Memory Box – En historie om kjærlighet – Fortid, nåtid og litt for mye smarttelefon
Uavhengig av Memory Box – En historie om kjærlighet sine estetiske valg, kan man ikke ta fra filmen dens vågale uttrykk. Filmen kombinerer med det vanlige filmformatet, aldrende analoge fotografier og en dokumentarisk bruk av smarttelefonen. Resultat blir en ambivalent sammensetning, som leder oss gjennom to ulike tidsperioder. Historien tar for seg den unge jenta Alex, som mottar en boks rundt juletider. Boksen viser seg å inneholde hennes mors, Maia, notatbøker og fotografier fra en preget fortid. Med libanesisk bakgrunn opplevde Maia den blodige borgerkrigen på 80-tallet i hennes hjemland, der tiden omfattet frykt, død og forbudt kjærlighet. Disse minnene avdekker vi sammen med Alex, og vi får bli med på en krevende reise. I filmen virker Alex og moren svært distansert fra hverandre, og denne tilstanden blir grobunn for historien. Det er først da Alex begynner å lete opp fortiden til moren at vi forstår hennes dannelse, som bar store preg av traumatiske situasjoner. Disse hoppene i tid er utført bortimot feilfritt, og klipp er blant annet noen som fortjener honnør for dette. Noe som derimot overrasket stort i filmen, var at det ble gjort lite rom for den litt lettere stemningen, som ville akkompagnert resten godt. På den andre siden, er dette pirkete og når «One Way Or Another» gikk på full kok, var det egentlig nok for min del. Jeg må innrømme at jeg ikke var særlig overbevist da jeg satt der i kinosalen og hadde fullført første tredel av filmen. Mye av bildene var preget av smarttelefonen til Alex, som for min del ikke fungerer så godt til filmmediet. Integreringen av analoge effekter i ulike scener var derimot noe som føltes mer på plass, og det gjorde samtidig for noen svært kule bilder. Når historien også utviklet seg framover da Alex dykket dypere ned i morens fortid, ble det vanskeligere å ikke engasjere seg. På tross av dette savner jeg et sterkere dokumentarisk preg. Noe av problemet tror jeg ligger i at filmen forsøkte å være to ting på en gang, både en historie som har sterke røtter i fiksjon, men også samtidig en fullstendig dokumentarfilm. Memory Box er verdt å få med seg. Regi utgjør en duo, som har sammen med en solid rollebesetning, skapt god drama som vil fange. Samtidig som den forteller en lite besøkt historie om borgerkrigen i Libanon, gjennom minner om det å være ung i et krigsherjet land. Memory Box – En historie om kjærlighet: Regi av Joana Hadjithomas og Khalil Joreige. 2021, 1 time og 42 minutter. Premiere 04.08.22. Med: Rim Turki, Manal Issa og Paloma Vauthier. Aldersgrense: 15 år.
«Spencer» – Gi meg mer analog film!
Med ingen forkunnskaper om damen i sentrum og med null minutter av The Crown, ble Spencer min inngang til historien om prinsesse Diana. Filmen er satt til tidlig 90-tallet og strekker seg over tre dager i julen, hvor Diana og den kongelige familien skal tilbringe tiden på dronning Elizabeths herregård Sandringham. Prinsessen har vansker for å tilpasse seg de kongelige skikkene, som stiller henne alene og i skuddlinjen for kritikk og unødvendig oppmerksomhet. Samtidig forsøker Diana å holde fast ved sine røtter, men hun forstår at den kongelige livsstilen fanger en. Spencer legger ikke skjul på at prinsesse Diana var et trøblete individ, der balansen mellom eleganse og galskap er vag. Kristen Stewart (Twilight, Underwater) sjonglerer de to på mesterlig vis, og hennes tolkning av prinsessen er svært god. Den nylig Oscar-nominerte skuespilleren, for prestasjonen sin i denne rollen, lever opp til forventningene og stilner de som var kritiske til henne som Diana. Steven Knight (Peaky Blinders, Locke) står bak manuset, som regissør Pablo Larrain (Jackie, El Club) har blitt satt til å bringe til live. Chileneren har laget en drømmeaktig fabel, som kan kjennetegnes ved pompøse kostymer og tåkete landskap. Jeg må også innrømme at det var en fryd å se den analogskutte filmen, som bidro med filmkorn og et soft utseende. Formen støttet med det under filmens overordnede følelse, som dyster og stemningsfylt. Samtidig som perioden ble fanget på best mulig vis. Man blir virkelig kastet inn i året 1991. Jonny Greenwood er virkelig i fyr og flamme om dagen. Radiohead gitaristen står bak musikken som ga meg ved flere anledninger frysninger nedover ryggen. Med en lukrativ CV har mannen blitt en av mine absolutt favoritter. På lik linje med portretteringen av Dianas ambiguitet, er det spennende å spekulere i hvorvidt historien bærer preg av virkeligheten. På den andre siden, kan vi ikke gjøre annet enn å nettopp spekulere. Likevel, hennes bortgang var en tragedie og mye av svarene vi letter etter døde med den unge prinsessen. Denne problemstillingen gir filmen et ekstra interessemoment, som styrker historien og min opplevelse av Spencer. Spencer er fabelaktig konstruert, med et bunnsolid manus og en filmskaper som etter alt å syne har fått fram sin visjon. Måtte aldri den analogt produserte filmen forsvinne. «Spencer» regissert av Pablo Larrain. Med: Kristen Stewart, Sally Hawkins, Jack Farthing, Sean Harris & Timothy Spall. Spilletid: 1 time og 51 minutter. Land: USA, England, Tyskland. Aldersgrense: 12 år. På kino: 18. februar.
