«Paris: En kjærlighetshistorie» – Sex og sjalusi
I filmen Paris: en Kjærlighetshistorie (originaltittel les Olympiades) møter vi en unge Émilie (Lucie Zhang) som bor i Paris sin 13. bydel. Hun trenger en ny romkamerat og når hun blir kontaktet av Camille (Makita Zamba), som hun får veldig god kjemi med da de først blir kjent. Senere møter vi Nora (Noémie Merlant), en 33 år gammel eiendomsmegler som har flyttet til Paris for å studere juss, men som greier å havne i en ubehagelig sitasjon på en studie-fest. Videre følger vi karakterene og deres relasjoner til hverandre. Filmen er regissert av Jacques Audiard og er filmet i svart-hvitt. Et dristig valg som fungerer utrolig godt om en får det til. Kinematograf PaulGuilhaume mestrer det absolutt i denne filmen. På flere områder brukes det ukonvensjonelle måter å formidle på som gjør at den visuelt sett er ganske spennende. Skuespillerpresentasjonene er også veldig gode, og det var særlig gøy å se Noémie Merlant i en litt klein rolle. Noe som gjør filmen litt vanskelig for meg er derimot at alle tre karakterene er litt vanskelig å like. Vi får en litt sakte introduksjon til hver karakter, men etterhvert som en blir kjent med særlig Nora og Camille, føles det fortsatt bare ut som om en kun har sett overflaten. Karakterene har i tillegg personligheter som er litt vanskelig å like, så man ender opp med å ikke heie på noen. Det blir også lite interessant når store deler av handlingen sentreres rundt Camille og hvordan de to jentene blir sjalu over hans skiftende sexpartnere. Men det er viktig å nevne at Nora sin karakter får et langt mer spennende handlingsløp. Selv om den norske oversettelsen av tittelen sier det er en historie om kjærlighet, vil jeg påstå at filmen i større grad bygger på sex og sjalusi. Temaene er absolutt spennende, men det kan føles litt vel overfladisk når man da ikke har greid å bli godt kjent med karakterene. verken Nora, Émilie eller Camille faller inn i kjente troper, som gjør det vanskelig å skulle forvente hva som blir det neste som skjer. Filmen er alt i alt en interessant og underholdende, og særlig god på det visuelle. Verdt å nevne er et par ganske heite franske sex-scener, som absolutt gjør den verdt å få med seg. Det eneste som kan sies å mangle er følelsene til karakterene, men om alle er like lite likandes er det vel greit nok at de fortjener hverandre! Paris: En kjærlighetshistorie. 2021. Regissert av Jacques Audiard. Med: Lucie Zhang, Makita Zamba og Noémie Merlant. 104 minutter.
«Happening» – Hva hadde du gjort?
I Frankrike ble loven om lovlig abort først satt etter en prøveperiode på to år, da den endelig ble permanent var året blitt 1979. Den siste kvinnen som ble henrettet med giljotinen var Marie-Louise Giraud. Hun ble myrdet for å ha hjulpet 27 kvinner med å ta abort.
«Costa brava, Lebanon» – Kjærlighet under krise
Lebanon opplever en krise, byen i Beirut fylles med søppel og de vet ikke hva de skal gjøre av det. En
familie med en mor, far og deres to døtre lever av landet de eier langt opp i fjellene.
Full Dekning – Karma is a bitch
En god middag med venner kan alltid bli bedre, hva med en ny lek? En utfordring blir foreslått, og den er som følger: Alle telefoner skal på bordet og alle meldinger skal leses opp, og telefonsamtaler på høyttaler. I Full Dekning får vi oppleve de kritiske utfallene av en slik lek, som også kan bli en svært underholdende filmopplevelse. For mange hadde leken skapt lite problemer, for andre ville det kanskje vært avgjørende. For alle har hemmeligheter, særlig den misfornøyde lykkejegende-mannen på 40 som bare vil jakte ryper, de uten vinger altså. Filmen er Regissert av Arild Andresen og er basert på den italienske dramakomedien Perfetti sconosciuti. Full Dekning blir det norske forsøket på denne historien som er gjenskapt i over 20 land. Resultatet er absolutt en god film. Pakket med store norske kjendiser, blant disse Agnes Kittelsen (Ingvild) og som i filmen er gift med Thorbjørn Harr (Tor Anders) og Sara Khorami som spiller Mina. De gode presentasjonene gjør at de kjente fjesene likevel ikke forstyrrer filmens handling eller troverdighet. Jeg blir lett revet med og trukket inn i handlingen, og investert i hvordan parene prøver å lure seg unna. På et vis kan de middelaldrende mennene falle litt den tradisjonelle stereotypen med mennene over 50 som sitter med en øl i hånden og sier «kjerringa mi suger haha, barn og kone er slit, haha har ikke pult på 15 år». Likevel er den ene personen jævligere enn den andre, og ingen blir satt i et særlig godt lys. Det var interessant å se filmen som en 21-åring i en sal med tre menn over 40. Vi ler av forskjellige ting, da jeg blir irritert kjente de seg kanskje igjen. Filmen nådde ihvertfall ut til de som satt der. Og uten å røpe for mye er det nok en av mine favorittkarakterer som kommer best ut av leken. De fleste av karakterene var absolutt klisjeer, men jeg må innrømme jeg kan kjenne de igjen i min egen foreldregenerasjon. Så kan jeg også tyde et snev av kritikk av kategorien mennesker vi møter. Underholdende og morsom som den var, følte jeg meg tider oppgitt, og noen ganger sint og trist. Det vil si jeg var investert, for det meste. Aller viktigst er jeg spent på om parene som ser filmen lider samme skjebne som de som i 1973 så Ingmar Bergman’s miniserie Scener ur ett äktenskap. Full Dekning, regissert av Arild Andresen. Med: Nicolai Kleve Broch, Agnes Kittelsen, Thorbjørn Harr, Kyrre Hellum, Ellen Birgitte Winther & Jan Gunnar Røise. Spilletid: 1 time og 40 minutter. Land: Norge. Aldersgrense: 9 år. På kino: 25. februar.
