Ole Giæver begynte på en film som handlet om ettervirkningene den velkjente Alta-saken hadde på miljøet, men endte opp med å lage en vakker og nær film om politikken i det hele og å bli kjent med sin egen identitet.
I 1979 flytter Ester (Ella Marie Hætta Isaksen) til Alta for å bli vikarlærer. Hun har samisk bakgrunn, noe hun vil skjule for kollegaene sine ettersom arbeidsmiljøet tilsier misnøyen med opptøyene som foregår rundt Alta-Kautokeinovassdraget. Etter en svipptur hjemom for å hente rester av flyttelasset, tar hennes engasjerte samiske fetter (Gard Emil) henne med til en protestleir. Ester blir kastet inn i midten av en kamp som ikke bare handler om miljøet, men aller mest samisk identitet.
Ella Marie Hætta Isaksen er virkelig den rungende stemmen gjennom hele filmen. Selve hendelsesforløpet og måten hennes karakter utvikler seg på er intet nytt å melde, men Isaksen setter et personlig preg på Ester som gjør at hun kan føles svært nær. Karakteren er på mange måter en fiksjonell representant for mange forskjellige tematikker, og selv om man er utenforstående for denne saken, vil man kunne føle med Ester hele veien. Jeg vil trekke frem en spesifikk scene der Ester befinner seg i farens gamle fiskeskur som alene gjør filmen verdt å se.
Når det kommer til filmen i sin helhet har skaperne hengitt seg til en forlokkende og velutbygget tidskoloritt, som bygger under filmens autentisitet. Alt handler om å gi mest mulig plass til den sindige handlingen der vi får innblikk i internalisert rasisme og å bli stolt av å være seg selv. Sofia Jannok og Gard Emil gjør også uhyre gode roller, og begge gjør filmen til en veldig emosjonelt engasjerende opplevelse.
Uten å “spoile” noe som helst vil jeg også trekke frem noe Ole Giæver selv har sagt om at slutten av filmen hinter til at konflikten og tematikken er på langt nær over. Alta-saken skapte en reform av samepolitikk og 10 år senere kom sametinget, men det er visse holdninger og innstillinger som dessverre enda vedvarer. Med andre ord; se filmen, alle sammen.
Selv det bittelille kritikerkorpset som deltok på pressevisningen av denne filmen måtte snufse litt etter at skjermen gikk i svart. Samisk kultur og historie er en såpass stor del av norsk kultur at alle vil kunne sette seg inn i filmen. Dette gjør La elva leve til en av de viktigste norske og samiske filmene på lenge, og det er bare å skynde seg på kino.
''Ellos eatnu - La elva leve'' regissert av Ole Giæver. Med Ella Marie Hætta Isaksen, Gard Emil, Sofia Jannok, Beaska Niillas, Mary Sarre, Finn Arve Sørbøe. Spilletid: 2 timer og 2 minutter. Land: Norge, Sápmi. Alder: 12 år. På kino 03. februar.
