I denne månedens topp 10 liste tar vi en titt på de aller beste regidebutene vi i redaksjonen kan tenke oss. For mange regissører vil den første filmen ofte etablere stiluttrykket de ender opp med å være kjent for, og filmen vil ofte si mye om hvem h*n er. Redaksjonen har satt sammen et utvalg av regissørene (og filmene deres) som traff blinken ved første forsøk!
10. På vei mot livet (Les Quatre Cents Coups) (1959) Regi: François Truffaut
Lista begynner med en klassiker fra den franske nybølgen på 50-tallet, nemlig The 400 Blows (På vei mot livet). Debutfilmen til François Truffaut er en enkel, men autentisk og personlig barndomsskildring av Antoine Doinel, en gutt som ikke ser ut til å passe inn noe sted. På skolen blir han stadig dømt av læreren sin, men innsatsen hans er også minimal hvor han gjerne heller vil stirre ut i luften enn å faktisk arbeide. Hjemme er det ubalansert. Hans mor er åpenbart frustrert over situasjonen og bytter raskt mellom sympatisk og fornærmende. Livet til denne gutten går i meget polariserende baner, men generelt er hvert gode øyeblikk etterfulgt av en stadig vanskeligere situasjon. Det sørgelige er at gjennom alt dette blir han verken hørt eller forstått. For selv om han har skyld i mye av problemene sine, blir hans gode intensjoner sjeldent anerkjent.
Filmen er ansett for å være en av de viktigste og mest innflytelsesrike fra sin tid og vant til og med pris for beste regi i Cannes 1959. Det er svært tydelig at dette er et personlig verk som er delvis selvbiografisk. Kort sagt er det François Truffaut sin måte å reflektere sin egen kompliserte oppvekst gjennom sitt alter ego Antoine Doinel. Denne karakteren er spilt helt brilliant og overbevisende av Jean-Pierre Léaud som da bare var 14 år. Filmen er fabelaktig estetisk med mange fine skudd av Paris, men i tillegg til har den også et ømt og melankolsk lydspor som virkelig bærer opplevelsen over rekkevidde. Denne kjenningsmelodien dukker opp gjentatte ganger hvor man bare ser Doinel alene fundere over hva som nylig har skjedd. Disse øyeblikkene er veldig langtrekkende, men upåklagelig effektive og gir oss virkelig tid til å tenke over hver hendelse. Filmen kan til tider oppleves som treg med sitt nøysomme narrativ og rolige natur, men hvis du lar deg dras inn i livet og følelsene til denne gutten vil du få en svært givende opplevelse. Slutten av filmen er kanskje høydepunktet og antakeligvis det mest ikoniske med filmen, som har skapt en merkbar diskusjon blant seerne om hva François Truffaut har prøvd å kommunisere.
På vei mot livet er en av de beste debutfilmene gjennom tidene, og dette kommer i stor grad over hvor personlig og ærlig den er. Hvis Truffaut aldri ble forstått som barn tror jeg at dette er hans forsøk på å endelig bli sett.
Skrevet av Håkon Munthe-Kaas
9. Monty Python og ridderne av det runde bord (1975) Regi: Terry Gilliam
I Monty Pythons andre spillefilm blir vi med Kong Arthur og ridderne hans i jakt på den hellige gral. Filmen som er en parodi på den velkjente historien om Kong Arthur tar oss igjennom en rekke sketsjer den ene mer tåpelig enn den andre. Monty Python hadde sin storhetstid på 70-tallet og revolusjonerte komedie.
Dette var regidebuten til Terry Gilliam og Terry Jones som er to av seks medlemmer i Monty Python ved siden av Graham Chapman, John Cleese Eric Idle og Michael Palin. Måten de lager film på er helt unik. Historien har få likheter med den originale fortellinga og fungerer heller som en ramme for sketsjene. Gilliam og Jones demonstrer også et helt annet nivå av å bryte den fjerde veggen gjennom hele filmen.
