Med en helt unik stil og noen av de kuleste sekvensene jeg noensinne har sett kan jeg ikke gjøre annet enn å anbefale å oppleve Tenet på kino.
Kamera finner titt og stadig tomme døråpninger og små kriker og kroker som hinter til et usynlig nærvær. Det er genialt i en skrekkfilm å kunne hinte til noe som ingen, heller ikke publikum, kan se.
Fransk metafiksjonell «off-beat» seriemordarfilm om ein sosialt tilbakeståande kar som likar skinnklede, og filmar film med eit videokassettkamera. Det vert vanskeleg å finne ein film som er meir skreddarsydd til min personlege filmsmak.
Herregud for en sjarmerende film! Det er lenge siden jeg har sittet gjennom en film med et glis om fjeset, men gjett om det ikke var nettopp det jeg gjorde med denne filmen.
Kunne eg truffe ein regissør som ville vorte moro og ta ein pils med, er det alle andre enn Roy Andersson. Han skapar uansett skjønne måleri frå det ufyselege i kvardagen. Vakker poesi frå gufsen melankoli og trist meiningslausheit.
Fremad nok et eksempel på den uslåelige duoen bestående av redd og usikker hovedkarakter og den tøffere og dummere sidekarakteren.
Det er sjeldent en biografisk film føles så ekte som denne. Den er til tider vanskelig og hjerteskjærende å se på, samtidig som den kan være utrolig morsom.
Med eit dryss fransk nybølgje og ein bit Wes Anderson vert The Climb ein veldig artig komedie.
De Elendige er en relativt nøktern fortelling om urett, men det mangler dydbe både i rollefigurene og i miljøskildringene og får derfor heller aldri den slående effekten den burde hatt.
Guy Richie er best når det er mye som skjer, når flere plotlinjer utfolder seg på en og samme tid. Så snart det blir stille og tenksomt, mister han all slagkraft. Heldigvis er The Gentlemen for det meste spetakkel og gladvold.