Å si at jeg gledet meg til denne filmen ville vært en underdrivelse. Jeg visste ingenting om den annet enn at Paul Mescal og Andrew Scott spilte hovedrollene, og at det var en kjærlighetshistorie mellom dem. Dette var mer enn nok til å få meg i kinosetet.
Den handler om den ensomme og tilbaketrukne manusforfatteren Adam som bor i en nesten helt tom høyblokk i London, bortsett fra en annen, nemlig Harry. De har et par små pinlige interaksjoner som etter hvert utdyper seg til et intimt, sensuelt og intenst kjærlighetsforhold. I mens de starter dette lengter Adam hjem, og savner barndommen svært. Han drar hjem for å slukke savnet, men kommer han tilbake slik som Harry kjenner han?
Jeg var redd for at filmen skulle være en skuffelse, eller iallfall ikke klare å være like bra som jeg så for meg, men den klarte virkelig å overraske meg. Første akt var mer som jeg forventet den skulle være, en dyp, intim kjærlighetshistorie, som ikke var en skuffelse på noen vis, og behandlet seksualiteten deres på en svært god måte. Sterk, men ikke noe jeg ikke hadde sett før. Det samme kan bli sagt med Adams forhold med foreldrene. Men rundt midten begynte filmen virkelig å bli gripende. Spesielt en sekvens var så sjokkerende, forutsigbar og desorienterende at jeg satt med vi gap og rumpa på kanten av sete resten av filmen. Jeg kjente virkelig tårene begynne å trille!
Det som gjør den så bra og unik er uansett hvor mye den forteller eller viser så holder den på mystikken og usikkerheten på hva som faktisk foregår. Jeg ble direkte redd og opprørt i noen scener siden de alltid lurte publikum sånn at man aldri visste helt hva som var ekte eller ikke. Filmen hadde også en særegen anakronisme i kostymene og holdningen til noen av karakterene som gjorde den veldig fascinerende og mysteriøs. Filmen kunne bli svært hjerteskjærende til tider, og jeg kan ikke akkurat kalle det en artig opplevelse. Filmen er definisjonen på bittersøt!
Jeg elsket denne filmen! Den er mystisk, spent, romantisk og vanskelig å sitte gjennom. Jeg kan se for meg at denne filmen vil splitte publikum i tiden som kommer. For meg er den uansett TIFFs beste film til nå!
“All of Us Strangers” regissert av Andrew Haigh. Med: Andrew Scott, Paul Mescal, Jamie Bell, Claire Foy. Spilletid: 1 time or 45 minutter. Land: Storbritannia. Aldersgrense: 15 år. På kino: 16. februar.
