Meny Lukk

TIFF: “White Plastic Sky”- Rørende dystopi

Året er 2123, Budapest er en av de få byene på planeten etter jorda tørket opp. Befolkningen virker kanskje heldig siden de er noen av de få som faktisk klarte seg, men det er en hake til det, man får bare lov til å leve fram til man blir 50, etter det er kroppen din myndighetenes rettighet. 

White Plastic Sky var en fabelaktig film å sette i gang TIFF med. Konseptet var skremmende troverdig, der mennesker over 50 blir om til maten samfunnet spiser gjennom å bli transformert til trær ettersom de naturlige ressursene er borte. Det som gjør filmen så engasjerende er ikke bare den fascinerende dystopien, men den dypt menneskelige fortellingen den presenterer.

Ideen om at man lever til man blir nøyaktig 50 er like befriende som det er skummelt. På en side kan man planlegge livet sitt og nyte tiden man har. På den andre siden vet man at for hver dag som går kommer nærmer man seg slutten uten å kunne gjøre noe med det. Og det er kanskje det som er skumlest, manglene på eget valg, det er ikke frivillig, men påtvunget. Men er lysten på å leve i en verden med lite resurser egoistisk eller bare en grunnleggende rett vi har som mennesker? Uansett hva man selv tenker er en ting sikkert, det er ikke lett å akseptere det.

Måten filmen tar om relevante samfunns problemer som aktiv dødshjelp, og hvem som skal få bestemme over hva man gjør med sitt eget liv gjøres på fantastisk vis og det males et nyansert bilde av diskusjonen. Den tar for seg sorg og hvor vanskelig det er å fortsette, samt viktigheten av å nyte livet mens man har det på en rørende måte. 

Animasjonen var ekstremt unik og oppfinnsom der den blandet hånd tegning og dataanimasjon utrolig godt. Måten mesteparten av verdenen var 3D mens karakterene 2D og tegnet skapte en veldig kul kontrast. Karakterenes bevegelser var veldig troverdige og realistiske, selv om de bare var tegnet. Lyd-designet var også svært minneverdig med intense og mektige melodier. I tillegg til effektive kontraster mellom stillhet og bråk. 

Denne er definitivt verdt å sjekke ut hvis man får tak i den. Ikke bare skaper den en interessant og skummel fremtid, men den presenterte også fascinerende og rørende temaer rundt sorg, kjærlighet og livet selv.

“White Plastic City” regissert av Sarolta Szabó og Tibor Bánóczki. Med: Tamás Keresztes, Szófia Szamosi og Géza D. Hegedüs. Spilletid: 1 time og 50 minutter. Land: Ungarn.

Relaterte innlegg