Nå som vi allerede er 3 måneder inn i 2020, og 2010-tallet er omme, har vi i redaksjonen endelig laget den ultimate topp 10-listen! Vi har valgt ut de filmene vi likte best fra det forrige tiåret, med utallige mange gode filmer å velge mellom. Med hverdagen vår snudd på hodet, og mye tid til overs, passer det kanskje ekstra godt å kose seg med en av hva vi mener er 2010-tallets aller beste filmer.
10. The Lobster (2015), av Yorgos Lanthimos
Å kalle Yorgos Lanthimos sine filmar eineståande ville vore ei underdriving. Den finske filmskaparen Aki Kaurismäki er han einaste eg kjenner meg tilfreds med å samanlikne han med. Dei to har framleis store forskjellar, spesielt innan tematikken dei oftast vel å takle. Kaurismäki har ein rusten sjarm, medan Lanthimos har eit slags velpolert grøss over verka sine. Til felles for begge likevel er ein bisarr uttrykkslaus levering i dialogen. Begge regissørane legg eit konstant fokus på at skodespelarane skal ‘underspele’ rollene sine, og Lanthimos med særs unaturlege resultat.
Uansett; The Lobster var Lanthimos fyrste av ei rekkje engelskspråklege filmar. Allereie frå då han arbeidde med gresk film etablerte Lanthimos ein særeigen stil. I Dogtooth var mange av elementa han populariserte for eit breidd publikum allereie på plass. Dei uvanlege prestasjonane, sære skråblikk av postmoderne samfunn og eit fokus på dysfunksjonelle personar og deira nære relasjonar. Det som kom til å prege han seinare filmar – derav fremst; The Lobster.
Colin Farrell som vår hovudkarakter David gjer ei fantastisk opptreden, og speler ein karakter ulik noko han har prøvd seg på før. Saman med Rachel Weisz er dei stjernespekka hovudrollene snudd på hovudet der eit absurd kjærleiksforhold vart satt igjennom prøvelsar dei fleste sjeldan kunne komme på til å byrje med. Manuset leverer briljant mørk humor og mange minneverdige augeblikk. Det dystopiske samfunnet David lev i vart ikkje spesielt utdjupa, men på sett og vis er dette del av filmens sjarm. Ein får lov av Lanthimos og sjølv fylle inn bitane og realisere verda, samt tolke korleis den fungerer. John C. Reilly fortener og hyllest for sitt skodespel. Han spela ei relativt lita rolle i filmen, men han stel framleis sjovet når han får sjansen.
Para med fantastisk fin kinematografi, og eit av dei absolutt mest merkverdige musikkspora i nyleg filmhistorie er det lite The Lobster ikkje serverer for dei fleste filminteresserte.
Skrevet av Jonas Mæland
9. Mad Max: Fury Road (2015), av George Miller
Det har sjeldent, hvis noensinne, kommet ut en så adrenalin-og-testosteron-fylt actionfilm som samtidig kunne nyte så universalt positiv anerkjennelse fra kritikere. Mad Max: Fury Road er et teknisk mesterstykke. Fra de utrolige bilene og kostymene til de sømløse spesialeffektene til de hårreisende praktiske stuntene, dette er en film som perfekt blander gamle og nye teknikker innen actionsjangeren.
Filmen heter Mad Max mer av vane og merkevare enn plot. Tom Hardy gjør en formidabel jobb som en galere og mer ustabil Max, men det er Charlize Theron sin Oscar-verdige rolle som Furiosa som bærer filmens noe begrensende narrativ. Hun er fremst på plakaten som filmens egentlige hovedperson, i sin mest ikoniske rolle siden Monster.
Hele filmen er en lang biljakt, eller heller flere biljakter som sømløst flyter sammen. Det er også gigantiske sandstormer, lettkledde modeller og råtne deformerte skurker. Foruten Blade Runner 2049, er det kanskje den skarpeste fargepalletten noensinne sett på film, med ørkenvarmen som hopper av skjermen, brutt av iskalde blåtoner i gjørmebadet hovedpersonene setter seg fast i om natten. Mad Max: Fury Road bygger uanstrengt opp en idiosynkratisk og ikonisk post-apokalypse som står på skuldrene til den sett i tidligere Mad Max-filmer og dramatisk forbedrer den. Atmos-lyd, OLED-skjermer og popcorn ble oppfunnet for filmer som dette.
