Movember er her, og det tydar at alle unge menn mønstrar til demonstrasjon for dårleg skjeggvekst. Dette ikkje av egoistisk machoårsakar – men i ei anden av ei god sak, nemleg opplysing om menns psykiske helse samt prostatakreft. Heldigvis for alle menn har det seg slik at i film er det oftast berre er gode representasjonar av bart. Derfor har oss i redaksjonen gått saman for å finne våre favorittinnslag av andletshår i eit salig utval bartefilmar!
Tombstone – George P. Cosmatos (1993)
I anledning ‘Movember’ og full bartesesong prøvde jeg å finne en film som ga fra seg en utvetydig odeur av barte-energi. Jeg traff nok blink med ‘Tombstone’. I denne filmen har nesten samtlige av karene meget frekke og saftige barter, og det er nesten ikke én eneste én med leppa bar.
Filmen tar for seg historien om Wyatt Earp og hans heltedåder mot slemme cowboyer. Han er selvfølgelig en virkelig skikkelse, men filmen er skrudd sammen på en slik måte at det hele virker som et heltedyrket epos, satt i en veldig klisjéfylt vill vest. Dette gjør filmen til en viss grad litt mindre troverdig i den forstand at alle situasjoner og karakterer fremstår som noe overdrevet. Men overdrevet er også veldig gøy, og jeg storkoste meg gjennom hele greia. Kurt Russell gjør en god Earp, men den som stjeler showet er selvfølgelig Val Kilmer som Doc Holliday, og den alltids pålitelige Bill Paxton (selv om han kanskje har den svakeste barten).
Om jeg skulle gitt en Top 3 på bartenivået ville nok Kurt Russell som Earp vært på topp, etterfulgt av den alltids bartefine Sam Elliot, så Powers Boothe som skurken Curly Bill etterfulgt av en stilsikker Val Kilmer.
Jeg har alltid likt å sette meg ned med en god western og hadde av én eller annen grunn ikke sett ‘Tombstone’ før nå. Jeg forstår godt populariteten og kunne gladelig sett den på ny en gang. En solid tre og en halv stjerners film, men hadde man rangert en film ut ifra ansiktshår ville filmen fått seks stjerner.
Kurt blir grusom – Rasmus A. Sivertsen (2006)
En bartefilm kan være så mangt. Snakker vi om en symbolsk bart? En sexy bart? Eller bare om en film som har opptil flere barter? Det er mange måter å tolke en bartefilm på, men det er ingen tvil om hvorfor “Kurt blir grusom” må være med på lista.
Utenfor en koselig norsk by bor truckføreren Kurt (Atle Antonsen) med familien sin. Den består av hans kone, den ambisiøse arkitekten Anne-Lise, en snobbete sønn, en satanrocker av en datter og barnehagebarnet Bud (Aksel Hennie). En dag braser legen Petter (Jon Øigarden) rett igjennom veggen av hsuet og introduserer seg som den nye naboen. Petter er en ekkel type som mener at det å kjøre truck ikke kan måle seg med legeyrket. Dette tar Kurt innover seg, og føler seg mer uviktig for hver dag som går, før han til slutt blir… Grusom!
Kurt blir grusom er en av mine favorittfilmer fra barndommen. Den har tydelig gjort sterkt inntrykk ettersom jeg fortsatt siterer den daglig. Valget om å ta den med i bartelista var relativt åpen(bart). Den tynne lange snurrebarten til Kurt er sentral i det at den funker som et «grusomhetsmeter» i filmen. Hver gang Kurt oppnår et nytt nivå med grusomhet, krøller barten hans seg litt mer. Det er jo også verdt å nevne det kjente trønderbarten til politimannen som får seg en fin liten stuss.
Basert på bøkene Kurt blir grusom og Kurt Quo Vadis av Erlend Loe er det ingen overraskelse at både humoren og budskapet sitter. Filmen er morsom for alle aldre, og jeg husker godt at fattern humra godt da vi så den på kino. Noe av det som bidrar best til latterkulene er de mange fantastiske stemmene på karakterene. Alle har sitt eget særpreg og det er vanskelig å velge en favoritt. Lillehammers store sønn Atle Antonsen har stemmen til Kurt, mens mange av Norges mest kjente navn innen film og tv har opptil flere av de andre karakterene. Deriblant finner vi Jon Øigarden, Pernille Sørensen, Anders Bye og vi kan selvfølgelig ikke glemme Aksel Hennie som gjør en fantastisk Bud.
Hvis du aldri fikk sett Kurt blir grusom så kan den anbefales på det sterkeste. Den lærte meg og mange andre at alle har en viktig plass i samfunnet, uavhengig av yrke eller status. I tilfelle du allerede veit dette kan den også by på tidløs humor.