Bergman Island – Det paret, i den filmen
Paret Chris (Vicky Krieps) og Tony (Tim Roth) virker som et rolig par, de er komfortable sammen, eller kanskje ikke? De to filmskaperne reiser ut til øyen Fårö utenfor Gotland for å bo og bli inspirert, på stedet der filmskaper Ingmar Bergman fullførte flere av sine mest kjente filmer, og bodde store deler av livet. Filmen er regissert av Mia Hansen-Løve og er en spennende utforskning av samspillet mellom manusforfatter og filmskaper, og vi følger dette paret som dykker inn i Ingmar Bergmans verden, for å utforske sine relasjoner og kreative evner. Samtalene som filmen i stor grad dreier seg føles ut som de reflekterer Hansen-Løve sine erfaringer, slik også Bergman kan sies å uttrykke seg i verk slik som Scener Fra Et Ekteskap (1973). Noen av de svenske skuespillerne fremstår noen ganger litt keitete, på en måte hvor de tumler seg gjennom replikkene, nesten som om de leses opp. På et vis gir dette til filmens sjarm, om man tar den imot for hva den prøver å vise. Det blir nesten noe litt koselig med det, man kommer på en måte nærmere menneskene som bor på «Bergman øyen». Begge er svært opptatte av Bergman, selv om Chris ikke helt liker det hun i løpet av filmen finner ut. Slik hun beskriver det selv «jeg liker ikke når kunstnere jeg elsker gjør ting jeg ikke liker». Filmen er en produksjon på tvers av landegrenser og har med seg flere skuespillere med ulike bakgrunner. Det er gøy å se hvordan Bergmans tilhørighet til Fårö nådde ut til svært mange mennesker, som reiser dit kun for å følge hans spor og kanskje la seg inspirere selv. Til tider kan det likevel virke som om Hansen-Løve bruker filmen for å forsvinne inn i sin egen fascinasjon med filmskaperen. Han er absolutt spennende, men kanskje det blir for meget. Til tider kan filmen bli litt trasig, men jeg føler man må la scenene tale for seg selv. Filmen gir deg rom til å tenke over hva du har sett, som kan være er en god ting. Samtidig er det flere gode musikkinnslag, og en scene med en særlig god overgang fra diegetisk til ikke-diegetisk musikk som absolutt falt i smak. Er det noe jeg vil trekke frem er det nok samspillet. Noen ganger kan kjemien til karakterene virke litt «off», selv om konfliktene deres er tydelige er det likevel ikke helt til å ta og føle på. Krieps spiller likevel rollen som Chris godt. Man føler absolutt med på hennes konflikt med både forhold og med kunsten, som overføres til prosjektet hun fantaserer om. Om jeg skal trekke frem én grunn til å se filmen, må det være den visuelle opplevelsen. Å bruke 35 mm film ga den en enda mer nostalgisk «feel», særlig med nydelige scener som fanger øyens sensommer-atmosfære. Bergman Island er en film gjerne for deg som kjenner til Bergman, deg som vil vite mer, eller deg som ikke vet noe. Ved å følge Chris sine opplevelser og relasjoner får man et interessant innblikk i skaperens verden. Jeg syns filmen på en spennende måte bryter sperren mellom de som ser filmen og de som lager den. Alt i alt er den en godfølelse-film med som føles, ja, ekte. Bergman Island – Regissert av Mia Hansen-Løve. Med: Mia Wasikowska, Vicky Krieps, Anders Danielsen Lie og Tim Roth .Sverige/Frankrike/Tyskland. Aldersgrense 9 år. Premiere 28.01.22
Seyran Ateş: Sex, Revolution and Islam – «Jeg kjemper ikke mot islam, jeg kjemper mot patriarkatet»
Seyran Ateş er en tysk-tyrkisk advokat, Imam, og forkjemper for kvinners rettigheter. Hun identifiserer seg som bifill, er forfatter og er den mest politi beskyttede sivile kvinnen i Europa. Ateş krever en seksuell revolusjon for islam, og vil ikke gi seg før det skjer en endring.