Både Gilliam og Jones hadde suksess med flere filmer etter Monty Python og ridderne av det runde bord. Gilliam regisserte blandt annet Fear and Loathing in Las Vegas fra 1998 som tydelig bærer preg av den absurde humoren fra Monty Python dagene. Jones hadde stor suksess som regissør allerede med Monty Pythons neste prosjekt nemlig Profeten Brian og hans historie. Naturligvis var stilen og humoren veldig lik fra forrige film, og de fortsatte her med å tulle med kristendommen som de hadde hinta til i forrige film.
Monty Python er fortsatt en gigant på komediefronten med sine tidløse, kreative sketsjer. Både Terry Gilliam og Terry Jones fikk en mer enn god start på karriene sine som regissører etter det som er en av verdens absolutt beste komedier.
Skrevet av Herman Trosholmen Skurdal
8. Synecdoche, New York (2008) Regi: Charlie Kaufman
Selv om Kaufman allerede hadde skrevet manus for filmer som Being John Malkovich, Adaptation, og Eternal Sunshine of the Spotless Mind så var dette hans første forsøk som spillefilmregissør. Selvsagt skrev Kaufman også filmen selv, og de typiske trekkene med drømmeaktige sekvenser, filosofiske tanker og bred, altomfattende tematikk er tilstede også i Synecdoche, New York.
Filmen følger Caden Cotard (Philip Seymour Hoffman leverer muligens sin beste prestasjon noensinne), en teaterregissør fra New York City i hans arbeid med å lage en komplett life-size replica av New York i et varehus for å bruke det som utgangspunkt for sitt neste stykke, et stykke som enkelt og greit skal handle om alt livet kan tilby. Ikke overaskende har filmen enorm mye den tar opp i løpet av de knappe to timene med spilletid. Tidsforløpet er uvisst, skillet mellom fantasi, virkelighet og drømmer er konstant i endring og spørsmål om en hel drøss av menneskelivet ulike aspekter trekkes frem. Selve stykket Caden ønsker å sette opp blir etter hvert ikke lenger viktig, kun idéene og motivasjonene bak det.
Ambisiøs er virkelig en underdrivelse når det gjelder Synecdoche, New York. En film med så vanvittig mye tematisk (og narrativt) innhold burde på papiret blitt en total fiasko. Både keotisk, ubestemt og håpløst strebende. Likevel klarer Kaufman på nesten magisk vis å lever et produkt som føles så fullkomment og presist gjennført at det nesten er umulig å forestille seg at dette var mannens regidebut etter kun en håndfull manus i baklommen. Å si at filmen ligger tett opptil filmhistoriens aller beste verk er ingen overdrivelse.
Skrevet av Mathias Mørch
7. Lock, Stock and Two Smoking Barrels (1998) Regi: Guy Ritchie
Å tape i eit spel er aldri gøy. Det er spesielt ikkje gøy når dette tapet førar med seg ei gjeld på fem hundretusen britiske pund, og trugslar på livet ditt i tillegg. Og det vart så lite gøy som det går an når du innser at dei du tapte mot, juksa i spelet!
På overflata er Guy Ritchies moderne klassikar, Lock, Stock and Two Smoking Barrels ei enkel historie. Ein vennegjeng som puslar med undergrunnskriminalitet hamnar i ei knipe og må gjennomføre eit brekk for å betale tilbake pengane dei skyldar. Ingenting banebrytande. Handlinga er tilsynelatande «enkel å fatte», men Ritchie tek å stadig utfordrar tilskodaren. Han tek oss med på små og sære tangentar og introduserer stadig nye, merkelegare britar. Samstundes har Ritchie det veldig gøy med å snu om på dei venta utviklingane til tilskodaren, ingenting endar opp med å gå verken slik som karakterane hadde planlagd, eller slik som publikum kunne førestilt seg.
Framleis er det noko med Lock, Stock som er bortanom sjarmerande, men nøyaktig kvar denne sjarmen kjem frå er vanskeleg å peike på. Kanskje er det den råkorna, røffe kinematografien, som gjennomgåande speglar livssituasjonen karakterane lev. Alternativ er det karakterane sjølv som kjem med sjarmen- ein ser sjeldan filmar med like levande sidekarakterar som eksempelvis «Big Chris» (Vinnie Jones), der han stel kvar av scenene han er inkludert i. Det moro, og halsbrekkande filmklippet er også eit definerande trekk for Lock, Stock, og som er med å setje den til sida blant britiske filmar om undergrunnskriminalitet i perioden.
