Baz Luhrmann har hatt æren av å lage mang en stilfull film, men er kanskje best kjent for jukebox musikalen “Moulin Rouge!”. Da er det kanskje passende at han også blir ansvarlig for en biopic rundt hans majestet Presley, som har laget noe av verdens mest jukebox vennlig musikk. Dette er Luhrmanns første storsatsning på nesten 10 år, og med Austin Butler som tittelkarakteren, og Tom Hanks som hans slibrige, ryggdolkende manager, er det dekket til høylytt kalas.
Filmen er fortalt via Colonel Tom Parker, som nær døden mimrer om det han selv ville beskrevet som sin største bragd, å oppdage kongen av rock. Her merker vi også som publikum filmens største bragd, det å få på kamera en ukarismatisk Tom Hanks. Enten er det de varierte lagene med fedme sminke han har på seg, eller den unaturlige lespingen rollen visstnok krever. Uansett er resultatet at Tom Hanks, Hollywoods absolutte gullgutt og kjernekar, blir lavpunktet i denne filmen. Og siden Parker er filmens forteller, må vi tåle en del monologer.
Heldigvis holder de mindre kjente skuespillerne skuta stødig. Richard Roxburgh og Helen Thomson presterer veldig sympatiske skildringer av kongens foreldre, og Olivia DeJonge likeså som kongens kone. Høydepunktet er likevel kongen selv. Austin Butler holder og kaster rundt seg en slik manisk energi med sine virkninger og gestikulasjoner, at det blir lett å se hvorfor Elvis ble slik et midtpunkt for datidens rebelske ungdom. Det var først etter denne filmen at jeg forsto hvorfor Billie Joe Armstrong og Gerard Butler har formet sine stjerne imager slik de har, for Elvis Presley er virkelig blåkopien på en tenårings hjerteknuser.
Kritisk for en artists biografi film er lydbildet, og som med mange ting kan den representeres på to måter. Du kan velge å ha en så tro adaptasjon av datidens sound som du klarer, med all gitar vreng og lydkvalitet som hørte til epoken, eller du kan prøve å fange energien til tidsalderens popkultur, med et oppdatert lydbilde, ferskere instrumenter og nyere teknikker. Det er dette siste alternativet Elvis velger å ta i bruk, og selv om Austin Butlers sang og dans er veldig representativ av kongens kunst, er mye av filmens praktiske musikk, overganger og montasje melodier, moderniserte varianter av kongens repertoar. Særlig er det hiphop og R&B som brukes i det moderniserte lydsporet, men min personlige favoritt er hvordan det subtile motivet til “I can’t help falling in Love” spilles hver gang kongens datter bringes opp.
Filmen er ikke tom for substans, og særlig tegneserienerder kan ha en glede av at filmen adopterer gammel, gammel Captain Marvel Jr. motiver, som brukes til å informere kongens karakter og motivasjon. Det viktigste elementet i Elvis sin karakter ville jeg fortsatt beskrevet som musikkgleden. Denne arvet han fra ghetto miljøene han vokste opp i og fortsatte å besøke lenge etter at han selv ble kjent. Om rasepolitikken i filmen reflekterer den historiske Elvis er ikke jeg den rette å kommentere på, men i denne filmen er det veldig klart at det er svart musikk som kongen har adaptert for populærkulturen, og at han skylder de sorte miljøene han har menget seg i sin suksess. Dette er representert i referansene til sorte rockelegender, samt det oppdaterte lydsporets rap og sjel.
Det er leit at det største navnet på plakaten også er den største skuffelsen i filmen, men det har ikke kapret all fornøyelse ut av filmen. Det er mange scener som går fra “nice” til “daaaamn” på noen sekunder, og jeg sverger, du må ha solgt noe til djevelen for å kunne bevege føttene slik Butler gjør på denne scenen.
