Meny Lukk

Topp 10 – 2D Animasjonsfilmer!

Når redaksjonen få dagar før jul satte oss ned for å lage ei ny topp ti liste vart valet denne gongen å sjå på dei beste todimensjonale animasjonsfilmane, det vil seie filmar som har vorte animert for hand. Ein praksis som har gått av mote for kostnadsårsakjar, handteikna animasjonsfilmar var standarden heilt fram til eit lite selskap, basert i California, med namn Pixar viste at dataanimasjon var vegen forut. Så her ei ei lita liste med hovudsakleg eksempel av stilen frå det som er rekna som animasjonssjangarens gullera, nemleg 80- og 90 talet.


10. Herkules (1997), av Ron Clements og John Musker

Vi startar lista med ei perle som ofte kan blir oversett i det enorme disneygalleriet. Herkules har alt ein forventar av ein disneyfilm og litt til, så den får representasjon her. Med den greske mytologien som bakteppe, byr Herkules på mange spennande karakterar og ei herleg helteforteljing med eit lydspor i sin eigne liga.

Då ungguten Hercules finn ut at han er son av guden Zeus som tronar på fjellet Olympus, vil han bevise for faren sin at han kan bli ein helt på jorda for å oppnå gudestatusen som vart teken frå han av Hades, guden av underverda. Vi følgjer Hercules frå «zero to hero» gjennom mange utfordringar, både fysiske og mentale. Ofte er desse utfordringane stelt i stand av den ikoniske disneyskurken Hades som får stemma si frå James Woods i ein fantastisk opptreden.

Lydsporet i Herkules må også nemnast. Gresk mytologi og gospelmusikk er ikkje noko eg kan seie eg har sett blitt brukt i lag særleg ofte, men i dette tilfellet funkar det latterleg bra, og hevar i mi meining filmen til eit anna nivå.

Herkules er ein herleg film frå start til slutt. Fargerike karakterar, ei god forteljing og muligens eit av dei beste lydspora Disney har laga til nokosinne, gjer at det er ein fryd å oppleve kvar gong eg ser den.

Skriven av Nathaniel Gjerde Hovland


9. Lupin III – Slottet i Cagliostro (1979), av Hayao Miyazaki

For folk flest er nok regissøren Hayao Miyazaki og produksjonsselskapet Studio Ghibli synonyme med hverandre. Ettersom han er en av selskapets grunnleggere er dette kanskje ikke så rart, men allerede i 1979, 6 år før Studio Ghibli ble grunnlagt, Gjorde Miyazaki sin regidebut med den elleville og hysteriske Lupin III: Slottet i Calgiostro. Slottet i Cagliostro følger vi den karismatiske Lupin III og kompanjongen hans Daisuke, som, etter en av filmhistoriens beste biljaktscener, snubler inn i en verdensdekkende konspirasjon.

Det er merkbart at dette er en Myazaki-film. Hans evne til å fortelle en både engasjerende og morsom fortelling gjennom omtrent kun visuelle virkemidler er, i likhet med hans Ghibli produserte filmer, også å se her. Slottet i Cagliostro er stappfull med action, komedie og en rekke fargerike og interessante karakterer. Lupin III, mestertyven som alltid slipper unna, om det så bare er så vidt. Daisuke, Lupins svartkledde kamerat, alltid med en sneip i kjeften og muligens verdens største rifle. Hertug Lazare, en ond mann med tilsynelatende uendelige resurser, og mange flere. Det hjelper også at The Castle of Cagliostro har en jazzy temasang som gjør det omtrent umulig å ikke kose seg.

Skrevet av Peder Erdal


8. Porco Rosso (1992), av Hayao Miyazaki

Kva tenkjer ein på når ein høyrer ordet ‘mellomkrigsfilm’? Europeisk fanatisme, global økonomisk krise, eller ei generell usikkerheit for framtida? Alt dette kom på bordet når Miyazaki valde å lage Porco Rosso, om ein pilot fordømt til å sjå ut som ein gris. Ein film som strir med konvensjonane, Porco Rosso fortel om den generelle kjensla av apati og frykt assosiert med dei som ikkje ynskja å konforme til dei radikale samfunnskreftene i Europa på 30-talet. Fremst av alt er dette symbolisert i gjennom hovudkarakteren vår, Marco, som er ulik sine likemenn både i utsjånad og handling.