Skrevet av Jonas Mæland
6. Shaun of the Dead (2004) Regi: Edgar Wright
Shaun of the Dead er ikke bare Edgar Wrights første film, det er også den første filmen i den såkalte Cornetto-triologien til filmskaperen. Triologiens navn oppsto etter at Wright selv benyttet seg av isen Cornetto som sin ultimate kur for skallebank dagen derpå. Shaun of the Dead er den perfekte filmen å se dagen derpå, og får kanskje din egen fylleangst til å virke litt mindre kjip.
Filmen starter som en typisk romantisk komedie, men historien blir fort infisert av zombier. Shaun (Simon Pegg) har kjærlighetstrøbbel med kjæresten og familietrøbbel med moren og stefaren. Mest av alt er det likevel livet selv som tærer på selvfølelsen hans. Som umotivert ansatt i en elektronikkbutikk, med en nedlatende sjef, virker det ikke som at Shauns tilværelse kan bli så mye verre, før de alle møter på en uberegnelig og fordervet trussel.
Wright er seg selv lik i sin regi av Shaun of the Dead. Temaet er mørkt og dystert, men humoren er grusomt underholdende. Det spilles gjennom de tre filmene i triologien i stor grad på kameratskapet mellom karakterene til Pegg og Nick Frost, og jeg er ikke i tvil om at stemningen bak skjermen er dårligere enn den vi får se på lerretet.
Full av vennskap, bitterhet og blod tar Wright oss med inn i den ultrabritiske opplevelsen som er sin regidebut. Opplevelsen er, som resten av Wrights filmer, fengslende fra start til slutt, og passer til de fleste anledninger. Er du fyllesyk med gutta, eller sliten etter en lang studie- eller arbeidsdag, kan du sitte i nesten to gode timer og slå deg på låret av latter med Shaun of the Dead og en god, gammeldags kroneis.
Skrevet av Kristin Rydland
5. De Hensynsløse (1992) Regi: Quentin Tarantino
Ah, Reservoir Dogs. Tarantinos knallsterke debut som oser Tarantino og hans filmatiske preferanser fra første øyeblikk – vold, snerten dialog, kul bruk av musikk og mere vold. Ikke bare er den en rå debut, men også en milepæl når det gjelder uavhengig, eller independent film. Selv om han jobber med et nokså tynt budsjett klarer han likevel å lage en film som er utrolig “slick”. Han får til så mye med så lite, og krydrer den ikke-lineære fortellingen med å leke seg med tid og perspektiv for å gi et stort innblikk i en verden som vi i grunn ikke får se så mye av.
Vi følger gjerningsmennene bak et diamantkupp som ikke gikk helt etter planen. Mennene (eller de hensynsløse som den norske tittelen skal ha det til) har liten til ingen kjennskap til hverandre og benytter seg av kallenavn basert på farger for å bevare deres anonymitet. Mr. Pink, Mr. Blonde, Mr. Mr. Brown, Mr. Orange, Mr. Blue, Mr. White. Da Mr. Orange, briljant spilt av Tim Roth blir skutt i magen retretter han og Mr. White i et varehus, hvor de resterende mennene omsider dukker opp. Intriger og ulike motiver gjør filmen til et intenst kammerspill og selv om det er pusterom klarer man ikke senke skuldrene helt.
En annet element som ingen Tarantino-film er foruten er et helt magisk ensemble med skuespillere. Vi snakker Harvey Keitel, Tim Roth, Chris Penn, Steve Buscemi og Michael Madsen, sistnevnte som kanskje en av filmhistoriens stiligste psykopater. Alle parter involvert gjør en fenomenal jobb, og det endelige produktet er en film som kan ansees som en kultfilm så vel som en genuin klassiker. Og Tarantino skulle sannelig bevare gnisten for hans andre film, Pulp Fiction.
