Då Sidney Lumet slo i gjennom i Hollywood i slutten av 1950-åra var han å rekne som Hollywood sin nye, store stjerneregissør. Han jobba fremodig innanfor systemet og skapa nokon av dei mest spanande prosjekta som kom frå dei store studioa. Regissøren gjekk utover karriera si utanom systemet for å skape motkulturelle klassikarar som Serpico og Het Ettermiddag. I dag står han igjen som blant dei siste, store Hollywood-regissørane, men likevel går nokre av verka hans under radaren for mange. Her er derfor nokre av spelefilmane som ein bør ta ein kikk på dersom ein vil lære seg Lumet å kjenne.
Serpico (1973)
I Serpico møter vi på det kjente fjeset til Al Pacino som spiller en nybakt politirekrutt i New York på 60-tallet. Med et åpent sinn begynner den unge rekrutten å klatre rangstigene for å oppnå det gjeve «gullskiltet» og status som detektiv. Dessverre for Frank Serpico (Pacino) er det langt fra prestisje å gjøre alt etter boka, og veien til detektiv blir en lang kamp mot et råttent system. For i motsetning til de kjente ordene til Ludvig Holberg så varer ikke ærlighet lengst i New Yorks politidistrikt, og Serpicos rettskaffende natur gjør han til en skuddskive.
Filmen er basert på sanne hendelser og på livet til nettopp Frank Serpico. Da den kom ut rystet den Amerika, ettersom den direkte konfronterte politiets grove korrupsjon på den tiden. Likheten mellom Frank Serpico og Al Pacino er nesten komisk, og måten Al Pacino portretterer han på må være fasit. Al Pacino selv mener at rollen er en av hans største prestasjoner i karrieren.
Serpico er et eksempel på Sidney Lumets kjærlighet for New York, med en realistisk framstilling av et pågående problem. Balansert med hensiktsmessig tempo som vekker iver, samtidig som det legger til rette for å utforske konflikten helhetlig. Dette ble en av Lumets største suksesser, både med tanke på kritikk og inntekt. Det er også verdt å nevne at politikorrupsjon ble et tema som skulle prege filmer senere i filmografien til Lumet, igjen med stor suksess.
Serpico er av det sjeldne slaget. Det er en film som treffer alle punkter og litt mer. Selv om jeg har sett altfor få filmer, kan jeg med hånda på hjertet si at denne kommer til å forbli en av de beste.
Skrevet av Herman Trosholmen Skurdal
Helgardert? (1964)
‘Helgardert?’ (orig. Fail Safe) fra 1964 er Lumets motpart til Stanley Kubricks Dr. Strangelove fra samme år, begge med den kalde krigen og atomkrig i fokus. Men hvor Strangelove er en sort komedie er Fail Safe en beinhard antikrigsthriller, og kanskje en av den beste av sitt slag.
En feilakalkulering i det amerikanske forsvarssystemet truer med å starte en tredje verdenskrig. Flere amerikanske jagerfly væpnet med totalknusende atomvåpen er på vei mot Moskva, og presidenten (Henry Fonda) prøver desperat å tilbakekalle dem og ikke minst informere russerne om at utrykningen faktisk er en feiltagelse.
Filmen pusher to timer, men er såpass medrivende at den ikke føles lenger enn dryge 45 minutter. Dialogen er medrivende, og spenningen er til å ta og føle på. Etter god betekningstid har jeg konkludert med et dette fort er en av de mest intense filmene jeg har sett, hvor skudd fra pistoler eller hagler ikke er til stedet. Kun svette, gamle gubber i et krigsrom på randen til totalkollaps.
Du er kanskje kjent med begrepet å være «on the edge of your seat», men taglinen til Helgardert? har den langt mer passende «’Fail Safe’ will have you sitting on the brink of eternity!». For de interesserte i kald krig, eller bare en god thriller er dette obligatorisk titting. Også er jo Henry Fonda alltid gøy å se på da.
Skrevet av Lars Asbjørn Sandnes
Dommen (1982)
Eg er ganske partisk ovanfor båe Lumet og rettsdrama, så derfor var det kanskje ingen overrasking at det vart Dommen (orig. The Verdict) som var filmen eg ynskja å skrive om. Lumet viste med 12 Edsvorne Menn (hans debutfilm) at han allereie meistra og adaptere skodespel, samt halde på spenninga når det er snakk om filmar med såpass tørre tema som rettssalar. Og den filmen er ikkje ein gong satt inne i ei rettsal. Då må jo Dommen vere enda betre. Den skuffar ikkje.
Den tidlegare lovande, men no alkoholiserte advokaten Frank Galvin vart satt på ein sak der han skal saksøke den katolske kyrkja etter ein ordinær operasjon går frykteleg galt. Her er det allereie mykje å pakke ut. Og det er det filmen gjer, den tek seg tid til å utforske kva som er galt med privatisering av helseindustrien, korrupsjon i rettssystemet samt konsekvensane av alkohol på individet. Ein ganske sterk film med andre ord.