Satt til Mellomhavs-kysten sør for det fascistiske Italia, Porco Rosso omhandlar ein god mann blant dei dårlege. Marco Pagot arbeider som ein dusørjeger, men i motsetjing til sine likemenn, driv ikkje med det for pengane eller æras skuld, han gjer det fordi det er dette han kan. Marco har vorte forheksa slik at han ser ut som ein menneskeleg gris, og slit derfor med å passe inn i det «siviliserte» samfunn. Så derfor lev han livet for fullt i einsamheit, aleine på ei aude øy saman med vin og sigarettar. Marco lev for å kjempe for dei som ikkje kan skydde seg sjølve, og for å kunne oppretthalde livsstilen sin. Likevel er han ein mann (eller ein gris) med eit klårt moralsk kompass, som han seier sjølv vil han «heller vere ein gris, enn ein fascist».

Porco Rosso er vår helt si reise frå apati til ei vilje for å arbeide for noko større enn seg sjølv. Miyazaki vil fram til at ein må aktivt jobbe for å skape ein betre framtid, ein kan ikkje berre lete samfunnskreftene teke kontrollen. Uansett kven du er, eller korleis du ser ut, kan ein alltid bidra med noko av nytte for resten av samfunnet, om du er mann eller gris.

Skrevet av Jonas Mæland


7. Sinbad: Legenden på de syv hav (2003), av Tim Johnson og Patrick Gilmore

Har du noen gang ønsket at Pirates of the Caribean hadde en sjarmerende hovedkarakter, og var animert? Da er Sinbad: Legend på de syv hav den rette filmen for deg. Satt i en sagnomsust verden basert på Gresk mytologi og folkefortellinger, finner vi kaptein Sinbad, og hans menn. De som er kjent med fortellingene rundt Sinbad er kanskje litt finurlig på det at Sinbad er en Arabisk, ikke gresk, fortelling. Sinbad burde kanskje ha en setting nærmere Disney Aladdin enn Disney Hercules, men siden en av de få inspirasjonene til grunnverket var de Homerske epikkene, så funker det for meg. Kanskje hadde folk likt det bedre om filmen het Odysseus, og gudene som vil gjøre livet ekstra surt for han (Hollywood, call me), men akk, det gjør den ikke.

Detaljer til tross, har filmen mye fantastisk karakteranimasjon. Gudinnen Eris, som flyter rundt scenene som en blanding av vann, røyk, kjøtt og blod er en favoritt blant mange. Tittelkarakteren er en sverdfektende røver, kun to smil og en knivflipp unna alt han ønsker seg, og hans mannskap er en koselig klump med pirat klisjeer. Vi runder av med den kvinnelige romantiske interessen, Marina, som drømmer om havet selv om hun er forlovet til Sinbads mannlige romantiske interesse, Patrocle… jeg mener Proteus.

Hvis filmen viser sin alder, så er det i den akkompagnerende 3d animasjonen. I kontrast med den skarpe tegnestilen, så står hver blobbe av 3d modell monster ut som en sår tommel. Uten all bruken av rotoskop og 3d modellering, tviler jeg på at filmen hadde blitt ferdig, men mange av uhyrene blir bare for stygge for noen å ta seriøst. Heldigvis er dette en liste over 2d animerte filmer.

Mye sverdfekting, en hevnfull gud, et kjæledyr som sikler litt for alt for mye. Dette er en film som flyter episodisk av gårde i store sprang fra monster til monster, action til action, og moralsk dilemma til moralsk dilemma. Hvordan kan Sinbad komme seg ut av knipa? Vel, i hendene til en mester, har en kniv 1001 bruksområder.

Skrevet av Torgeir Engen


6. Skjønnheten og udyret (1991), av Gary Trousdale og Kirk Wise

Før Disney brukte økonomiske midler for å etablere et monopol på det amerikanske filmmarkedet, var varemerket deres synonymt med animerte eventyr. Den mest prestisjefylte av disse er Skjønnheten og Udyret. Filmen fra 1991 skapte historie når den var den første, og høyst sannsynlig eneste noensinne, tradisjonelt animerte filmen til å bli nominert for beste film under Oscar utdelingen.

Filmen følger den Belle som ikke passer inn i samfunnet fordi hun er vakker, men usosial, og Beiset Beast som ikke passer inn i samfunnet fordi han var sosial, men stygg. Den største kritikken av romansen i Disneyfilmer er kjærlighet ved første blikk. Skjønnheten og Udyret unngår denne kritikken med å aldri avsløre hvor lang tid som passerer under handlingen. Karakterene er også mer troverdige enn i den typiske prinsesse filmen, der prinsen ofte har lite til ingen dialog.

