Bli med på en reise om mangel på tro. Følg Mack, en sørgende mann, i det han drar til skogs til et skur for lange terapitimer med selveste Gud med stor G. Gjør deg klar til to uTROlige timer med spørsmål som besvares med enten gåter eller flere spørsmål.
Møt Mack (Sam Worthington). Mack er en perfekt gjengivning av hva en gudstroende, forstadsfamilie-innehavende amerikaner ser på som idealet av en mann. Mack har en kone kalt Nan (Radha Mitchell) og tre barn med en grei aldersspredning slik at de treffer de fleste generelle barndomsproblemene med en og samme familie. Familien er gudstroende, spesielt Nan, men Mack sliter med barndomsminner og handlinger som gjør troen på en kjærlig Gud vanskelig. En ulykke på en campingtur skaper en enda større brist i hans forhold til Gud og Mack havner i dyp sorg. Helt til han en dag får en invitasjon i postkassen til å møte Gud i et skur ute i skogen. Dette skuret har en viktig betydning for Mack. Dette får Mack til å begi seg ut på en reise for å finne svar på all elendigheten.
Filmen har flere problemer og jeg skal prøve å ikke angripe religioner i denne anmeldelsen, men The Shack imponerer ikke med verken handling, skuespill, effekter eller noen som helst form for overbeviselse når det kommer til Mack sin terapitime med «the big G». Dette er synd og drepende for oppmerksomheten til seeren når filmen egentlig bare handler om en samtale med Gud og er over to timer lang. En del av regelsettet til min egen religion, «Filminismen», er at jeg ikke ser på telefonen min eller forlater kinosalen under en film, for å gi filmer likt grunnlag til vurdering, men her var jeg blasfemisk angående telefon og hadde lyster og våte drømmer om utgangsdøra til salen. Som Gud selv sa (i alle fall i skuret), la oss snakke om problemene.
Det skjer fint lite og det er alt for lett å henge med på handlingen, noe som igjen gjør det umulig å følge med i lengre enn 10 minutter. En trenger knapt å bruke 20% av sin oppmerksomhet for å holde tritt med hva som skjer og en god del dialog, egentlig mesteparten, går igjen og igjen og igjen helt til Mack ser «lyset» og forstår eller velger å tro på disse gåtelinjene til Gud. En av Guds skikkelser er Papa (Octavia Spencer). Det er nok Spencer som får mest ut av seerne med sine skuespilleregenskaper, men nesten all dialogen hun har, sammen med de andre gudsskikkelsene, er gåter, inspirasjonssitater som hører hjemme på instagram eller retoriske spørsmål. Dette blir veldig slitsomt veldig fort og jeg føler jeg sitter igjen i konfirmasjonsteoritimene sent på en mandagskveld.
Regissøren Stuart Hazeldine er ikke mye å skryte av heller, siste filmen han lagde (og skrev) var Exam fra 2009. Med et budsjett på 20 millioner har The Shack allerede tjent inn en verdi på 80 millioner, det firedobbelte. Med dette har nok både regissør, skuespillere og filmstudioet selv tjent rått på målgruppen sin, de religiøse amerikanerne som trenger litt ekstra krydder i troen sin. Helt ærlig klarer jeg å se filmer med sterke religiøse symolismer eller budskap, to eksempler på filmer som gjør dette godt er fjorårets Hacksaw Ridge (Mel Gibson) og filmadaptasjon Silent Hill fra 2006 (Christophe Gans). Dette gjorde de på hver sine måter, enten med religion som motivasjon og bakteppe til karakterbygging eller religion som en symbolisme til morsrollen og fanatikeres tro.
Teknisk er filmen det en forventer av 20 millioner dollar. Generiske locations (camping med vannet), forstadsnabolag, og en stor hytte hvor gud bor ved vannet. Resten er en CGI-smørje uten like og alt er fargekorrigert opp i skyene. Kamera og skuespillere jobber med hverandre som om det er den fjortende dagen de er og filmer og er lei av å se hverandre møte opp på sett. Både jesus, den hellige ånd og Gud gjør opptredener, men de bringer bare sine gamle rutiner fra tidligere oppsetninger til scenen. Jesus går på vannet, Gud elsker deg, og den hellige ånd dyrker gress(?).
The Shack levner deg dessverre bare med en følelse av tungt og forvirrende kjærlighetsprat om en Gud som elsker og elsker og elsker og som aldri gjør feil uansett hvor mange uskyldige som lider eller sørger. Du føler ikke Mack får svar på noen av sine spørsmål, men likevel oppfører karakteren hans som om han forstår mer og mer. En troendes drøm. Reisen til Mack blir dessverre en kjedelig helg på en enda kjedeligere kristencamp du ble sendt til om sommeren som du ikke ba om å dra på. Filmen innehar nesten ingenting bortsett fra stillestående dialog med mange fargekorrigerte og falske bakgrunner. Worthington er så lite minneverdig at fortelleren sin stemme gir deg mer innlevelse, men der igjen begynner du bare å savne Morgan Freeman fra Bruce Almighty (2003), vår alles Gud med stor G. Styr unna The Shack.
The Shack - Regissert av Stuart Hazeldine, skrevet av Destin Cretton og John Fusco, med; Sam Worthington, Olivia Spencer, Radha Mitchell og Ryan Robbins. Nasjonalitet: USA. Lengde: 2 t 12 min. Premiere: 05.05.17.