Spider-Man – Sam Raimi (2002)
Første film i den fabelaktige Raimi-trilogien er også den første filmen som dukkar opp i hovudet mitt når eg tenkjer bartefilm. Ikkje nødvendigvis fordi den stiller med mange bartekledde karakterar, men fordi den har vore ein sentral del av utviklinga mi til mannen eg er i dag. Historia om Peter Parker er etter mange adaptasjonar blitt godt kjend, men ettersom dette var mitt personlege første møte med karakteren på skjerm, er dette den mest minneverdige for min eigen del.
Då han blir bitt av ein genmodifisert edderkopp utviklar denne tenåringsguten superkrefter og tar på seg identiteten Spider-Man. Til trass for sine nye evner skal det vise seg at det å vere superhelt ikkje er ein dans på roser, men nærare ein dans på glassprot og Lego, då den nye identiteten går ut over hans næraste. I tillegg til dette fangar den ferske helten oppmerksemda til den psykopatiske Green Goblin, som er Willem Dafoe på flygebrett.
Dette er ein film kan lære mykje av, mann eller ikkje. Leksjonane Peter lærer om ansvar, kjærleik og livet generelt er noko eg tek med meg på nytt etter kvar visning av dette mesterverket. Eg er rimeleg sikker på at dei fleste til i dag har høyrd sitatet «with great power, comes great responsibility». Til og med ute av kontekst er dette eit fantastisk sitat som eg har tatt til meg trass i at eg ikkje veldar store mengder makt.
Som nemnd stiller denne filmen med enorme kvantitetar moralsk bart, men det skal nemnast at den også stiller med ein ikonisk fysisk bart i form av J. Jonah Jameson, som er briljant portrettert av J.K. Simmons i ei av hans beste roller. Jameson blir meir eit slags tillegg til alt det storslagne som hender i Spider-Man, men eit ein ikkje kan takke nei til på grunn av den fantastiske prestasjonen til Simmons.
Mord på Orientekspressen – Kenneth Branagh (2017)
Hvordan adapterer du et mord mysterie alle kan løsningen til? Det hadde gått 7 år siden Hercule Poirot sist var på orientekspressen, som en del av Agatha Christie’s Poirot, TV serien som gikk fra 1989 til 2013 med David Suchet. Før det var det 1974 versjonen med Albert Finney og en viss Bergmann, som ble en honnør til klassiske Hollywood produksjoner. For ikke å nevne en av de mest leste bøkene i vår historie. Hvis du liker klassiske detektiv historier, så vet du hvem som utførte mordet på orientekspressen.
Branaghs løsning viser seg å være effektiv. Selvsagt måtte han selv i hovedrollen. Det er der han kan spise mest skinke. Klart kan han ringe opp så mange større-enn-livet skuespillere han kjenner, noen som kan konkurrere med hans egen skinkespising. Her har vi store navn i bøttevis, Dafoe, Dench og (dessverre) Depp. For på ingen måte skal vi spare budsjettet. Hvis filmen foregår smekkfast i en fjellkjede, utsatt for guds fulle makter, skal vi ha spesialeffekter nokk til at vi kan se, høre, føle, smake og lukte kulda i det Poirot peker ut who dunn it. Og for å sikre pitchen til de høyere opp, kan vi peke ut at forgjengeren til nåtidens Hollywood sin største inntjener, superhelfilmene, var detektivhistorier.
Det er jo ikke helt vas (tross alt står D’en i DC Comics for Detective), noe Sherlock Holmes adaptasjonene fra 2009 etc. hadde klart for seg. Branaghs tak på superdetektiven er en sliten, eldrende mann, byrdet av sine usedvanlige egenskaper, men allikevel en mann som må fortsette sin kamp mot det onde. For hvem andre kan oppnå det umulige, når vi står på kanten. Han er hevneren av de uskyldige. Verdens mektigste detektiv/bart. Han er Hercule Poirot.
Chopper – Andrew Dominik (2000)
Når eg satt og funderte over kva filmar som passa til ideen om ei bartespalte gjekk det ikkje lang tid frå når eg kom på “Chopper” til at eg bestemte meg om å sjå filmen på nytt. Andrew Dominik si regidebut, Chopper sparka i gang båe han si eiga samt Eric Bana si karriere då den skitne fengselsfilmen kom ut i 2000.
Satt til vestlege Australia, Chopper følg Mark “Chopper” Read (Eric Bana), ein skurk av dei sjeldne. Ein mann med total mangel på moralsk kompass, Reed hamna i fengsel etter han kidnappa ein dommar. Der yppar han på seg undergrunnskriminelle – og til og med sine eigne venar går lei av Reed og påfunna hans. Etter Read vart knivstukken av bestevennen sin (i ei av dei blodigaste scenene eg har sett på film, æsj) og tapar i ei sivilrettssak for kompensasjon hoppar me fram i tid til hans retur frå fengsel. 40 minutt inn i den 90 minutt lange filmen, og den har akkurat starta.