Kombinert med Lumet sitt enormt effektive filmspråk og han si evne til å få karriereprestasjonar ut av alle han arbeidar saman med så har ein noko spesielt framføre seg. Lumet dreg også nok ei vakker opptreden frå ein aldrande Paul Newman som ser eldre ut her enn han gjorde den dagen han døydde. Og om ein er tilhengjar av fengande dialog så kan eg love deg at du vil setje pris på manuset.
Alle Lumet sine styrker vart satt i forgrunnen her. Det er ikkje noko eg kan klage når han visar til ei perfeksjonering av den tyste forma for samfunnskritisk film han fortsatte å produsere ut karriera si.
Skriven av Jonas Mæland
Network (1976)
Hva gjør man egentlig når en nyhetsanker som etter 25 år i netverket får sparken sier at han skal drepe seg selv. Kanskje ikke så mye? Påstanden virket jo ikke seriøs. Men når påstanden gjentas dagen etter, denne gangen på direktesendt nyhetssending er det klart at noen, eller rettere sagt alle, legger merke til det. Nyhetsanker Howard Beale (Peter Finch) får dermed sparken «igjen», denne gangen umiddelbart, mens netverket gjennomgår en krise for å få styr på seere og annen media som stiller spørsmål ved nyhetsveteranens utsagn.
Likevel får Beale gå på luften en aller siste gang, for å unnskylde og oppklare saken. Istedet ender det igjen med et sinneutbrudd. Kanskje burde det vært åpenbart, eller kanksje var det et mirakel, men ratingen på netverkets nyhetssending skyter i luften etter Beales utbrudd. Det som skulle vært en rimelig enkel prosedyre med å gi en nyhetsanker sparken ender istedet med at mannen får et eget program: «The Howard Beale Show». Der blir han stadig mer ustabil, som en såkalt «angry prophet denouncing the hypocricies of our times».
Sidney Lumet var aldri fremmed for å kommentere hykleri, urettferdighet, eller sosiale aspekter ved det amerikanske samfunnet. Network er virkelig ikke noe unntak. Lumet gjør filmen like absurd som den er treffende, og skaper et kaotisk lite univers der ratings, omtale, og penger styrer alt, helt til det ikke gjør det lenger. TV-nettverket UBS skaper til slutt en TV-personlighet så potent, populær, og full av kraft at det når et punkt der nesten uansett hva han sier så er det umulig å kansellere programmet som nå er blant landets største. Når Beale til slutt hisser opp til kraftig kritikk av en deal som gjør at hans eget nettverk, UBS, blir solgt til større selskaper som låner penger fra Saudi-Arabia blir det virkelig krise på kontoret, men publikum elsker det!
Med Network tar Lumet konseptet om «fjernsynspersonligheten» og skrur det opp til absolutt maks. For alle elskere av kritiske blikk på uhengslede kapitalistiske interesser, eller bare fans av det absurde, dette er filmen for dere!
Skrevet av Mathias Mørch
12 Edsvorne Menn (1957)
12 Edsvorne Menn (orig. 12 Angry Men) er et fantastisk rop for rettferdighet. Når tolv hvite New Yorkere må stille jury for en tenåring fra Puerto Rico er som oftest beslutningen skyldig! Men Henry Fonda (Once Upon a Time in the West) er ikke en som følger strømmen. Han er hundre prosent bestemt på at tenåringen er uskyldig, og han har hele dagen på å overbevise resten om at han har rett.
12 Angry Men er en “court-drama” som på papiret har lite spenning, nesten hele filmen foregår i et lite kontor, med tolv karakterer som gjør lite annet enn å snakke. Likevel er 12 Angry Men en film med med stor evne for å holde på oppmerksomheten. De tolv mennene er alle interessante å høre på, og dem av de som mener at ungen er skyldig har alle ulike perspektiv på saken. Det blir derfor en ekstra interessant utfordring å overbevise alle om tenåringens uskyld, ettersom et enslig argument ikke påvirker standpunktet til hver unike person.
Selv uten alle argumentene hadde filmen klart å fange all oppmerksomheten til seeren. Filmen er ikke bundet fast til debatten og forlater den flere ganger for at to personer i rommet skal få muligheten til å ha en samtale. Disse øyeblikkene er alltid veldig tilfredsstillende fordi de viser hvilke mennesker de er utenfor rettssalen, samtidig som de viser hvorfor det er logisk at de er der dem står i debatten.
En av de mest ‘googla’ tingene noensinne er “How to escape jury-duty”, så det er ingen tvil om at ‘mannen på gata’ ikke ser på det som en spennende oppgave. I mine øyne gjør dette at 12 Angry Men er enda mer imponerende!
Skrevet av Martin Skage