Skjønnheten og Udyret er en av de mest ikoniske musikalene noensinne. Dette på grunn av den høye kvaliteten på alle sangene i filmen. Sangene er ekstremt viktig for filmen, og gjør at de kan få vist så mye av historien som mulig på 90 minutter. I motsetning til 2017 versjonen som suger baller fordi den er 45 minutter lengre uten å ha mer innhold.

Skrevet av Martin Skage


5. Ildfluens grav (1988), av Isao Takahata

Studio Ghibli er kanskje tidenes beste animasjonsstudio og det kan vi i stor grad takke Hayao Miyazaki for. Filmene deres er utrolig estetiske og menneskelige med temaer og handlinger som passer like mye for barn som for voksne. Ildfluens Grav (1988) derimot er en Ghibli-film som verken er laget av Miyazaki eller burde vises til et yngre publikum, men er likevel en av deres aller største mesterverker.

Filmen er skrevet og regissert av Isao Takahata, mannen bak andre gullkorn som Dagen i Går (1991) og Fortellingen om Prinsesse Kaguya (2013). Den er basert på en delvis biografisk bok med samme navn skrevet av Akiyuki Nosaka. Filmen følger storebroren Seita og lillesøsteren Setsuko hvor de forsøker å overleve i Japan under de siste månedene av andre verdenskrig.

For meg er det neppe en annen animasjonsfilm som stikker så dypt i hjertet som Ildfluens Grav. Den har en unik blanding av ubeskrivelig vakre øyeblikk og billedkunst kombinert med hjerteskjærende og grusom tematikk. Dette er ikke en film som prøver å sjokkere deg med blod og gørr, men simpelthen viser en helt naturlig og realistisk skildring av en tid mange helst vil glemme. Det er ikke ofte vi får innsikt i Japans perspektiv under andre verdenskrig ettersom de selv var utilgivelig brutale og aggressive, men dette er ikke en krigsfilm. Dette er en film om en storebror som blir kastet inn i en enormt krevende situasjon, og må gjøre sitt beste for å sikre at han selv og lillesøsteren kommer seg gjennom det. Alt de ønsker er at ting skal gå tilbake til slik det var før, men fordi verden er så mye større enn de to blir de nødt til å fortsette å kjempe seg gjennom en hverdag av fattigdom, sult og kontinuerlig fare for bombing.

Selv om filmen er tung i sin tematikk er det likevel inspirerende å se styrken til storebroren. Jeg undres selv på hva jeg kunne prestert i hans situasjon og det får meg til å tenke at når ting er vanskelig er man bare nødt til å gjøre det beste ut av det. Ildfluens Grav er en tankevekkende, menneskelig, og melankolsk film som jeg anbefaler på det sterkeste.

Skrevet av Håkon Munthe-Kaas


4. Chihiro og heksene (1997), av Hayao Miyazaki

Chihiro og Heksene holder opp som en av de absolutt sterkeste Miyazaki filmene den dag i dag. Filmen har veldig god animasjon og bruker det på en kreativ måte for å få publikum til å føle seg som hovedkarakteren, og i likhet med henne som er et barn på rundt 8 år, får en livlig fantasi. Miyazaki bruker ikke billige triks for å oppnå dette, men bruker animasjonen som et verktøy for å bedra, for å dra deg inn i den magiske verdenen. De «voksne» karakterene oppfører seg som man tror barn opplever voksne. Filmen lar seeren komme inn i et sjenerøst barnehjerte som lever i en drøm om ånder og (merkelig nok) givende arbeid. Det visuelle gjør denne filmen absolutt til et mesterverk

Skrevet av Torkel Bendixen Englund


3. Et kongerike for en lama (2000), av Mark Dindal

Ahh, Et Kongerike for en Lama. Hvor skal man en gang begynne med denne uhorvelige sjarmbomben? Denne filmen fra Disney er nok kjent for de fleste, men handlingen går som lyder;

Kuzco (David Spade) er en keiser som ønsker å bygge et massivt badeland på samme tomt som landsbyen til bonden Patcha (John Goodman), til sistnevntes store misnøye. Imidlertid pågår det en intrige på palasset om å avsette Kuzco fra tronen ved å finurlig forvandle ham til en lama. Det er Yzma (Eartha Kitt) og hennes hjelper Kronk (Patrick Warburton) som står bak planen, men Kuzco beskylder Patcha grunnet hans vokale misnøye om planen for badelandet. Patcha forsøker å bevise sin uskyld samtidig som de to går sammen for å vinne tilbake tronen. Slapstick ensues.

