefilmverden før han fikk støtten til å regissere sitt drømmeprosjekt, en biografisk film om forfatteren Truman Capote. Det resulterte i filmen Capote (2005), med Phillip Seymour Hoffman i hovedrollen, som fikk en Oscar for sin rolleprestasjon, mens Miller på sin side fikk en nominasjon for beste regi. Han hadde nok en gang suksess med filmene Moneyball (2011) og Foxcatcher (2014). Millers registil er virkelighetsrettet med en naturalistisk grå lyssetting og realistiske rolletolkninger. Han har i tillegg tatt til seg moromenn som Jonah Hill og Steve Carrell og gjort dem om til seriøse Oscar-nominerte skuespillere og gjort dem nærmest ugjenkjennelige i de rollene de spiller.
Les Jump Cuts anmeldelse av: Foxcatcher
8. Denis Villeneuve (født 1967)
Hans andre spillefilm Maeström (2000) var en stor suksess i Canada, da den vant fem Genie-priser (den canadiske Oscaren). Det tok likevel ni år før hans neste spillefilm Polytechnique (2009) kom ut, som er en vakker svart-hvitt fremstilling av skolemassakren i Montreal i 1989, sett gjennom gjerningmannens og to av ofrenes øyne. Året etterpå kom han så med den enda mer hjerteskjærende Oscar-nominerte filmen Incendies (2010), som tar for seg de grusomhetene i krig som ikke er å finne på overflaten. I 2013 regisserte han to engelskspråklige filmer, krimthrilleren Prisoners og det psykologiske dramaet Enemy, begge med Jake Gyllenhaal i hovedrollen. Hans filmer tar ofte for seg de mørke sidene med menneskets natur og konsekvensene av den. Han er også glad i tilfeldigheter og klarer å gjennomføre dette på en gudfryktig og spirituell måte som virker naturlig, på samme måte som i en gresk tragedie.
Les Jump Cuts anmeldelse av: Prisoners
7. Paul Greengrass (født 1955)
Til tross for at han debuterte allerede i 1989 med den britiske filmen Resurrected, og lagde en håndfull tv-filmer på nittitallet, var det ikke før han tok over regien for Jason Bourne-trilogien, med filmene The Bourne Supremacy (2004) og The Bourne Ultumatum (2007), at filmverdenen begynte å få øynene opp for shaky cam-action-regissøren Paul Greengrass. Ellers er han kjent for sine spenningsfylte filmer som er basert på virkelige hendelser som United 93 (2006), som tar for seg kapringen av flyet ved samme navn under 11. September-kapringene, mens Captain Phillips (2013) tar for seg et amerikansk frakteskip som blir kapret av somaliske pirater. Begge disse filmene ble Oscar-nominert, hvorav den førstnevnte fikk Greengrass en nominasjon for best regi, som var filmens eneste nominasjon.
Les Jump Cuts anmeldelse av: Captain Phillips
6. Ulrich Seidl (født 1952)
Michael Haneke og Josef Fritzl er beviset på at det alltid foregår noe underlig og bisart i Østerrike, og vi kan like godt slenge Ulrich Seidl inn i denne puljen også. Hans spillefilmdebut var filmen Hundstage (2001), som vakte oppsikt på grunn av dens perverse, men urovekkende realistiske, fremstilling av samfunnet. Seidl skulle så dykke videre ned i menneskets onde seksuelle natur i filmen Import/Export (2007), og skulle toppe det hele med sin Paradis-trilogi (2012-2013). En trilogi som tar for seg vanskelige tabuer som sexturisme, religiøs sadomasochisme og pedofili. Hans filmer har en dokumentarisk tilnærming, vi tilskuere er bare en flue på veggen. Enten blir man kvalm og finner hans filmer direkte frastøtende, eller så kan man merkelig nok le en liten misantropisk latter av å se mennesker som går med eller i mot sin natur, både på godt og ondt.