The Pink Cloud – Eller purple rain?
«The Pink Cloud» er Noras første film gjennom Film fra Sør, og gjør henne absolutt giret på mer! Iuli Gerbases regidebut gir et interessant innblikk i en verden som kanskje ikke er så fjerntliggende.
Den Magiske Månereisen – en magisk reise til månen
Den Magiske Månereisen er en film som forsøker å ta verdensrommet til nye høyder, men som heller lukker det litt. Den tyskproduserte barnefilmen (originaltittel; Petrchens Mondhfart) er basert på boken fra 1912 Little Peters Journey to the Moon av Gerdt von Bassewitz. Den er et av flere forsøk på å ta historien til TV-skjermen, som ga meg store forventninger ettersom sist gang var i 1990. I filmen møter vi Peter, en ung gutt som har en fascinasjon med verdensrommet, og lillesøsteren Anneli som har en stor og livlig fantasi. Vi møter også Mr. Summesen, en gammel marihøne på jakt etter de utvalgte barna som kan bryte en forbannelse. Når Mr. Summersen finner lille Anneli, reiser de til månen i et forsøk på å bryte forbannelsen, mens storebroren hennes Peter må komme etter for å hente tilbake søsteren sin. Dette fører til en reise gjennom verdensrommets mange mysterier, stjerner, Guder og fabelfigurer. Noe som ikke fungerer helt, er den litt sære animasjonsstilen som minner om den man ser på nåtidens Barne-TV, eller filmer som kom ut for 15 år siden. Dette er utenom tilbakeblikket som bruker en mer spennende 2D animasjon, som dramatiserer den utløsende hendelsen. Det er åpenbart at filmen skal vise barn over 6 år en magisk verden med feer og sommerfugler, men det må sies at animasjonen ikke strekker til for verden den vil vise. Det er også noe som skurrer med disse fabelfigurene. Regnmannen er en karikaturtegning av en fra midtøsten som går med turban, og av en eller annen grunn skal snakke gebrokkent. Annet enn det har vi Lynheksa, en farget kvinne som får rollen som irriterende kjæreste som skurken egentlig ikke bryr seg om. Representasjonen i filmen får tilbakeslag når det kun er tre karakterer som ikke er hvite, og når de egentlig ikke får noe særlig plass eller påvirkning i historien. Særlig må jeg kommentere en falsk og skjærende dubbing, som stjeler litt av personligheten til karakterene. Det er ikke nytt sjarmen til filmens karakterer kan forsvinne i dårlig oversatt manus, men her var også stemmene uinteressante og til tider plagsomme. Det å snakke veldig lyst og høyt, gjør det ikke til en barnestemme. Det skal likevel sies at filmen gjør en svært god jobb med å fremstille flere av stedene fra boken. Nydelig arkitektur og utforming av blant annet Dronningens slott, gir mye til filmens univers. Resultatet blir likevel at det til tider føles ut som at noen har jobbet veldig hardt, mens andre har lagt inn en bakgrunnsfarge og tenkt at det gjør en overbevisende himmel. Kombinasjonen av disse to svarer til et litt dårlig gjennomført gruppearbeid. Den eldre generasjonen som ser denne filmen, kan forvente å få servert et par upassende innuendoer og kommentarer om irriterende kvinner. Dette skal da gjøre opp for 1 ½ times spedbarnsunderholdning. Filmen mangler underholdning for foreldrene som naturligvis skal være med. Historien kan til tider også ta for seg for mange konflikter og utfordringer på en gang, som gjør det litt vanskelig å følge helt med på hva som skjer, og hva målet egentlig er. Det er viktig å få frem at den helt klart gjør en interessant barnefilm, som den jo er. Den er sjeldent kjedelig og tar barna med på en ordentlig underholdende reise gjennom universet. Det er likevel noe i meg som ikke er helt fornøyd med hvordan filmen kom sammen. Filmen virker for meg som et halvhjertet forsøk på å filmatisere en godt likt barnebok, men som likevel kan gi en helhjertet opplevelse til barn som ser den. Kanskje aller best om du er Tysk! Den Magiske Månereisen / Peterchens Mondfahrt – Regi og manus: Ali Samadi Ahadi og Arne Nol. Land: Tyskland. År: 2021. Spilletid: 1 t. 21 min.