Skrevet av Lars Asbjørn Sandnes
4. Reprise (2006) Regi: Joachim Trier
En norsk film som scorer høyt på en av listene våre, det er ikke ofte! Men ikke la det mislede deg. Hvis du ikke har sett denne filmen så er du ‘in for a treat’. Denne filmen er blant topp 3 norske filmer noensinne. Joachim Trier kom senere med filmer som Oslo, 31. August som kaprer en god femteplass på min personlige toppliste, og reprise ligger hakk i hæl på tiendeplass.
Joachim Trier er til dags dato Norges desidert beste filmskaper, og det vises gjennom denne imponerende debutfilmen. Trier klarer å fange simple ting som er utrolig norsk uten at man nødvendigvis tenker over det og gjør denne filmen som best fanger samtiden vi lever i. Filmen omhandler tema som kreativitet, vennskap, og ung kjærlighet og gjør det på en måte hvor alle som er ung i Norge den dag i dag vil finne hvertfall settingen relaterbar. Trier har gjort sin jobb når det gjelder casting for skuespillet er fenomenalt og skuespillet til Anders Danielsen Lie spesielt forsterker realismen til filmen som gjør at en ellers u-relaterbar historie får øyeblikk av noe kjent når det kommer til dens skildring av lengsel og kjærlighet. Det er noe med Anders Lie i rolle som fortapt, ensom og suicidal ung mann som bare funker veldig godt.
Du kommer ikke unna å nevne at stilen er fransk nybølge inspirert. Jeg så Jules et Jim i etterkant, og man kan helt klart se parallellene mellom disse to filmene; den veksler konstant mellom fortid, nåtid og hypotetisk framtid. Reprise er også en veldig ung film; den har energien til en ung historie og er fortalt av og om unge mennesker.
Tankene jeg satt igjen med etter å ha sett Reprise for første gang satt igjen lenge, og det bør være nok til at du bør gi nemlig denne filmen en sjanse.
Skrevet av Torkel Bendixen Englund
3. Til siste andedrag (1960) Regi: Jean-Luc Godard
Der finnast mange slike som trur dei kan lage film. Slike skjorta-i-boksa-typar som du kan vedde på har sett alle videoessays som finnast. Dei som knapt kan sjå ein film, utan å fordømme at den eksisterer i det heile. Desse er alltid raske til å fortelje oss korleis ein film burde vere, og kva dei hadde gjort annleis om berre dei hadde fått moglegheita til å regissere han. Eg har sjølv skrive for denne redaksjonen i fleire år no, og kan sikkert godt reknast blant desse typane. Men det er uansett ei sjeldan hending om nokon av dei lukkast i å skape noko nemneverdig når sjansen fyrst byr seg, Til siste andedrag [À bout de souffle] er eit av unntaka.
Mykje kunne enda feil når den unge og kritiske Godard, nærmast tilfeldig, fekk moglegheita til å regissere sin første film. Han hadde som kjent allereie vore aktiv som skribent for Cahiers du Cinema, der han og andre unge filminteresserte lenge hadde angripe den franske filmindustrien. Ein industri dei såg på som alt for formelfylt og lik den amerikanske. Debutfilmen til Godard gjer alt anna enn å sky vekk frå skuldingane han formulerte. Han freistar nærast konsekvent å snu alle rettesnorer frå den etablerte filmskapinga på hovudet; bileta er klippa i merkelege sekvensar, alt er filma handhaldt og historia vert improvisert. Mange har sidan tatt inspirasjon frå desse metodane, og alle forsøka har så langt vore totale fiaskoar. Utruleg nok lykkast Godard, som eit historisk unikum.
Til siste andedrag er fylt med ungdommeleg energi, fransk ironi og merkelege filmteknikkar. Trass dette, følast den naturleg. Elementa verkar saman for å skape ei uendeleg forlokkande filmoppleving. For meg har alltid den hardtslåande kontrasten mellom den tradisjonelle Michelle og moderne Patricia oppgjort filmens kjerne; ei brytning som stadig gjev gjenklang i vår eigen paradoksale kjærleikskultur. Men når ein først kjenner at ein lærer noko av motsetninga, flyt filmen vidare, tilsynelatande utan verken mål eller meining. Og medan det hypnotiserande jazzmotivet hamrar i bakgrunnen, let ein seg flyte med. Det ambisiøse prosjektet til Godart kunne enda feil på tallause måtar, men underleg nok held Til siste andedrag seg både frisk og relevant framleis.
