Tony Webster (Jim Broadbent) er en pensjonert eier av en kamerabutikk og lever et rolig, dog repeterende liv. En dag mottar han et brev, som forteller at moren til hans ungdomsforelskelse har etterlatt ham en dagbok. Dette pirrer nysgjerrigheten. Han begynner å grave ned i fortiden sin og lete etter mennesker fra den tid, i håp om å finne svar.
Jeg har et usikkert forhold til filmer som er rammet med noen som forteller en historie. F.eks. Historien om Pi, som er et vidunderlig verk, mister allikevel mye dramatisk spenning da gutten på flåten forteller historien i voksen alder. The Sense of an Ending er strukturert litt annerledes, og i likhet med forrige eksempel, er adaptert av en bok. Det er ikke alltid bøker kan oversettes fint til filmformatet. Her fungerer det greit. Forhistorien vever seg inn i nåtiden, både gjennom drømmer og ulike iterasjoner av fortellingen som Tony beretter. Jo mer vi lærer, i en klassisk “whodunnit”-stil, jo mer forventer vi at gnisten skal komme. Det gjør den, men gang på gang blir det flatt. Bedraget. Løgnene. Kjærlighetsforholdene. Sorgen. Det her er krutt til en fenomenal dramatisk gjenfortelling, men fokuset befinner seg på helt galt sted til helt feil tid. Det er ofte jeg tenkte at dette kunne bli en spektakulær film. Den har materialet, men tar ikke i bruk virkemidlene på korrekt måte.
Jim Broadbent skinner derimot godt i rollen, som en sjarmerende gammeldags fjomp, som trives bedre med gamle aviser, og ikke med PC-er og smarttelefoner. Kanskje i overkant fjollete, men det passer Broadbent godt. Charlotte Rampling var bedre i 45 År, men interaksjonene mellom hennes karakter og Tony er nydelige uansett. De inneholder nyanser som kommer av å møtes for første gang på mange år, og smerten de begge påførte hverandre da forholdet skeiet ut. Spillet mellom fortid og nåtid, særlig gjennom lyssetting, kostyme, kulisser og musikk er på plass.
Det er en film man nyter, men som har som sagt sine feil. Her har momenter som trenger å skinne, blitt plassert til siden og får ikke den emosjonelle resonansen hos publikumet. Noen scener burde vi sett og ikke gjenfortalt, og fortjener et rungende stort øyeblikk med mye følelser. Andre scener kunne man spart seg for. En omskriving av manus, og et ekstra kvarter i spilletiden, kan gjøre en passe god film, til en utrolig film.
The Sense of an Ending er et solid og ålreit drama. Det er absolutt verdt en titt, men den er altfor forsiktig. Den blir som bakhistorien til Tony. Fiffig ved første øyekast, men nedstøvet og lagt til side. Og kanskje husket på igjen om mange år, men aldeles ikke noe som blir sett om og om igjen i de neste tiårene. Når jeg er gammel har jeg glemt denne filmen. Og det er synd, for under overflaten er det noe som ønsker å skinne.
The Sense of an Ending – Regissert av Ritesh Batra; skrevet av Nick Payne; med Jim Broadbent, Charlotte Rampling, Harriet Walter, Emily Mortimer. Spilletid: 1 t. 48 m. Land: Storbritannia. Premiere: 2. juni 2017. Aldersgrense: 12 år
