Regissør i Fokus: David Fincher

David Fincher sin nye film, Mank kjem på Netflix no den fjerde desember, og skal visast på Cinemateket til helga, så oss i Redaksjonen har tatt en kikk på nokre av dei tidlegare filmane hans, store og små! Dei siste åra har Fincher vore mest aktuell med krimseria «Mindhunter», og Mank er er regissørens fyrste film sidan spenningsdramaet Gone Girl i 2014. Så les vidare for ein introduksjon i nokre av Finchers mest kjende, og mindre kjende filmar.


Gone Girl (2014)

Den psykologiske thrilleren Gone Girl (2014) handler om at Amy (Rosamund Pike), konen til Nick Dune (Ben Affleck), forsvinner sporløst på deres femte bryllupsdag. Saken får mye oppmerksomhet av media og handlingene til Nick får mange til å lure på hans innblanding i saken. Plutselig blir Nick selv hovedmistenkt og vi ser han som desperat prøver å overbevise folk om at han er uskyldig.

Gone Girl er en av David Finchers mest anerkjente filmer. Filmen er basert på en bok med sammen navn av Gillian Schieber Flynn (2012). Gone Girl har mottatt Oscar nominasjon for beste kvinnelige hovedrolle, i tillegg flere Golden Globes nominasjoner.

Filmen tar i stor grad opp temaet om perspektiv. Boken er skrevet på en måte hvor perspektivet blir endret halvveis i fortellingen gjennom dagboken til Amy (Rosamund Pike). Det er her David Fincher gjør noe som ikke ofte er sett i filmer om forhold. Gjennom filmen får vi både perspektivet til Amy og Nick, noe som får seeren til å stille spørsmål om sitt eget perspektiv. Ved å gi begge sidene av historien en stemme, får seeren informasjon utelukkende basert på hva karakterene forteller deg. Dette ser man godt gjennom dagboken til Amy. Dette tvinger seeren til å velge en side ved at man får se hva man tror er sannheten i det øyeblikket.

Gone Girl tar ikke bare opp temaet om perspektiv, men utfordringene som følger et ekteskap og konsekvensene av medias innblanding. Den får deg til stille spørsmål ved sannheten og representerer godt at ting er ikke alltid slik de ser ut.

Skrevet av Sarah Constance Kildebo


The Game (1997)

Plassert midt mellom Seven og Fight Club i årrekken finner man David Finchers litt bortgjemte, kanskje litt glemte perle The Game. Nicholas Van Orton (Michael Douglas) er oppslukt med jobb og penger, og lever ensomt og følelsesløst i et gigantisk hus i San Francisco området i California. Familie og venner er så å si ikke-eksisterende. Den eneste personen Nicholas holder kontakten med er sin yngre bror Conrad (Sean Penn).

Brødrene møtes i anledning Nicholas bursdag og Conrad overrekker en gave i form av en gratisbillett til «et spill». Han påstår det vil revitalisere Nicholas liv, og noe mer får vi egentlig ikke vite. Nicholas oppsøker litt motvillig selskapet som står bak «The Game», og får en falsk beskjed om at de ikke kan jobbe med han. Det tar ikke lang tid før ting begynner å skje. Nicholas frykter snart for både egen økonomi og sikkerhet. Politiet klarer ikke å hjelpe til og Nicholas blir kastet ut i et halsbrekkende «spill» der det til slutt står om liv og død. Et spill som ikke kan stanses, og som det er umulig å vite hvordan man eventuelt vinner.

Kombinasjonen av litt blandet kritikk og Finchers ferdigstilling av sine to 90-tallsgiganter i de nærmeste årene både før og etter er nok noe av grunnen til at The Game aldri slo an skikkelig. Selv i dag splitter filmen rekken med nye publikummere som gjenoppdager filmen, og det skyldes gjerne Finchers nokså interessante avslutning på filmen.

For alle som elsker The Game er det nok like mange som må innrømme skuffelse. Likevel bør det presiseres at filmen uansett burde oppleves. Ikke bare er The Game et action-mysterie av høy kvalitet, det er også en herlig satire, det tar bare litt tid før man skjønner det.

Skrevet av Mathias Mørch


Se7en (1995)

“Ernest Hemmingway once wrote: The world is a fine place and worth fighting for – I agree with the second part” – Somerset

Se7en er en krim-thriller fra 1995 og er den andre filmen i David Fincher sin katalog. Satt i en navnløs by, filmen følger to etterforskere: veteranen Somerset (Morgan Freeman) og nybegynneren Mills (Brad Pitt) i jakten på å fakke en seriemorder som bruker de syv dødssyndene som inspirasjon for hvert mord.

Før David Fincher kom med Se7en, hadde han fullført sin første film: Alien 3 (1992), en katastrofe både kritisk og økonomisk som i stor grad kan skyldes på innblandinger fra studio. Opplevelsen var så pass traumatiserende for Fincher at han hevdet at han heller ville dø av endetarmskreft enn å lage en ny film. Ett og et halvt år fulgte og Fincher hadde ikke lest et eneste manus før han ble presentert med ideen for Se7en. Kanskje hans tidligere og frustrerende erfaringer ble en motivasjon til å gi alt han har for å lage en god film?

