Då var det den tida i veka igjen, og sidan Halloween er neste måndag har me gjort eit forsøk på å rota fram nokre anbefalingar innan grøssarsjangeren. Without further ado…
Frå Netflix: The Faculty (Robert Rodriguez, 1998)
Netflix er faktisk so behjelpelege at dei har ei eigen liste over «Halloween-favoritter» viss ein vel å bla gjennom sjangrane deira. Her er det mykje bra, blant anna ein av 2014s beste filmer, The Babadook, som me har skrive om før.
Eg er ikkje eigentleg ikkje so veldig god på grøssarar. Eg likar dei gode, men har sett alt for få totalt, og ofte berre sett dei svake gjenforteljingane av eldre klassikarar. Likevel skal tek eg sjansen på å slå eit slag for ein Robert Rodriguez sin The Faculty.
The Faculty er på ein måte lik Scream, berre at den er ein sci-fi/body horror-type i staden for slasher. Den handlar om eit high school der lærarane byrjar å oppføra seg mystisk, og me fylgjer eit utval elever fanga i det heile. Dei fleste high school-arketypane er representert, og noko av moroa ned å sjå filmen i dag er at så godt som alle hovudrollene er spela av folk som har blitt mykje meir kjent i ettertid. Her kan me nemna Jordana Brewster, Clea DuVall, Josh Hartnett, Salma Hayek, Famke Jassen, Usher, Elijah Wood, og Jon Stewart!
Det er ikkje ein film som er spesielt banebrytande, og den låner frå meir kjente grøssarar, men om er vil sjå noko litt tounge-in-cheek med kjente fjes kan den fungere bra.
- Kristian Kvamsøe
Frå Viaplay: Tusk (Kevin Smith, 2014)
Fra hjernen bak kult-komediene Clerks, Chasing Amy og Mallrats, kommer en av de mest absurde og ubehagelige body-horror filmene noensinne.
En amerikansk podcast-vert (Justin Long), som lever av å intervjue de rareste mennesker, med de rareste historiene rundt om i landet, får et brev av en gammel mann, som forteller om sine reiser til havs. Mannen lover vekk de villeste og mest interessante historiene noensinne fortalt, om han får besøk, for å kurere sin ensomhet i sitt store herskapshus i gode kalde Canada. Raskt viser besøket seg å handle om mer enn bare å dele historier for den gamle mannen, og podcasten-verten vår ender opp kidnappet på legebenken, i en fortelling som trekker sterke konnotasjoner til folkefavoritten The Human Centipede. Forskjellen er at tusenbeinen er byttet ut med en kvalross.
Først og fremst vil jeg legge frem, at dette på ingen måte er en veldig god film. Men på alle måter er det en interessant film. Kevin Smith, som var et av de store navnene i 90tallets indie-revolusjon, bestemte seg for å lage denne filmen etter han hadde mistet gnisten for å lage film. Han skulle henge hatten fra seg, men bestemte seg for å lage en siste film, hvor han kunne gjøre nøyaktig det han ville, uten å være nikkedukken til et studio. Det filmen førte til, var at filmskaperen fikk gnisten tilbake, og sitter nå med over 5 prosjekter i produksjon, samt to ekstra filmer, som sammen med Tusk, som nå skal bli «The True North Trilogy».
Det som gjør at filmen ikke er bra, er samtidig det som gjør at den er så underholdende. Det er tydelig at Kevin Smith gir faen på dette punktet, og som han har sagt i intervjuer, så er denne filmen ikke laget for verden, men for han selv. Det høres kanskje narsissistisk ut, men samtidig er det her den skikkelige kunstneren kommer frem. Så på mange måter kan det sies at dette er den av Kevin Smith sine filmer som er sannest til regissøren selv, selv om den ikke en gang nærmer seg hans beste.
Filmen dreier seg tross alt om en mann som blir operert om til en kvalross for å underholde en gal gammel mann som føler seg ensom. Filmen er nøyaktig så bra som den kan være, og faktisk enda morsommere enn den burde. Så for ren absurditet, skikkelig indie-sjel og jævlig ekle effekter, er Tusk absolutt verdt en titt i disse mørketider.
- Sigfred Storstrand
Frå HBO Nordic: Låt den rätte komma in (Tomas Alfredson, 2008)
HBO visar seg å ikkje ha eit spesielt stort utval av skumle filmar. Under sjangeren dei kallar «skrekk» finst det berre sju filmar, og eg er eigentleg litt usikker på om den merkelappen passar alle saman. Men når utvalet er sopass smått er det flaks at det likevel fantes ein bona-fide moderne vampyrklassikar å kunna anbefala.
Låt den rätte komma in er ein nydeleg nedstemt grøssar, der vennskapet mellom ein 12-år gamal gut og ei tilsynelatande 11-år gamal jente er i sentrum. I ein gufsen svensk vinter blir Oskar venner med Eli, utan å vere klar over at ho er vampyr. Dei bur begge berre med ein forelder, men elles er dagleglivet deira svært ulikt. Der Oskar strever med mobbarar på skulen må Eli streve med å sløkka blodtørsten.
Vennskapet mellom dei to ungane og korleis Eli sin vampyrisme påverkar det er svært interessant. Det er sårt og brutalt og oppløftande om ein annan. I tillegg er den svært vakkert filma av kinematografen Hoyte Van Hoytema, som er eit artig namn verdt å hugsa. Han har nemleg i ettertid stått bak kamera på ei rekkje praktfulle filmar, til dømes Her, Interstellar og Spectre.
- Kristian Kvamsøe
