“Uncharted” – Flyvende action som krasjlander
Uncharted har en høy underholdningverdi, men blir holdt tilbake av noen idiotiske valg Med Uncharted på kino denne helgen, og en The Last of Us serie som etter planen premierer mot slutten av året, er det vanskelig å ikke beundre ambisjonen til playstation productions. De eier en haug med spillserier som kan bli store filmserier, og de begynner med de to mest prisbelønnete fortellingene de eier. Det er derfor litt skuffende å melde at den første produksjonen til studioet faller midt på treet. Uncharted følger Nathan Drake (Tom Holland – Spiderman No Way Home, The Lost City of Z) på hans første ekspidisjon for å finne “den største skatten som aldri er funnet”. På reisen samarbeider han med Victor Sullivan (Mark Wahlberg – Transformers The Last Knight, Pain and Gain), en eldre svindler med en bachelor i bedrageri. Hvis de lykkes venter et liv av rikdom, men kan de stole på hverandre? Videospilladapsjonen er regissert av Ruben Fleischer (Venom, Zombieland), og det kunne ikke vært mer åpenbart. Signaturen til denne regissøren er at fortellingene flyter mellom lokasjoner sømløst ved kreativ bruk av grafisk design og redigerering. Det er sikkert denne kvaliteten som ga han denne jobben. Selv om historien hopper fra by til by klarer Fleischer å opprettholde en flyt som gjør at seeren er underholdt fra start til slutt. Hvor filmen virkelig ikke funker er i redigeringen. De fleste actionscenene i denne filmen er veldig dårlig, dette grunnet en irrasjonel høy klipprytme. Tom Holland er en fysisk skuespiller, og kan enkelt utføre krevende actionscener. Det er derfor skuffende at alle slagene blir gjemt bak en endring i kamerauttsnittet. Spillene sin action tar inspirasjon fra Steven Spielberg (Indiana Jones, War of The Worlds), så det er skuffende at filmen valgte å bli inspirert av Taken 3. Denne tilnærmingen til action ødelegger alle set-piecene bortsett fra én! Hvis du har sett markedsføringen for filmen har du kanskje lagt merke til at flyscenen har stått i fokus. Dette er filmens beste actionscene. Redigeringen funker bra med den intense situasjonen, og Tom Holland sin holdning minner seeren om at dette er den samme Nathan Drake som i spillene. Skuespillet i filmen er generelt praktfullt. Tom Holland funker som Nathan Drake, og blir nok enda bedre i oppfølgerne som denne filmen trolig vil få. Antonio Banderas (Pain and Glory, Shrek 2) var en mektig protagonist som ga sterkt inntrykk, selv om han ikke tar så mye del i filmens handling. Den eneste som ikke gjorde en veldig god jobb var Mark Wahlberg, som spiller Victor Sullivan som en gammel og trøtt man, selv om Wahlberg er 50 år gammel. Uncharted er starten på en langvarig satsing fra Sony, for å få sine IPs på det store lerretet. Filmen er underholdende fra start til slutt, men måler seg ikke opp mot materialet den er basert på, og kommer aldri i nærheten av de beste filmene fra samme sjanger. Men med en elskverdig hovedkarakter, og en tone som publikum utvilsomt vil elske, er filmen et godt grunnlag for noe som kan bli kjempebra. «Uncharted» regissert av Ruben Fleischer. Med: Tom Holland, Mark Wahlberg, Antonio Banderas. Spilletid: 1 time og 56 minutter. Land: USA. Aldersgrense: 12 år. Premiere: 18.02.2022
«Spider-Man: No Way Home» – Emosjonell spandexunderhaldning
