Chaos Walking er en adaptasjon av Patrick Ness’ bok The Knife of Never Letting Go (mer om det senere), første bok i hans Chaos Walking bokserie. Vi finner oss på en annen planet i en liten landsby ved navn Prentisstown. Her bor Todd Hewitt, sammens med sin hund Manchee, sine adoptivfedre, og en liten hær av barske frontermenn. Og det er bare menn. Ca. 20 år før plottet starter døde alle kvinnene, og landsbyen sjangler videre på denne fiendtlig planeten. Den andre finurlige tingen med å bo i Prentiss, er at alle er påvirket av en kondisjon de kaller ‘støy’. Til enhver tid er tankene deres spilt av i stereo, og hele byen kan høre, og noen ganger se, hva det er du tenker på.
Støyen er det mest fantastiske elementet i denne science fantasy filmen, og er kanskje det som trakk meg til den mest. Spesielt for Todd Hewitt (Tom Holland) er støyen et åpenbart handicap, siden han, og andre, ikke har muligheten til å skjule noe eller lyge, og jeg er en sucker for cheesy handicap metafor. Og metaforet funker. Det virker som om alle mennene i Prentiss har heftig Tourettes, og spesielt Todd, som ikke har noe trening på å styre støyen, virker som han sliter unormalt mye med dette. Viktig å nevne at Ness brukte støy som et metafor for sosiale media, hvor ingen kan skjule personlige detaljer, og ikke nødvendigvis som Tourettes eller andre handicap. Dette stopper selvsagt ikke boken, og filmen til større grad, fra å bruke som støyen som et handicap motif.
Siden støyen er slikt et sentralt element i historien, var det selvsagt viktig at den ble oversatt til film. Støyen her er ikke bare et slapdash magi element, og stilles mer sentralt i plottet enn kraften i Star Wars eller tryllestavene i Harry Potter (som egentlig bare blir mer og mer til dårlige pistoler jo lengre inn i den serien vi går). Støyen i Chaos Walking påvirker hver interaksjon mellom karakterene, og har hatt stor innvirkning på Todds fortid og framtid. Også er det et kult konsept. Noen av karakterene har klart å trene støyen sin, slik at det kan styre hva som flommer ut av dem, og hvilke bilder de prosjekterer. Dette fører til kule visuelle design, slikt som predikanten som bokstavelig talt er dekt i ild og svovel, og hver samtale er mer interessant når ingen klarer å holde kjeft, og det manes fram bilder og lyder i alle retninger. Du føler som om du virkelig belønnes for å følge med.
Plottet sparker virkelig av når en romskip smeller ned i sumpen bak Todds hjem, og Todd fersker noe ukjent i å stjele fra gården. Dette noe viser seg til å være en jente (Daisy Ridley, og ikke nokk med det, så er hun en jente uten noe støy. Da braker eventyret løst, for en jente er noe alle i Prentiss gjerne skulle møte, og da spesielt ordfører Prentiss (Mads Mikkelsen), som med Mikkelsens typiske karisma klarer å piske opp hele byen til en kvinne jakt.
Men vi må nevne adaptasjonen. Som sagt er dette en adaptasjon av den første boken i en serie filmen er oppkalt etter. Et grep som lukter veldig som brand integrering. Denne filmen har brukt mye tid i skriverommet og har blitt omskutt en del, og det er ikke for å gjøre det til en så boktro film som mulig. Derimot så er filmen veldig, veldig forskjellig fra boken. Alderen på hovedkarakterene er høyere. Ganske typisk for Hollywood, siden de ofte vil bruke eldre stjerner i hovedroller, og noe må jo Tom Holland gjøre mellom Spider-Man filmer. Dyrene som er påvirket av støy snakker ikke lengre. Ok, de ønsket vel at filmen skulle være mer moden. Vanskeligere å ta en brutal verden seriøst når det er sauer i bakgrunnen som stadig mumler “Sheeeeep”. Slutten er fullstendig endret. Ok, ok, ok, dette er normalt det siste strået enhver bok fan tolererer. Om vi dømmer fra The Golden Compass, er dette et trekk som er garantert til å surne omtalen fra alle som har lest boken, men som sikkert er gjort for å sikre en happy Hollywood ending for en film som ikke er garantert en oppfølger, mye som The Golden Compass, eller Eragon, eller The Last Airbender, eller alle sci-fi/fantasy adaptasjoner som ikke heter Harry Potter eller Lord of the Rings.
Heldigvis for meg hadde jeg null peil på at det var en bok knyttet til filmen (selv om jeg hadde en viss anelse, Hollywood har ikke mange originale ideer som dette lengre). For meg var filmen bare en god space western med kule ideer og budsjettet til å få de på skjermen. Mye som en stor episode The Mandalorian. Og når rulleteksten startet med “Based on the book The Knife of Never Letting Go by Patrick Ness”, viste jeg hvor de neste audible-kreditene mine skulle gå. Håper virkelig vi får en oppfølger som holder mål.
Chaos Walking: regissert av Doug Liman. Med Tom Holland, Daisy Ridley, Mads Mikkelsen, Nick Jonas.USA. Spilletid 1t 49min.
