[usr 2]
Jul på KuToppen er oppfølgeren til 2018-filmen KuToppen, som jeg ikke så, og lite i denne filmen gir meg lyst til å se den første. Det er ikke overraskende at et animasjonsstudio velger å bruke modeller og sett fra forrige prosjekt til lage en oppfølger, gjerne med et sesongtema. Personlig liker jeg å se gamle karakterer bli utviklet videre fra forrige historie, og det å se et tykt lag med snø over et lokale du kjenner tror jeg mange kan innrømme er hyggelig. Dette er nok den store appellen med oppfølgere: vi besøker gamle bekjente for å bli fylt inn med hva som har skjedd dem siden sist gang vi møttes.
Men det er nå jeg må innrømme at jeg er en sur, rå-hjerta grinch. Jeg klager når julebrusen kommer i butikken, jeg kaster en klype salt over skulderen når Wham’s Last Christmas spiller i en reklame, og mest relevant så grøsser jeg hver gang en animert julespesial har budskapet “Å ikke feire jul (riktig) er en skjebne verre enn døden” (eller noe i den dur). Denne filmen følge riktignok et slikt oppsett. Klara (Henriette Faye-Schjøll) er en bykalv som skal feire sin første jul på landet med sin far, eplebonden Mosk (Fridtjov Såheim). Krisen oppstår når det viser seg at Mosk ikke pynter til jul, og Klara velger å inngå en pakt med den lokale fjøsnissen for å gjøre alt klart til jul om 2 dager.
Hvis noe redder filmen i mine “Scrooge-øyne”, så må det være at denne filmen går inn for å være en veldig norsk julefilm. Du kommer ikke utenom karakterer med hele landets dialekter, selv om jeg gjerne skulle unngått den trønderske sauen. Den kronisk grøt-avhengige fjøsnissen er rett sagt en norsk fjøsnisse, og ikke noe fra en Coca-Cola reklame. Han holder skjult på gården, hjelper til når han vil, ramper ellers, og det eneste amerikanske med han er Gremlin-dietten hans. Høydepunktet for min del var når denne rampen gikk på en grøt-influert traktor-joyride akkompagnert med black metal-musikk.
Det er også noen øyeblikk i filmen hvor undring og magi fungerer som den skal. Når en musikktone spilles av samtidig med at et julelys tennes (og dette fører til en søt liten skala), så blir jeg truffet av sjarmen.
Høy ser ut som tørket pasta, hvert riskorn i grøten er synlig og nissens klær ser ut som stoppet felt. Små detaljer som det er hvorfor jeg ser så mye animasjonsfilm. Noen steder kunne nok filmen sett litt mer på detaljene. Med all den tunge, kramme snøen i filmen, så blir det rart at etter en kjelkekrasj når ingen av karakterene dekket av et eneste fnugg snø, og den snødekte bakken ikke har noe avtrykk etter de to barna som falt et par meter.
Humoren er også ganske fram og tilbake. Det jeg lo mest av var nok de dyretematiske vitsene, særlig når en enslig stammende hønemor drømmer om en høy, sterk hane med stor kam. Men det er også en del prompehumor, og det jeg liker mindre, er noen litt mer ondsinnede øyeblikk rettet mot alternative religioner, enslige voksne, fedme og handikap. Disse går sikkert over hodet til barna som ser på, men jeg lo ikke.
Jeg tror ikke mange forventet seg et mesterverk ut av Jul på Kutoppen, det gjorde iallefall ikke jeg. De fleste foreldre blir kanskje fornøyd bare filmen holder barnas oppmerksomhet for litt over en time. Likevel skal jeg gjøre mitt beste i tiden før den 24. desember på å glemme den menneskelignende nissen som riverdancer/rister rytmisk til EDM sammen med en antroposofisk kalv og geitekylling. Bah, humbug.
Jul på KuToppen - Regi: Will Ashurst Spilletid: 1t 8 min. Land: Norge
Premiere: 06.11.2020 Stemmer: Henriette Faye-Schjøll, Marit Andreassen, Fridtjov Såheim, Charlotte Frogner, Mads Eldøen, Sigrid Bonde Tusvik, Jan Martin Johnsen, Thomas Seltzer Aldersgrense: Tillatt for alle.
