«Isle of Dogs» – Stop-motion på sitt beste
Isle of Dogs byr på mange interessante ideer og konsepter og har et helt unikt preg av å være en Wes Anderson film.
«Red Sparrow» – Hemmeligheter og intriger
Red Sparrow greier å være en veldig interessant film som handler om oppdraget til en kvinnelig russisk spion, men den er til tider langtekkelig og vag.
”Petter Kanin” – Sony´s nye skuffelse
Petter Kanin bommer totalt på publikummet sitt og greier å være et uorginalt og skuffende gjensyn med den velkjente kaninen.
”Call Me by Your Name” – En utforskning av ekte kjærlighet
Call Me by Your Name er en interessant utforskning av kjærlighet, sensualitet og seksualitet, og er uten tvil en av de beste filmene fra 2017. Filmen fikk mye ros når den gikk på Sundance i fjor og har gått videre til å bli nominert for flere priser, blant annet for Critics´Choice Awards og Golden Globe. Filmen er regissert av Luca Guadagnino, og er basert på en bok av samme navn som er skrevet av André Aciman. Call Me by Your Name handler om Elio (Timothée Chalamet), en ung mann som bor sammen med foreldre sine i en liten by i nord-Italia, og Oliver (Arnie Hammer), en student som flytter inn over sommeren som farens assistent. Under disse sommermånedene i 1983 blomster det en romanse mellom Elio og Oliver, og filmen utforsker deres forelskelse og forhold. Call Me by Your Name gir et unikt innblikk i det å bli forelsket som ung, og utforsker temaer som oppdagelse av seksualitet, identitet og opplevelsen av kjærlighetssorg. Gjennom hele filmen ser man Elio sine fomlende forsøk på å utrykke sin tiltrekning ovenfor Oliver, og mange av scenene er både romantiske, kleine og sårbare. Filmen er svært realistisk i sin fremstilling av verdenen og som tilskuer får man en følelse av å få innblikk i noens virkelige liv. Realismen i filmen tilsier derimot ikke at Call Me by Your Name skildrer en svært homofobisk og negativ kultur, som ofte er tilstede i filmer om homofile. Filmen velger heller å vise en mer positiv holdning til kjærlighet og seksualitet, og fokuserer heller på den innvirkningen det har på utviklingen av identitet. Det er mye i filmen man kan relatere seg til, og Elio sine handlinger og følelser er lett gjenkjennelige. Både Timothée Chalamet og Arnie Hammer gir fantastiske opptredener som Elio og Oliver, og kjemien mellom dem er veldig troverdig. De mange og lange uavbrutte scenene gir mulighet til å skape en dybde og sårbarhet til karakterene, og de to hovedkarakterene får en helt annen dimensjon til seg. Dialogen er sparsommelig og spiller perfekt sammen med kroppslig språk, visuelle virkemidler og musikk for å skape stemninger og følelser, og mye er å lese i usagte ord. Det er ikke bare de to hovedkarakterene som er komplekse derimot. Også sidekarakterene i fortellingen får tid til å vokse og gro gjennom filmen, og verdenen og menneskene som Guadagnino skaper er mye mer enn bare det som blir vist på skjermen. Visuelt sett er Call Me by Your Name et mesterverk. Hver ramme er et nytt unikt bilde å se på, og gjennom hele filmen er det små detaljer som er med på å gi verden mer karakter. Filmen flyter perfekt med en blanding av lange uavbrutte takninger, interessante rammekomposisjoner og vinkler. Det er også så mye mer i filmen enn det som er på overflaten, og hvis man tenker på filmen i ettertid finner stadig ut av nye meninger i fortellingen. Også musikken i Call Me by Your Name er et viktig virkemiddel i fortellingen, og den passer perfekt til tonen og stemningen i filmen. Spesielt Sufjan Stevens sitt bidrag setter sitt preg på filmen. Call Me by Your Name er en