Les Jump Cuts anmeldelse av: Paradis: Håp
5. Steve McQueen (født 1969)
Til tross for at han deler navn med en viss ikonisk actionhelt, har denne Steve McQueen klart å bygge opp sitt eget navn som en av de mest fremgangsrike regissørene som er der ute. Etter å ha laget over et dusin kortfilmer fra midten av nittitallet, fikk endelig McQueen regissere spillefilmen Hunger (2008), som er en realistisk, og ikke minst hjemsøkende, skildring av en nordirsk IRA-fanges sultestreik. Han fortsatte så sin karriere i Amerika, hvor han regisserte filmene Shame (2011) og 12 Years a Slave (2013), hvorav den siste vant Oscar-statuetten for beste film. Hans kjennetegn som regissør er bruk av lange tagninger (et av disse varer i hele 15 minutter), samt å skvise ut flere tour de force-skuespillerprestasjoner av sin muse Michael Fassbender, som har spilt i alle hans filmer til nå.
Les Jump Cuts anmeldelse av: 12 Years a Slave
4. Xavier Dolan (født 1989)
Den yngste regissøren på denne lista begynte først som barneskuespiller frem til han i 2009, i en ung alder av 20 år, regisserte sin første spillefilm J’ai tué ma mère. Og filmene begynte bare å flomme ut. Med unntak av året 2011 har han laget en film i året siden sin debut, og nesten alle disse har premiert i Cannes. Hans siste film, Mommy (2014), var også med i konkurransen om Gullpalmen, i en alder av 25 år. Han spiller ofte hovedrollen i sine filmer, hvorav de fleste filmene siden hans debut baserer seg på hans erfaringer med det å være homofil, samt det å ha et anstrengt forhold til sin mor.
Les Jump Cuts anmeldelse av: Tom à la ferme, Laurence Anyways, Mommy
3. Christopher Nolan (født 1970)
Den britisk-amerikanske regissøren debuterte med lavbudsjettfilmen Following, noe som gjorde at han fikk sjansen til å regissere den psykologiske thrilleren Memento (2000), som han skrev manuset til sammen med sin bror Jonathan. Filmen ble ansett som revolusjonerende på grunn av at den forteller hovedpersonens historie baklengs. Han skulle fortsette å tukle med våre sinn med filmer som The Prestige (2005), Inception (2010) og Interstellar (2014). Han tok seg også bryet med å gi nytt liv til Batman-franchisen, med sin Batman-trilogi (2005, 2008, 2012), etter at Joel Schumachers Batman & Robin (1997) massakrerte hele den superheltsjangeren.
Les Jump Cuts anmeldelse av: Interstellar
2. Alejandro Gonzalez Inarritu (født 1963)
Fra en karriere som radiovert og filmkomponist, brakte mexicaneren årtusenet løs med debutfilmen Amores perros (2000), som ble en kjempehit blant både publikum og kritikere. Han kom så til Hollywood hvor han regisserte den ene suksessen etter den andre, til han endelig kunne prise seg over sitt grønne kort ved at han vant Oscar-statuetten for beste regi og beste film for filmen Birdman (2014). Han er kjent som en leken regissør, ved å tukle med filmens normale oppbygning, enten med mange plott samtidig, som i hans debutfilm og i Babel (2006), tilfeldig omrokering på scenene i 21 Gram (2003), eller bare rett og slett å gå for illusjonen av en eneste lang tagning, som i Birdman (noe som allerede ble gjort, i real time, i Russian Ark fra 2002).
Les Jump Cuts anmeldelse av: Birdman
1. Nuri Bilge Ceylan (født 1959)
Debuterte med filmen Kasaba i 1998, men det var Cannes-filmen Uzak (2002) som satte ham på kartet internasjonalt. Fra da av har alle hans filmer vært med å konkurrert om Gullpalmen, og han vant endelig til slutt for Vintersøvn i 2014. Hans filmer er vakre cinematiske fremstillinger av ensomheten, med vakre landskapsbilder. Han kan trygt sies å være vår tids Andrej Tarkovskij, på grunn av den mesterlige kinematografien. Men vi har også sett en mer emosjonell dialogdreven side ved Ceylan regi i Vintersøvn, som er av Bergmanske proporsjoner. Det er ingen tvil om at Ceylan virkelig behersker alle kunstneriske aspekter ved filmmediet, og det er derfor han får topplasseringen.
Les Jump Cuts anmeldelse av: Vintersøvn