Skriven av Elias Nygård
2. Citizen Kane (1941) Regi: Orson Welles
Orson Welles er kanskje minst kjent for å ha gitt sin stemme til Unicron i The Transformers: The Movie. Det er ikke veldig relevant for denne listen, annet at det er en artig parallell med karakteren Charles Foster Kane, som Welles også spiller i sin regidebut, Citizen Kane. Filmen er nå anerkjent som muligens tidenes viktigste film, noe som få ville ha antatt når den floppet på utgivelse.
Americas største sønn, Charles Foster Kane, har dødd, og det siste han var hørt å si var «Roseknopp». På jakt etter en saftig story å selge, følger vi Jerry Thompson (William Alland) mens han leter etter sannheten bak uttrykket «Roseknopp». Vi får se og høre flere perspektiver rundt den avdødde mannen. Flere av dem motsier hverandre, og de fleste er krydret med bias, overdrivelser og fargede meninger, og siden vi 10 minutter inn vet om alle de viktigste hendelsene i Kanes liv, er vi derved som seere invitert i å rakne sammen vår egen forståelse av Kane som person, basert på flere upålitelige kilder, for så å dømme om han var virkelig så stor en amerikaner som han selv påsto. Det er rett og slett et puslespill.
Som trendsetter kan vi se og høre Citizen Kanes fotspor i alt fra Kurosawa til The Simpsons, og jeg tror mang en kunstner og filmstudent kan finne en trøst i at verdens viktigste film ikke var en økonomisk seier.
Skrevet av Torgeir Engen
1. 12 edsvorne menn (1957) Regi: Sidney Lumet
En 18-åring fra slummen er tiltalt for overlagt drap på sin far. Saken har pågått i seks dager, det er klart, det er tydelig, den unge mannen er en iskald morder. Etter at juryen, med sine 12 menns edsvorne bestemmelser, er på tur inn i juryrommet for å avgjøre skjebnen til morderen er det ingen tvil, det vanker dødsstraff. De kjapper seg igjennom med en rask håndsopprekning angående livet til den tiltalte, det er jo soleklart. Hendene flyver opp for «Skyldig». Til alles forskrekkelse er det en hånd som blir igjen. Han er usikker. Dette starter en herlig og mesterlig diskusjonsparade av argumenter. Hele historien er filmet inne på juryrommet, og så å si alt med 12 snytte menn. Kan den usikre bli overbevist? Stemmen må være enstemmig for å utøve dødsstraff og jaggu er den usikre mannen sta og tålmodig som pokker!
12 Angry Men er debutfilmen til Sidney Lumet, en reser av en filmskaper med over 50 spillefilmer under beltet. Lumet er glad i å lage historier om krim, uenigheter, rettferdighet og korrupsjon. 12 Angry men er ikke utelatt denne tematikken og er nok ikke bare Lumets første film, men også mest kjente. Al Pacino var en god venn, og hyppig brukt råtass i de kommende filmene til Lumet, med klassikere som det uforglemmelige politikorrupsjonsdramaet Serpico (1973), og den stressende og forkludrede Dog Day Afternoon (1975). Det er ikke mye luft eller tomrom på Lumets CV. Han laget film helt fram til 2007. Bare fire år før hans død i 2011, slapp han Before the Devil Knows You’re Dead (2007) med tungboksere som Phillip Seymour Hoffamn og Ethan Hawk, nok en «heist gone wrong». Lumet endte der han startet, med ulovligheter.
Jeg så 12 Angry Men for første gang på videregående. Nå, nesten 10 år seinere, slet jeg litt med å huske hvorfor jeg likte den så godt. Etter å ha sett den på nytt nå, er det ingen tvil. Regien til Lumet, blockingen til skuespillerne, og det luft- og vanntette manuset med en handling om fordommer og urettferdighet står akkurat like sterkt i dag, som på videregående og som i 1957. Løp og se!
Skrevet av Marius Mellem
