This Is Us – Regi: Morgan Spurlock – Syco Entertainment / TriStar Pictures
Joda, det er One Direction-filmen det skal handle om. Man kan mene så mangt om dem, men det er ikke til å komme utenom at gutta for tiden er verdens største boyband. Bandkontoen deres på Twitter har nesten 15 millioner følgere, og den første musikkvideoen deres har over 400 millioner avspillinger på YouTube. Det er fansen som har brakt dem dit de er kommet, og på mange måter er This Is Us en film til fansen, mer enn til den jevne dokumentar-fantast.
Morgan Spurlock, mannen bak Super Size Me (2004), står for regien, og av en eller annen grunn trodde jeg at det skulle bety et kritisk spørsmål eller to i løpet av filmen. Den gang ei. På mange måter er This Is Us mer en reklamefilm for bandet, enn en avslørende titt på et globalt fenomen. Dersom du er fan vil du sannsynligvis ikke lære noe nytt i det hele tatt. Vi får en rask gjennomgang av guttas ferd fra vanlige liv med familien, til konserter foran tusenvis av hylende jenter, men det meste er ganske overfladisk. De eneste gangene filmen virkelig kjennes som en dokumentar, er i sekvensene der guttas foreldre sitter foran kameraet. Det er da man virkelig skjønner at dette er vanlige mennesker, og at det å bli popstjerne så å si over natta er en stor forandring for alle involverte.
For all del – This Is Us – er ikke kjedelig. Filmen mikser intervjuer med konsertklipp og reisesekvenser, og de drøye 90 minuttene flyter raskt avgårde. Mye av æren må gå til bandmedlemmene selv, for de er tross alt både morsomme og sjarmerende. Av og til nærmer de seg garantert punktet der skøyerstrekene nærmer seg irriterende – både for crewet rundt dem, og oss i publikum som ikke er fjorten år gamle jenter. Men så er det vel til syvende og sist nettopp de fjorten år gamle jentene filmen er rettet mot.
Det fins bare to grunner til å se This Is Us: Den ene er at du er fan av One Direction, den andre er at du ikke vet noen ting om dem, og er nysgjerrig. Noen knallfilm er det ikke uansett.