I byen regner det nesten alltid, fargene er som regel redusert og atmosfæren er kynisk. Alle disse elementene bygger opp en dyster setting grunnet i realisme. Dette er svært passende når filmen utforsker det verste i mennesket. Dette er på ingen måter en verden du ønsker å leve i og manusforfatteren har selv erklært at hans dårlige erfaringer i New-York ga ham inspirasjonen. Filmen har en storslagen rollebesetning med Morgan Freeman, Brad Pitt, Kevin Spacey og Gwyneth Paltrow hvor alle gir minneverdige skuespillerpresentasjoner. Klippingen og kameraarbeidet er av høyeste kvalitet, noe en har vendt seg til i en David Fincher film.

Men når alt det tekniske er på plass er det handlingen som gjør Se7en til en film med klassikerstatus. Du føler alltid at morderen er 10 steg foran Somerset og Mills, og at de sakte, men sikkert går rett i fella på en djevelsk plan. Hele mysteriet bygger seg opp til et klimaks som vil gjøre deg målløs lang tid i etterkant.

Se7en regnes som en av 1990-tallets beste filmer, og med god grunn. Den har alle elementene som skal til for å lage en god film, og helheten gjør at den går opp i en høyere enhet. Den er spennende, sjokkerende og minneverdig. Hvis du ennå ikke har sett den lurer jeg på hvilken stein du har bodd under.  

Skrevet av Håkon Munthe-Kaas


Zodiac (2007)

Zodiac er Finchers sjette spillefilm og kom ut i 2007. Filmen er basert på boka til Robert Graysmith om de ekte Zodiac-mordene i USA på 60- og 70-tallet. Robert Graysmith er også en sentral person i filmen selv.  Kriminal-thrilleren som utspiller seg i California har en rekke stjerner som Jake Gyllenhaal, Robert Downey Jr., Mark Ruffalo med fler.

Sent på 60-tallet blir to par i California forsøkt drept, hvorav én person overlever. Samme år som det siste paret blir offer for denne forferdelige handlingen dukker det opp en rekke brev hos tre aviser i California. En av disse avisene var San Francisco Chronicle hvor Paul Avery (Downey Jr.) og Robert Graysmith (Jake Gyllenhaal) jobbet. De ble straks meget interessert i saken og personen bak som kalte seg selv Zodiac. Tiden framover kommer til å vise at dette ikke var det siste brevet, eller det siste mordet.

I Zodiac som mange andre av hans filmer ser man virkelig at David Finchers øye for detaljer har gått til verks. Hvis det aldri hadde blitt oppgitt årstallet i historien så hadde de fleste fortsatt sett at dette var på 60- og 70-tallet. Det er heller ikke vanskelig å se at dette er en film av Fincher med veldig uniforme farger hvor gul ofte er en favoritt.

Det som også er verdt å notere seg er at dette er en relativt lang film, men den har absolutt ingen dødtid. Saken gikk over mange år og det er heller imponerende hvordan Fincher har komprimert det ned i 2t 40m.

Skrevet av Herman Trosholmen Skurdal


Panic Room (2003)

Panic Room følger et nokså enkelt men effektivt premiss. Meg Altman (Jodie Foster) og datteren hennes Sarah (Kristen Stewart) sitt storslagne, fireetasjes, hus i New York blir brutt inn i av tre menn som ser etter en safe med mange millioner dollar. Meg og Sarah gjemmer seg i panikkrommet i øverste etasje, men det de ikke vet er at safen mennene er ute etter er i nettopp dette lille rommet. Handlingen som følger, er ren og pur thriller.

Det er nokså åpenbart at dette er en film regissert av David Fincher. Stilen hans oser ut av alt som filmen har å tilby. Kamerabruken, musikken, og generelt stemningen til hele filmen passer perfekt inn i filmografien hans, og noen av de mest nervepirrende scenene han noensinne har laget er å se i Panic Room. Men hva er da problemet til filmen? Hvorfor er den ikke like anerkjent og populær som hans andre filmer?

Dessverre har Panic Room et enormt og sinnsykt irriterende problem som er umulig å overse. Dette problemet er nesten komisk nok det samme store problemet som for mange ødela David Ayer’s Suicide Squad (2016), nemlig en hensynsløst dårlig og plagsom opptreden fra selveste Jared Leto. Herre min hatt … Jeg har aldri vært vitne til en skuespillers opptreden som direkte ødelegger en film så mye som Jared Leto gjør i Panic Room, og det er snakk om opptreden, ikke karakteren. Leto spiller han som en spastisk idiot med raseriproblemer som gjør enkelte scener nesten uutholdelige å komme seg gjennom. Dette er spesielt trist siden opptredenene til de andre skuespillerne er såpass bra som de er, spesielt Forest Whitaker, som den noe mer sympatiske av de tre innbruddstyvene.

Ikke misforstå meg, Panic Room har såpass mye godt å komme med at det absolutt er en god film man bør se. Fincher viser at han har stålkontroll på å skape suspens, og bare med et enkelt skuespillerskifte ville Panic Room lett ha vært en 8, om ikke 9 av 10 film. Dessverre er Leto sin tilstedeværelse så ødeleggende at den nærmer seg mer 6 eller 7.

Skrevet av Peder Erdal


Neste gang vart det New-Yorkeren Spike Lee sine filmar me skal vasse igjennom, så gled deg til det!