Lamb – Embryoen gikk skikkelig skeis
Denne islandske drama/skrekk-filmen tar for seg den barnløse bondefamilien, bestånde av Ingvar og Maria. Deres rutinepregede liv blir avbrutt av en lykke i form av et hybridbarn, halvt menneske og halvt sau. Ja, du leste rett. De to nybakte foreldrene oppdrar barnet som de velger å kalle Ada, men ikke uten problemer. Etter to nominasjoner og en seier i Cannes ble filmen beskrevet som et sted mellom Robert Eggers’ The Vvitch og Ari Asters Midsommar. Min inngang til Lamb var derfor bygget opp av entusiasme og spenning. I etterkant er det lett å forstå sammenligningen, men Islandske Valdimar Johannsson når ikke helt opp på samme nivå som sine nevnte kollegaer. Likevel, er danningen av en atmosfære så til de grader tilstede. Her har regissøren gjort en god jobb i sin skildring av det Islandske bondelandet. Filmens lyddesign stod fram som et bærende element fra Johannsson og hans team. Både musikk og lydeffekter bidro til at jeg ble dratt inn i den fiktive verdenen. Engasjerende var også filmens bilder, som bar store goder av det vakre landskapet. Filmfotografen Eli Arenson fortjener likevel skryt for sitt kameraarbeid og glimrende totalbilder. På tross av den relativt korte spilletiden, opplevde jeg i perioder en manglende bevegelse i historien. Rettere sagt, jeg fant meg selv ikke like engasjert som jeg ønsket å være. Lamb er delt opp i tre kapitler, her peker jeg på den fysiske teksten som presiserte dette, og jeg fant det dessverre mer forstyrrende enn informativt. Fra ris til ros, Noomi Rapace gjør en jordnær portrettering av karakteren Maria. I hennes første film på det islandske språket leverer hun til bestått. Jeg vil rette på meg selv, og si at Lamb er noe annet enn en skrekkfilm. På den andre siden, er filmen i likhet med Ada, fortsatt en hybrid. Uttrykket overholder en høy visuell kvalitet, selv om den har sine mangler på andre områder. Oscar-utdelingen nærmer seg med stormskritt, og filmen er på kortlisten til beste utenlandske film. Jeg tror derimot Lamb er et stykke unna fra å gå hele veien. Lamb – regissert av Valdimar Johannsson. Spilletid: 1 time 46 min. Land: Island. Premiere 28.01.22. Med: Noomi Rapace og Hilmir Snær Guðnason. Aldersgrense: 15 år.