Skrevet av Jan Arild Martinsen
8. The Handmaiden (2017), av Chan-wook Park
Før The Handmaiden var nok Chan-wook Park mest kjent som mannen bak den kaotiske og dypt forstyrrende hevnfilmen Oldboy, høydepunktet i regissørens såkalte hevntrilogi laget i Sør-Korea mellom 2002 og 2005. Videre fulgte ytterligere to sør-koreanske og en britisk/amerikansk produksjon hvorav ingen klarte å nå den overveldende positive omtalen hans tidlige klassiker nøt godt av. Så, i 2016 ferdigstilte Park The Handmaiden og filmen ble er enorm suksess i regissørens hjemland der den tjente nesten like mye i kinobilletter som i resten av verden totalt. Filmen følger ut utspekulert svindel-narrativ der kløktige planer fra iskalde mennesker kontinuerlig forsøker å ligge ett steg foran hverandre. Det koker sammen til en fantastisk spennende thrilleropplevelse. Ikke bare er filmen et narrativt og stilistisk mesterverk, Chan-wook Park har også fått med seg en gruppe glimrende skuespillere på laget. The Handmaiden står som en av tiårets klart beste filmer. En bunnsolid mysterie-thriller som vil falle i smak hos alle som elsker god filmkunst.
Skrevet av Mathias Mørch
7. Oslo 31. August (2011), av Joachim Trier
Med sin fyrste film, Reprise i 2006, etablerte Trier at han ikkje var redd for å takle meir seriøs tematikk. Fokuset på filmen låg på mental helse blant unge der psykiske lidingar som sjølvmordstankar spesielt vart utforska. Dette var ikkje ein glipp når ein ser filmografien hans heilskapleg. Med Louder than Bombs går Trier i djupn på konsekvensane av eit sjølvmord på dei rundt nokon, og Oslo, 31 August går føre seg i si heilheit rundt hovudkarakteren Anders (Anders Danielsen Lie) siste dag før han endar sitt liv.
Eg kjem ikkje å gå for nøye inn på filmatiske element her, det er nok å seie at Oslo, 31 August er langt over hakket kompetent, og ikkje eit sekund av filmen lid på grunn av dårleg filmskaping. Det er tematikken og skodespelarprestasjonane som eg vil, og må vektleggja. Danielsen Lie er fenomenalt flink i å formidle eit nyansert sakn. Hans prestasjon aleine driv filmen frå start til slutt, og han sett konstant tematikken på spissen. Forma for framandgjering Danielsen Lie formidlar er sjeldan kost.
Filmens endepunkt er klart frå fyrste stund, der ein opnar på eit sjølvmordsforsøk. Igjennom å utdjupe om kven Anders er, kva han ynskjer ut av livet, og kvifor han ynskjer å drepe seg sjølv vil ein som tilskodar sitje med eit konstant håp om at Anders vil snu veg. Ei kjensle av nyttelausheit i samfunnet er vanskeleg å omvende, og glimt av at Anders opplever ei eiga menneskeverd kjem stadig vekk. Likevel vart det slutten.
Skrevet av Jonas Mæland
6. Dunkirk (2017), av Christopher Nolan
Christopher Nolan er kjent for å skape storslagne og ekstravagante opplevelser på lerretet, og Dunkirk er intet unntak. Som en av mine personlige favorittfilmer, seiler Dunkirk inn på redaksjonens 6. plass av det vi regner som de beste filmene fra 2010-tallet. Nolans verk er av egen klasse, og burde både ses og høres på storskjerm for best effekt. Med kinematografi og et lydspor som gir bakoversveis, og skuespillerprestasjoner som engasjerer, er Dunkirk å regne som et mesterverk.
Handlingen er satt til slaget om den franske byen Dunkerque, og følger en god håndfull britiske soldater, i tillegg til noe sivile båteiere. Historien utfolder seg fra tre perspektiv; fra stranda, på havet og i luften. De forskjellige perspektivene blir fremstilt fra ulike tidsrammer, som gjør opplevelsen enda litt mer spennende. Dunkirk er en film som vil ha deg sittende på kanten av setet gjennom hele filmens varighet.