For det er når me kjem ut frå fengselet at Eric Bana vart ikledd den ikoniske barten som Chopper bar i røynda. Etter ei årrekkje i fengsel er det openbart at Read vart vorte littegrann institusjonalisert, og hans sosiale antenner er ikkje akkurat betre som ei konsekvens. Som ein tidlegare kriminell og utan nokon utdanning har han eigentleg berre eit val. Så han går over til gamle banar: nemleg narkotika og våpenvald.
Chopper vart halden oppe av tre aspekt. Fyrst: Andrew Dominik sitt regi er framragande, han treff verkeleg spikeren på hovudet med å gå “all-in” på rufsete realisme. For det andre har me Eric Bana som ein av dei mest underhaldande rollefigurane eg har sett i mitt liv, Read er faktisk sinnsjuk, men det er også der mykje av sjarmen ligg. Og til slutt: dei australske aksentane. Her ligg resten av sjarmen. Om denne filmen ikkje hadde vore australsk så hadde det vore betydeleg mindre latter å hente frå dei absurde valdssekvensane Dominik sett opp.
Eit lite fokusskifte. Det er kanskje ein litt ironisk film å inkludere på vår bartefilmliste, for eg vil påstå at som ei rollefigur er Chopper kanskje ei blåkopi for overdriven maskulinitet. Han er alt ein ikkje bør vere. Men eg ynskjar ikkje å lese for mykje inn i dette då den biografiske skildringa av Read er veldig gøyal. Mykje på grunn av Bana si geniale opptreden- eg trur på at han er ein mann totalt utan skruplar. Parallellar kan lett trekkjast til Winding-Refn, og då spesielt “Bronson“, der også Tom Hardy kler ei framtredande bart. Chopper har likevel noko som ein sjeldan ser i denne typen film – ei total mangel på anger.
I filmens siste scene er Chopper ein kjendis. Og det er ikkje eit sekund med tvil om at dette er det han fortener i Mark Read sine eigne augo.
av Jonas Mæland
Almost Famous – Cameron Crowe (2000)
Movember er her, og jeg som en selverklært barte-elsker må bare sette lys på en av mine favorittfilmer. “Almost Famous” (2000) har ikke bare vår kjære Kate Hudson, som i denne filmen går under sangtittelen Penny Lane, den har også bartenes far, Russel Hammond (spilt av Billy Curdrup). Hammond er hovedvokalisten i rockebandet Stillwater, som denne filmen satt til 70-tallet dreier seg om.
Hele filmen følger vi egentlig den unge William Miller, som gjennom mange skriveoppdrag og dyp musikkforståelse har landet en jobb hos magasinet Rolling Stone. Miller forsøker å få kontakt med bandet uten hell, før han utenfor møter groupiene som ikke er groupier (ettersom de ikke har sex med artistene), Penny Lane, Polexia osv.
Jentene skaffer han innpass til bandet og introduserer det som fra nå av blir hans liv og hverdag. Miller blir med bandet på turnebussn som bringer med seg mange overraskelser og intime relasjoner, og i tillegg til at han skremmer den overbeskyttende moren sin halvt til døde (spilt av talentfulle Frances McDormand).
Med Phillip Seymour Hoffman sin ikoniske stemme og karakter, blir vi introdusert til farene ved groupie-livets frister. Som Lester (Seymour Hoffman) sier selv: «Ikke bli venner med artistene. De kommer til å fly deg steder gratis, gi deg gratis alkohol og du kommer til å møte jenter». Wow Lester, det virket sykt kjedelig og kjipt!
Miller blir på en måte turbussens Golden Retriever, han blir dratt rundt på av jentene og dullet med, frem til han også fungerer som en mental støtte og psykolog. Dette mellom bandet, jentene og jentene-og-bandet. Så han vokser på et vis opp til å bli en mamma, i en alder av 15. Miller greier selv (nesten) å holde «buisness» fra «pleasure», men han er jo tenåring, så litt kokain må være lov.. Nedia, men det blir sex.
I en oppvekstfilm som kanskje sjangerens typiske trekk, får vi likevel en dynamisk fortelling med karakterer som på hver sin måte bringer historien fremover. Soundtracket i seg selv gir oss det beste av 70’tallet, særlig med bandet Led Zeppelin, og artistene Jimi Hendrix og Elton John. Aller viktigst har filmen et godt utvalg megakjekke 70-talls rockere med halvlangt hår og pinterest-moodboard barter.
Filmen er ‘feelgood’, men ikke uten humper på veien (bokstavelig talt), på denne måten blir man interessert og underholdt hele veien. Aller viktigst får du en av de best fremførte sitatene i freaky-rocke-ikonisk-oppvekst-film-verden, dette fra vår kjære Penny Lane.
Kremt kremt… «I allways tell the girls, never take it seriously, ‘cuz if you never take it seriously you never get hurt. And if you never get hurt, you never have fun”.