«Natural Light» – Langsom, men med et gripende uttrykk
Det tok litt tid før jeg ble vitende om hvem denne filmen faktisk handlet om. Anslaget var en smule desorienterende og jeg var usikker på om jeg hadde snublet over en dokumentar. Etter hvert ble man riktignok introdusert til en korporal i den ungarske hæren, som går under navnet Semetka. Historien følger korporalen (Ferenc Szabo) sammen med en gruppe ungarske soldater, som i et kaldt sovjetisk landskap, forfølger partisangrupper som opererer innenfor de sovjetiske grensene. På sin ferd stopper soldatene innom en landsby, der vi gjennom Semetkas øyne, blir vitne til grusomhetene som en krig innebærer. Den brutale realiteten setter etikk og moral i sentrum, og Semetkas stilling til ulike hendelser blir filmens ankerpunkt. Mange vil oppleve Natural Light som svært langsom. De lange innstillingene gir seeren tid til å tenke på hva de skal ha til middag senere, uten at man nødvendigvis går glipp av noe. Selv likte jeg derimot pusterommene, da bildene som kinematograf Tamas Dobos presenterer er umenneskelig vakre. Et annet element som også gjør denne filmen treg, er dens episodiske oppbygning. Du må vente lenge mellom kjernescenene, og selv disse er ikke til å bli tatt pusten fra. Likevel, jeg tror ikke den ungarske regissøren er ute etter noe heroisk krigsspetakkel, men heller en realistisk fremstilling av perioden, med karakterer som føles genuine. Jeg finner filmen kanskje mest engasjerende i dens danning av en atmosfære, som virkelig trekker deg inn i historien. Det kalde og gjørmete miljøet, får en nesten til å fryse, samt ønske en dusj da man sitter der på kinoen. Skuespiller Ferenc Tzabos tolkning av karakteren Semetka, er nok et imponerende aspekt ved denne filmen. På tross av en minimal dialog, som skiller protagonisten fra den tradisjonelle hovedkarakteren, setter skuespilleren publikum godt inn i karakterens psyke. Dette kommer særlig til syne når det oppstår etiske dilemmaer, hvor prestasjon til Tzabos er on point. Opptreden til Tzabos markerer også overraskende nok hans skuespillerdebut. Vi blir i den sammenheng, også nødt til å snakke om regien fra Denes Nagy. I årets Berlin International Film Festival stakk regissøren av med Sølvbjørnen for beste regi. Prisen i seg selv er imponerende nok, men Natural Light er i likhet med Tzabos, regissør Nagys første spillefilm. Det skal riktignok sies at han besitter erfaring fra en rekke dokumentarfilmer, som i tillegg forklarer noe av hans tilnærming til en fiksjonsfilm. Likevel, Nagy viser en modenhet og kontroll i hans arbeid, og han er en filmskaper jeg ville holdt øynene åpne for når neste prosjekt dukker opp. Natural Light er en god debutfilm, men filmens modernistiske tendenser tror jeg vil skape blandede følelser hos publikum. Likevel, om man velger å få med seg denne filmen, vil kinoen være det beste alternativet å gjøre dette på. Totalbildene av et vakkert landskap og debutantene i spillefilmen, gjør seg fortjent det store lerretet. Natural Light: Regi av Denes Nagy. Med: Ferenc Tzabo, László Bajkó, Tamás Garbacz og Gyula Franczia. 2021, 1 time og 43 minutter. Premiere 26.11.21.
«The French Dispatch» – Et fartsfylt kunstgalleri fra start til slutt
Endelig er den på kino! 7 år etter Wes Andersons forrige film blir vi som vanlig servert et stjernespekket og symmetrisk show uten like. The French Dispatch tar for seg et amerikansk tidsskrift, som gjennom historier fra dens skribenter utgjør en tredelt fortelling. Ikke ulikt flere av filmskaperens andre filmer, blir publikum presentert handlingen som fra en bok, der vi hopper i både tid og fra karakter til karakter. Ennui er den franske og fiktive byen som store deler av handlingen finner sted. Byen er full av interessante individer, der bortimot alle er spilt av verdenskjente skuespillere. Bill Murray gjør sine niende opptreden i en Wes Anderson film som sjefsredaktør Arthur Howitzer Jr. Andre kjente fjes fra tidligere Anderson filmer dykker også opp, Lea Seydoux som fengselsvakt Simone, Adrien Brody som kunstkjenner Julian Cadazio og Owen Wilson som skribenten Herbsaint Sazerac, bare for å nevne noen. Andersonfavoritt Jason Schwartzman er som vanlig med i en liten rolle, men i denne filmen har han kanskje gjort sitt største bidrag i manuset. Vi blir også introdusert til en del nye fjes i Andersons kunsttog, Timothée Chalamet, Jeffrey Wright og Benicio Del Toro, bemerker seg alle på tross av den lange listen med skuespillere. I kjent stil har skuespillet en barnslighet og humor ved seg, som sammen med settingen og dialogen er med på å skape en terapeutisk atmosfære. Det samme gjelder for arrangeringen og utførelsen av scener og sekvenser, der presisjonen og timingen på replikker og handling er upåklagelig. Her synes jeg Anderson har tatt det et