Skrevet av Kristin Rydland
5. Son of Saul (2016), av László Nemes
Det subjektive kamerafokuset markerer ein trend som verkeleg blomstra opp rundt midten av førre tiår. Det heile byrja kanskje med all merksemda rundt dei saumlause kameraføringane i Birdman, og haldt fram i tallause former utover tiåret. Store namn som Aronofsky prøvde seg i Mother!, vi fekk eit gjensyn seinast i fjorårets 1917 og stiltypen vart drege til sitt naturlege, og komiske, endepunkt i Hardcore Henry. Men få stader har den fungert så godt som i Sauls Son. I forteljinga møter vi Saul, eit medlem av Auschwitz sin Sonderkommando, gruppa med jødar som vart tvungne til å medverke i sitt eige folkemord. Vi følgjer han i eit døgn medan stadig fleire freistar å gjere opprør mot nazistane som held dei fanga.
Sauls Son er eit av dei verkeleg få filmane der kameraoperatøren får skine som filmens bærebjelke. Igjennom ei rekke ekstremt talentfulle kameraføringa blir vi dregne igjennom konsentrasjonsleiren og vert vitne til dei dystre liva til den innbyggjarar. Filmen er ikkje blant dei som på død og liv skal slå deg over hovudet med dei mest grufulle bileta, men heller prøve og gjeve eit intrykk i korleis livet i leirane må ha vore. Karakterane brukar ikkje tid på å stirre sine døde medmenneske i seng, dei prøver så hardt dei kan på å ignorere alle dei forferdelege handlingane som tek stad rundt dei. Det er dette perspektivet vi får servert, og i løpet av filmen vert vi òg dratt ned i den usle kjensleløysa som pregar livet i helvete. Og fortelje denne historia på denne måten er eit svært ambisiøst oppdrag, men noko filmskaparane greier å løyse meisterleg. Igjennom fantastiske kameraføringar, eit minimalt og poengtert sett-design, fantastiske prestasjonar og ein etter kvart framifrå symbolsk biletbruk vert Sauls Son ei god blanding av det storslegne poetiske og det grufullt verkelege.
Skrevet av Elias Nygård
4. The Lighthouse (2020), av Robert Eggers
The Lighthouse er et klaustrofobisk mareritt som ble en umiddelbar klassiker da den premierte helt i slutten av tiåret. Selv om Norgespremieren ikke var før i 2020 var den likevel å se i statene i Oktober samt at den hadde urpremiere på den prestisjetunge filmfestivalen på Cannes hvor den for øvrig hadde en flere minutters lang stående applaus i etterkant av visningen.
Fyrvokterne Thomas Wake og Ephraim Winslow er isolert på øya når en voldsom storm forhindrer dem i å kunne reise derifra. Jo lengre de er isolert jo mer mister mennene vettet.
Rollene Wake og Winslow er mesterfult spillt henholdsvis av Willem Dafoe og Robert Pattinson. Filmen ble oscarnominert for «best cinematography» for sitt atmosfæretunge visuelle språk, men nesten samtlige som så filmen så seg enig i at både Pattinson og Dafoe så vel skulle blitt nominert. Med The Lighthouse har Robert Eggers bevist seg å være et friskt pust innen den amerikanske filmverdenen, og et navn å holde utkikk etter. Filmen har uhyggelig musikk, fantastiske monologer, nydelige bilder, blodige voldsepisoder, to karrieredefinerende rolleprestasjoner og fjertevitser! Hva mer kan man ønske seg?
Skrevet av Lars Asbjørn Sandnes
3. Jagten (2013), av Thomas Vinterberg
Det er sjeldent en film klarer å provosere og engasjere meg så mye som Jagten gjør. Jeg har sett filmen mange ganger, og selv om jeg vet nøyaktig hva som skal skje og hvordan det til slutt går, tar jeg meg selv i å bli like forbanna, lei meg og tankefull hver gang.
Rundt juletider i et lite sted i Danmark, blir Lucas (Mads Mikkelsen) anklaget for å ha begått seksuelt overgrep på ei 5 år gammel jente i barnehagen han jobber i. Kun basert på løgnen til jenta, Klara (Annika Wedderkopp), blir Lucas utsatt for massehysteri, og livet hans blir overraskende fort snudd fullstendig på hodet.
