Nadia er en kvintessensiell new yorker, som fremstår uhøflig, brautete og selvsentrert. Hun doper seg, drikker for mye og røyker som en skorstein. Hun spiller opp sin selvdestruktive oppførsel som en del av en påtatt cool-factor, fremfor et symptom på dypsindige psykiske problemer. Hun virker ikke som hun kontrollerer livet sitt noe særlig mer enn for å fylle sine øyeblikkelige hedonistiske impulser, og er på toppen av det hele for smart for sitt eget beste, alt for klar over sine egne feil og mangler. Hennes hipster-nirvana av en bursdagsfest kulminerer i et middelmådig one-night stand med en passe pretensiøs universitetsprofessor. Denne meningsløse kvelden i Nadias meningsløse liv ender brått – da hun blir plutselig og brutalt overkjørt av drosje. Forvirret og traumatisert, våkner hun opp foran speilet på badet. Tilbake på den samme festen flere timer tidligere. Det skal noen dødsfall til – hun faller ned en trapp flere ganger, drukner, og fryser i hjel på gaten – før hun realiserer at dette er noe helt annet enn en dårlig LSD-opplevelse.
Russian Doll føles forfriskende uforutsigbar på tross av å bruke velvante, noen ganger overbrukte, elementer. Serien bæres av Natasha Lyonnes voldsomme og kompromissløse tolkning av Nadia. Hun er vel så irriterende som hun er sympatisk, men det kler serien, og dens brutalt ærlige portrett av vår samtid. Charlie Barnett som Alan er også såpass god at det nesten er ukomfortabelt å se seg selv reflektert i hans introverte selvkritiske selv.
Russian Doll spiller på Groundhog Day-oppskriften slik som Edge of Tomorrow og Happy Death Day også gjør. Hovedpersonen dør og våkner opp igjen på samme plass til samme tid, med økende frustrasjon som etter hvert gir vei for komisk presisjon og kunnskap over hver minste kommende detalj. Det de alle har til felles er å forene dødsfallene med velplassert mørk humor, som er med på holde repetisjonen underholdende.
Det som også går til Russian Doll sin store fortjeneste er hvordan den balanserer det komiske med det seriøse, hvor et aspekt av historien ikke tar noe vekk fra det andre. Humoren er nok ikke for alle, men man kan uansett sette pris på at serien evner å ikke bli monoton i et såpass monotont premiss. Det hjelper også at hver episode bare varer en halvtimes tid, og er fint fordelt imellom tilfredsstillende avslutninger og kommende fristelser.
Serien handler i bunn og grunn om depresjon og isolasjon, som den balanserer med et ønske om medmenneskelighet. Det er ikke et budskap som anslaget eller hele første episode viser noe hint til, men heller en realisering man kommer til sammen med hovedpersonen.
Prøve-og-feile tematikken som tas igjen i dataspill er referert til i serien (Nadia programmerer dataspill, den andre hovedpersonen Alan spiller dem), og føles også som en parallell til Black Mirror: Bandersnatch og dens lek med kausalitet og fri vilje. I en tidlig scene som blir mer aktuell senere i serien, står Nadia bokstavelig talt foran et valg imellom to interaksjoner, hvor kamera rammer det inn som to veier innenfor et begrenset rom. Det er rett og slett ganske så interessant historiefortelling.
Groundhog Day og Bandersnatch møter et kynisk 2019 i denne salige blandingen av humor, samfunnssatire, depresjon og overnaturlig eksistensiell terror. Russian Doll er like uforutsigbar som den er frustrerende, men på en veldig underholdende måte.
(Anmeldelsen tar utgangspunkt i hele sesong 1, episode 1-8.)
Russian Doll – Serieskapere: Leslye Headland, Natasha Lyonne og Amy Poehler; med Natasha Lyonne, Charlie Barnett, Greta Lee og Jeremy Bobb. Spilletid: ca 4 timer (8 episoder á 30 min). Land: USA. Aldersgrense: 15 år