steg videre og resultatet er imponerende. Filmen som markerer den tiende i rekken av spillefilmer fra Anderson (om du tar med Bottle Rocket), virker å vektlegge karakterer og setting over historien, uten at det gjør noen skade på helheten. Historien, som stort sett opererer på overflaten, blir stadig overskygget av filmens andre aspekter. Komposisjon, farger og sett-design er alle levert etter Andersons fetisjer og ønsker. Vi har sett det før, men det skader ikke å se det igjen. Regissøren har selv sagt at det er slik han ønsker å lage sine filmer, og for min del trenger han aldri å slutte med det. Musikken er komponert av dyktige Alexandre Desplat, som gjør en fantastisk jobb i å sette stemningen for filmen. Det samme gjør størrelsesforholdene av bildet vi blir presentert på skjermen, som stadig endrer seg da anledningen byr seg. Klippingen er rask og effektiv, som gjør at den 103 minutters lange filmen raser avgårde. Det høye tempoet gir filmen en voldsom energi, der konsekvensen blir svært få pusterom til å fange alle detaljene som Anderson presenterer. Regissøren treffer derimot godt der hvor det virkelig gjelder. Selv skulle jeg derimot ønske at Anderson tok seg litt bedre tid litt oftere, ettersom det helt tydelig er lagt mye arbeid i konstrueringen av detaljer og generell estetikk. Wes Anderson har gjort det igjen. The French Dispatch er en våt drøm for alle som er glad i kunstfilm. Filmskaperen forblir derfor en av filmens største auteurer i moderne tid. Uavhengig av den distinkte stilen vil filmen også treffe den gjennomsnittlige kinobesøkeren, da den lekne tilnærmingen vil både vekke latter og entusiasme hos de fleste. Om ikke dette skulle være nok så byr filmen på en vanvittig rollebesetning, som alene burde være nok til å trekke et publikum. «The French Dispatch» regissert av Wes Anderson. Med: Timothee Chalamet, Frances McDormand, Benicio Del Toro, Adrien Brody, Jeffrey Wright, Lea Seydoux, Tilda Swinton og Bill Murray. Spilletid: 1 time og 43 minutter. Land: USA / Frankrike. Aldersgrense 9 år. På kino: 22 oktober
«Leksjoner i løgn» – Et flerspråklig krigsdrama
I denne krigs/drama filmen fra noe ukjente Vadim Perelman, møter vi en belgisk jøde ved navn Gilles. Han er blitt tatt til fange av en gruppe nazister, og sammen med flere andre jøder skal han henrettes i skogen. På vei til skogen blir Gilles introdusert til en persisk medfange som gir han en kort innføring i deres språk og religion. Denne innføringen skal vise seg å bli Gilles’ redning – for da de tyske soldatene har henrettet alle utenom den unge jøden, forklarer han i desperasjon at han er ingen jøde, men derimot persisk. Gilles får leve kun på grunn av sitt persiske språk, farsi, noe som interesserer kjøkkensjefen i konsentrasjonsleiren hvor de nazistiske soldatene hører til. Herfra blir Gilles nødt til å utvikle et helt nytt språk, der konsekvensene ved et feilsteg er fatale. Filmens hovedrolle, spilt av Nahuel Perez Biscayart, gjør en inspirert versjon av Gilles. Det samme kan sies om hans skuespillermakker, Lars Eidinger, som spiller den autoritære kjøkkensjefen. Dynamikken mellom de to karakterene er spennende å følge, men har til tider en Sitcoms troverdighet over seg. Det er derimot fengslende å se hvordan Gilles utvikler sitt nye språk, da han er nødt til å være intuitiv og holde tungen rett i munn. Leksjoner i løgn mangler, tross tematikken, på ingen måte hjerte og Gilles er en karakter som man virkelig heier på når historien utfolder seg. Historier fra konsentrasjonsleirer er alltid tøffe, og Perelman gjør godt i å skildre grusomheten av holocaust. Selv om det til tider er vanskelig å holde øynene på skjermen, kan man ikke nekte for at bildene som presenteres er brutalt vakre og at kinematografien holder et høyt nivå. Akkompagnert av et lydspor som virkelig står fram i denne filmen, leverer Perelman og hans crew et stykke film som er verdig det store lerretet. Fra en regissør som du mest sannsynlig ikke har hørt om før, er Leksjoner i løgn en film man likevel burde få med seg på kino. Mye av grunnen til det er filmens lydspor. Du får forsåvidt også med deg habile skuespillerprestasjoner, vel gjennomført kinematografi og en historie med et spennende konsept. Det gjør at den 127 minutters lange filmen, som vekker vonde minner fra gloseprøver i spansk på ungdomskolen, er overkommelig. Avslutningen på filmen holder noe tyngde og gjør det derfor verdt å følge med helt ut. Samtidig blir man minnet på at andre verdenskrig har endeløse tvister å fortelle og at perioden fortsatt fanger interessen vår. «Leksjoner i løgn» regissert av Vadim Perelman. Med: Nahuel Perez Biscayart, Lars Eidinger, Leonie Benesch og Jonas Nay. Spilletid: 2 timer og 7 minutter. Land: Hviterussland / Russland. Aldersgrense: 15 år. På kino: 24 september