Det er vanskelig å forklare med ord hvor gøyal denne filmen virkelig er, men ettersom den ikke akkurat er ukjent trenger jeg i grunn ikke å forklare. Alle karakterer har blitt castet perfekt både på engelsk og norsk, hvor de som virkelig skinner er Spade som Kuzco og Warburton som Kronk. Herlighet, for en karakter Kronk er! Aldri har en beefy, naturtro, naiv, kulinær mester, men samtidig kronidiot vært så elskverdig. Bare å pelle seg på Disney+ dersom du av én eller annen grunn ikke har sett denne enda.

Skrevet av Lars Asbjørn Sandnes


2. Prinsesse Mononoke (1997), av Hayao Miyazaki

Når et råttent demonsvin angriper landsbyen hans, blir Emishi prinsen Ashitaka forbannet under den følgene kampen. Uten noe håp for overlevelse, velger han å forlate hjemstedet for å undersøke hva som har drevet naturen i ubalanse. Prinsesse Mononoke regnes ofte som Hayao Miyazakis beste film, og redaksjonen viser seg å være enig. Normalt bruker Miyazaki post-apokalyptiske verdener (eller post-post-apokalyptiske), men i denne semi-historiske settingen får vi se guder, demoner, formskiftere, små tresjeler, holshugging via pil og bue, eksplosjoner og blod. Altså, alt vi trenger fra en fantasy krigsfilm, og en god del til.

Den fantastiske animasjonen har mye av det beste Japansk animasjon kan by på. Sterke, grønne naturscener; handling som du kan føle i huden; og skapninger du helst ikke vil møte i en mørk bakgate. Som er Miyazaki standard, så har filmen to yngre helter, ei jente med esoterisk forbindelse til naturen og en gutt som stoisk søker etter et fredelig alternativ.

Alt er så klart ikke sverd og magi. Miyazaki har fylt denne filmen med karakterer fra hele historiske Japan. Som nevnt allerede, så kommer hovedpersonen fra Emishi folket, men vi har også en hel by nærmest drevet av spedalske og eks-prostituerte, og minoriteters plass i samfunnet kommer til lys som tema. Selv de snakkende dyrene holder mer karakter enn forventet, siden de bærer preg av en eldre, døende generasjon som lengter etter en siste bragd før verden drar fra dem.

Filmen inkluderer mye Japansk kultur. Yokai, Bushido, følgene av atombombene, balansen mellom kultur og natur, fremgang og tradisjon, klasse og minoritetsteori er alle relevante. En liten oversettelse jeg kan gi for de som vil se filmen er tittelkarakterens to navn. Mononoke er en slags formskifter som kan forbanne og gjøre folk syk, og San betyr tre, og San er kalt San fordi hun er Moros tredje barn.

Prisesse Mononoke er en av Miyazakis mer voksne filmer, men er også fortsatt optimistisk. Mange av elementene her har inspirert de fleste fantasy verk ut fra Japan siden, og jeg tviler på at filmens fotspor forsvinner snart. Ønsker du å se en gud dø? I så fall er denne filmen for deg.

Skrevet av Torgeir Engen


1. Gutten og jernkjempen (1999), av Brad Bird

I den koselige byen Rockwell på den amerikanske østkysten skjer det ikke stort. Det virker som de fleste kjenner hverandre og at livet går nok så sakte. Da er det ikke rart at rykter og historier oppstår når svære metallobjekt ser ut til å ha blitt tygd på og sjømenn babler om romvesen. Kilden til alle ryktene viser seg å være en utenomjordisk jernkjempe som fort får seg en ung venn ved navn Hogarth.

Til tross for at filmen floppet da den først kom ut har den i ettertid blitt en publikumsfavoritt. Det er kanskje ikke rart med den gripende historien og fantastiske animasjonen. Den byr på tematikk som kjærlighet, død og xenofobi på en forståelig måte for barn, men også på et dypere plan for et modent publikum. 

Den følelsesladde klassikeren presenterer et av de fineste vennskapene noensinne vist på et lerret. Det er umulig å ikke elske forholdet mellom Hogarth og Jernkjempen, og det er en av grunnene til at denne filmen er tidløs. Regidebuten til Brad Bird står virkelig igjen som et eksempel for animasjonsfilmen og topper derfor denne lista.

Skrevet av Herman Trosholmen Skurdal

Relaterte innlegg