Etter litt lengre ventetid enn forventa er det nyaste Spider-Man innslaget i MCU kinoklart i Noreg, og eg vil påstå at dette er ein film som har vore veldig verdt å vente på. Spider-Man: No Way Home har blitt beskrive av regissør Jon Watts som «Spider-Man: Endgame», og dette ikkje utan grunn. I det tredje Spider-Man innslaget i MCU kulminerer mykje av det som har blitt satt opp i dei to tidlegare filmane med veggkryparen og universet han svingar seg rundt i. Derfor kan det kanskje vere litt vanskelegare for folk som ikkje allereie er investert i Marvel-universet å henge heilt med på alt som hender. Men for fans av MCU eller berre Spider-Man som ein karakter, er dette ei herleg oppleving frå start til slutt. Spider-Man: No Way Home plukkar opp direkte etter den dramatiske avslutninga på Spider-Man: Far From Home frå 2019. Peter Parker (Tom Holland) har blitt avslørt som Spider-Man for offentlegheita, og dette skapar store problem for superhelten og dei han held nærast. Desperat etter ei løysing på dette problemet oppsøkjer han trollmannen Dr. Strange (Benedict Cumberbatch) etter hjelp. Dette skal vise seg å komplisere ting då trollmannen sitt forsøk på å endre situasjonen går gale, og ender med å sleppe inn store truslar i form av superskurkar frå mulitverset. No med eit nytt problem i dei allereie fulle henda sine, må Spider-Man fange desse truslane før dei kan gjere skade på verda hans. Dei fleste superheltfilmar i dag er stjernepakka og effekttunge lysshow. Spider-Man: No Way Home skil seg ikkje så veldig ut frå akkurat dette, men den kjem også med ei mykje større emosjonell ladning enn det andre filmar med veltrente menneskjer i spandex ofte byr på. Mykje er på spel for vevhovudet denne gongen, og det er tydeleg ei avslutning på Jon Watts sin «Homecoming-trilogi» med filmar som opp til no har vore rimeleg lystige og morosame. Dette betyr ikkje at Spider-Man: No Way Home fjernar seg heilt frå det elles ganske leikne Marvel-universet, tvert i mot. Den byr framleis på mykje lett humor i kjend Marvel-stil, samstundes som den skrur ned lysstyrken litt der det trengs for å levere dei ekstra emosjonelle slaga. Som ein stor fan av Spider-Man som karakter kjennest det litt vanskeleg å skrive upartisk om denne filmen då den har nokre av mine favorittaugneblunk ut av alt eg har sett han i. Likevel er ikkje dette ein film utan feil. Sjølv om gjensynet med multivers-skurkane er gledeleg, fører dei også til ein del rot andre stader enn berre på skjermen. Det å skulle sørgje for at alle desse stjernene får skjermtid er ein kabal eg ikkje misunner då den er spesielt vanskeleg å få til å gå opp. Delen av filmen der desse introduserast verkar nesten som om den blir litt forhasta sjølv med den relativt lange speletida. Dette fører til at sjølv om filmen er fylt til randen av kjende karakterar, så kjennes nokon av dei ganske mangelfulle ut. Det er også veldig tydeleg at mykje av denne filmen er laga ved bruk av datamaskiner, og med den høge standarden ein gjerne har til slikt i dag kan nokre av biletene sjå litt merkelege ut. Trass i sine feil er Spider-Man: No Way Home likevel ei av mine beste kinoopplevingar på lenge. Actionsekvensane er dødskule, skurkane (sjølv med sine manglar) er fantastiske og Tom Holland gjer sin desidert beste prestasjon som Spider-Man hittil. Dette er ein film som er verdt å la seg rive med av, så dersom du klør etter meir Marvel og Spider-Man; kom deg på kino. Spider-Man:No Way Home – Regissert av Jon Watts. Spilletid: 2t 28m. Land: USA. Norgespremiere: 21.01.2022. Skuespillere: Tom Holland, Zendaya, Jacob Batalon, Benedict Cumberbatch, Willem Dafoe, Alfred Molina, Jamie Foxx. Aldersgrense: 12 år.