Det er ikke en eneste dårlig opptreden å finne i Jagten. Annika Wedderkopp (Klara), Lasse Fogelstrøm (Marcus), Thomas Bo Larsen (Theo) og resten av rollebesetningen gir ekstremt troverdige opptredener. Likevel er det helt klart Mads Mikkelsen som skiller seg ut med en fremragende opptreden. Hans skildring av en manns fortvilelse, raseri og frykt er mer enn bare troverdig, den føles virkelig ut, som om et kamerateam har fulgt etter en mann som faktisk blir utsatt for handlingen i filmen. Jagten uten Mads Mikkelsen i hovedrollen ville ikke fungert så bra som den gjør med han og det er ingen stor overraskelse at han ble belønnet med Beste skuespiller-prisen ved filmfestivalen i Cannes 2012.
Jagten er både forferdelig og nydelig å se på. Det er mange vakre og slående bilder av dansk høst og vinter-natur, samtidig som enkelte scener er vanskelige å se på, og treffer så hardt at det blir en utfordring å ikke skrike i frustrasjon mot skjermen. Dette er et formidabelt drama, og om du ikke allerede har sett filmen er den lett tilgjengelig på Netflix.
Skrevet av Peder Erdal
2. Call Me by Your Name (2018), av Luca Guadagnino
Elio Perlman (Timothée Chalamet) tilbringer sommerferien 1983 i familiens hus et eller annet sted i Nord-Italia. Han er sønn av en arkeologiprofessor som hver sommer inviterer en av sine masterstudenter til å tilbringe sommeren med familien. Det er sånn Elio møter Oliver (Armie Hammer), en 24 år gammel amerikaner med høye Converse og korte shorts. Call Me by Your Name er en film som, på en annen måte enn filmer flest, drar deg inn i skjermen og omringer deg fullstendig med handlingen og karakterene. Elio og Oliver forelsker seg i sommervarmen, og det samme gjør du. Den spente, sensuelle stemningen blandet med varme og duse bilder gjør Call Me by Your Name til den perfekte filmen for enhver anledning hvor livet er litt tungt, grått og mørkt. Filmen har alt: dyp og dyrisk lengsel, kjærlighet med tilhørende kjærlighetssorg, sykling på grusveier og klining i blomsterenger. I tillegg klarer Call Me by Your Name å holde på virkeligheten. Den er på ingen måte en urealistisk romanse av typen «Hugh Grant møter en dame som er altfor pen for ham, men hun faller for hans klumsete og morsomme personlighet». Det er rett og slett en film om to folk som forelsker seg på det viset vi alle håper på å forelske oss. Altså, alt man trenger i disse koronatider.
Skrevet av Ylva Jonsdatter Haagensen-Løkke
1. Parasite (2019), av Bong Joon Ho
Jeg holdt litt tilbake på toppkarakteren i anmeldelsen min av Parasite, men i retrospekt fortjener nok filmen 5 av 5 stjerner. En film så universalt elsket var akkurat det Oscar-utdelingen trengte for å vinne tilbake litt legitimitet. Jeg kan gladelig innrømme at jeg ikke så det komme (slik Ingrid gjorde – jeg tapte en brus i veddemålet), og var utrolig positivt overrasket når den høstet Beste Film.
Parasite er en slik unik film man bare får en håndfull av hvert tiår, en slik film som sannsynligvis kommer til å pryde enhver liste over de beste filmene noensinne laget i den overskuelige fremtid. Det er sosial satire på sitt beste; en treffsikker underholdningsbombe med perfekt og nesten musikalsk rytme som bokstavelig talt river grunnen ut under føttene dine i sin inngang til den uforventede tredje akten. Karakterene er dype og komplekse nok til å innfri filmens mange temaer, og akkurat stiliserte nok til å bli ikoniske. De beste YouTuberne er allerede godt i gang med sine innsiktsfulle dypdykk i filmens mange fasetter – Nerdwriter og Wisecrack for å nevne et par – og oss filmstudenter vil følge dem hakk i helene. Parasite er en film man smiler og ler av i et øyeblikk og gaper over i det neste, en film man hadde med seg ut av kinosalen i dagevis etter første visning. Dette er også en film hvor det er nye ting å sette pris på hver gang man ser den igjen.
Skrevet av Jan Arild Martinsen