veldig relaterbar film om kjærlighet og identitet. Ung kjærlighet er et universelt tema som man ser i mange filmer, men sjeldent har det blitt vist bedre enn her. Filmens syn på forelskelse, både de gode og dårlige sidene med det, og hvordan det påvirker oss, legger grunnlaget for en fantastisk historie om en ung mann som finner seg selv. Call Me by Your Name handler ikke bare om å akseptere sin egen kjærlighet, sensualitet og seksualitet, men også om å akseptere sorg. Både skuespillet, scenografi og lyd eleverer denne filmen fra en svært god film til å være en nærmest perfekt film. Call Me by Your Name- Regissert av Luca Guadagnino, skrevet av James Ivory; Med: Arnie Hammer, Timothée Chalamet ; Spilletid: 2 t 12 min; Nasjonalitet: Brazil/England/Italia/USA; Premiere: 26.01.18
«Jul i Mummidalen» – Kunstnerisk barnefilm
Jul i Mummidalen (Muumien joulu) er den nyeste fortellingen om Mummitrollet, og det er en fin julefilm som utforsker julen og familieforhold. I filmen oppdager Mummitrollet og familien, som vanligvis går i dvale om vinteren, hvordan vinteren er for første gang. De lærer mange nye ting om julen, og sammen med naboene sine forbereder de seg til den mystiske figuren Julen kommer. Det er en stop-motion film, og animasjonen er klart det mest spennende og unike med hele filmen. Hver scene er iøynefallende og arbeidet som gikk inn i å skape både settingen og karakterene vises virkelig gjennom hele filmen. Animasjonen i Jul i Mummidalen, i samspill med lydsporet, skaper en veldig fin og munter julestemning, og hver scene som utspiller seg har nye og interessante elementer. Filmen bruker generelt god tid på å la publikum ta inn alle detaljer, og den viser virkelig frem det visuelle på en nydelig måte. I tillegg er de norske stemmene i filmen veldig bra gjennomført, og de gir noe ekstra spennende og interessant til karakterene. Historien i Jul i Mummidalen er, i motsetning til det visuelle, kjedelig og langtekkelig. Det store problemet er at filmen tar for seg for mange karakterer, småhistorier og at den generelt bruker lang tid på å komme til poenget. Filmen har mange fine spredte øyeblikk, spesielt tidlig i filmen, men omtrent en time inni filmen føler man virkelig at handlingen er langtekkelig. Jul i Mummidalen er en visuelt slående film som kan være interessant å se hvis man er interessert i å se en søt og koselig film. Jul i Mummidalen er en film som har et veldig visuelt og unikt stiluttrykk. Stop-motion animasjonen er for det meste veldig bra gjennomført, og både bakgrunnen og karakterdesignene skaper fine bilder i hver eneste scene. Handlingen i filmen er derimot langtekkelig og til tider kjedelig, og er kanskje ikke den ideelle filmen for barn som har det vanskelig med å sitte stille. Alt i alt er Jul i Mummidalen en veldig sjarmerende film som har interessante elementer ved seg, og det er generelt er en veldig koselig julefilm for hele familien. Jul i Mummidalen – regissert av Ira Carpelan og Jakub Wronski. Spilletid: 1 t. 22 min. Land: Finland/Polen. Premiere: 24.11.2017. Aldersgrense: tillat for alle.
«Katteprinsen» – klassisk Studio Ghibli
Katteprinsen er en fantasifull og kreativ film som er fengslende å se på, men den greier aldri helt å leve opp til Studio Ghiblis andre filmer.
«Breathe» – En klassisk britisk film med mye potensiale
Breathe er en film som av og til overrasker med noen dype og hjerteskjærende scener, men den er ikke mye mer enn det.
«Om kropp og sjel » – Vidunderlig snål
Om kropp og sjel er en rørende fortelling om to ufullkomne individer som prøver å finne kjærligheten i sine ensomme og triste liv.