«Chaos Walking» – Kul film, ful adaptasjon
Chaos Walking er en adaptasjon av Patrick Ness’ bok The Knife of Never Letting Go (mer om det senere), første bok i hans Chaos Walking bokserie. Vi finner oss på en annen planet i en liten landsby ved navn Prentisstown. Her bor Todd Hewitt, sammens med sin hund Manchee, sine adoptivfedre, og en liten hær av barske frontermenn. Og det er bare menn. Ca. 20 år før plottet starter døde alle kvinnene, og landsbyen sjangler videre på denne fiendtlig planeten. Den andre finurlige tingen med å bo i Prentiss, er at alle er påvirket av en kondisjon de kaller ‘støy’. Til enhver tid er tankene deres spilt av i stereo, og hele byen kan høre, og noen ganger se, hva det er du tenker på. Støyen er det mest fantastiske elementet i denne science fantasy filmen, og er kanskje det som trakk meg til den mest. Spesielt for Todd Hewitt (Tom Holland) er støyen et åpenbart handicap, siden han, og andre, ikke har muligheten til å skjule noe eller lyge, og jeg er en sucker for cheesy handicap metafor. Og metaforet funker. Det virker som om alle mennene i Prentiss har heftig Tourettes, og spesielt Todd, som ikke har noe trening på å styre støyen, virker som han sliter unormalt mye med dette. Viktig å nevne at Ness brukte støy som et metafor for sosiale media, hvor ingen kan skjule personlige detaljer, og ikke nødvendigvis som Tourettes eller andre handicap. Dette stopper selvsagt ikke boken, og filmen til større grad, fra å bruke som støyen som et handicap motif. Siden støyen er slikt et sentralt element i historien, var det selvsagt viktig at den ble oversatt til film. Støyen her er ikke bare et slapdash magi element, og stilles mer sentralt i plottet enn kraften i Star Wars eller tryllestavene i Harry Potter (som egentlig bare blir mer og mer til dårlige pistoler jo lengre inn i den serien vi går). Støyen i Chaos Walking påvirker hver interaksjon mellom karakterene, og har hatt stor innvirkning på Todds fortid og framtid. Også er det et kult konsept. Noen av karakterene har klart å trene støyen sin, slik at det kan styre hva som flommer ut av dem, og hvilke bilder de prosjekterer. Dette fører til kule visuelle design, slikt som predikanten som bokstavelig talt er dekt i ild og svovel, og hver samtale er mer interessant når ingen klarer å holde kjeft, og det manes fram bilder og lyder i alle retninger. Du føler som om du virkelig belønnes for å følge med. Plottet sparker virkelig av når en romskip smeller ned i sumpen bak Todds hjem, og Todd fersker noe ukjent i å stjele fra gården. Dette noe viser seg til å være en jente (Daisy Ridley, og ikke nokk med det, så er hun en jente uten noe støy. Da braker eventyret løst, for en jente er noe alle i Prentiss gjerne skulle møte, og da spesielt ordfører Prentiss (Mads Mikkelsen), som med Mikkelsens typiske karisma klarer å piske opp hele byen til en kvinne jakt. Men vi må nevne adaptasjonen. Som sagt er dette en adaptasjon av den første boken i en serie filmen er oppkalt etter. Et grep som lukter veldig som brand integrering. Denne filmen har brukt mye tid i skriverommet og har blitt omskutt en del, og det er ikke for å gjøre det til en så boktro film som mulig. Derimot så er filmen veldig, veldig forskjellig fra boken. Alderen på hovedkarakterene er høyere. Ganske typisk for Hollywood, siden de ofte vil bruke eldre stjerner i hovedroller, og noe må jo Tom Holland gjøre mellom Spider-Man filmer. Dyrene som er påvirket av støy snakker ikke lengre. Ok, de ønsket vel at filmen skulle være mer moden. Vanskeligere å ta en brutal verden seriøst når det er sauer i bakgrunnen som stadig mumler «Sheeeeep». Slutten er fullstendig endret. Ok, ok, ok, dette er normalt det siste strået enhver bok fan tolererer. Om vi dømmer fra The Golden Compass, er dette et trekk som er garantert til å surne omtalen fra alle som har lest boken, men som sikkert er gjort for å sikre en happy Hollywood ending for en film som ikke er garantert en oppfølger, mye som The Golden Compass, eller Eragon, eller The Last Airbender, eller alle sci-fi/fantasy adaptasjoner som ikke heter Harry Potter eller Lord of the Rings. Heldigvis for meg hadde jeg null peil på at det var en bok knyttet til filmen (selv om jeg hadde en viss anelse, Hollywood har ikke mange originale ideer som dette lengre). For meg var filmen bare en god space western med kule ideer og budsjettet til å få de på skjermen. Mye som en stor episode The Mandalorian. Og når rulleteksten startet med «Based on the book The Knife of Never Letting Go by Patrick Ness», viste jeg hvor de neste audible-kreditene mine skulle gå. Håper virkelig vi får en oppfølger som holder mål. Chaos Walking: regissert av Doug Liman. Med Tom Holland, Daisy Ridley, Mads Mikkelsen, Nick Jonas.USA. Spilletid 1t 49min.