Britisk boybandbonanza
Joda, det er One Direction-filmen det skal handle om. Man kan mene så mangt om dem, men det er ikke til å komme utenom at gutta for tiden er verdens største boyband.
Bekmørkt 2.0
Riddick er bare den siste i en lang rekke actionhelter som vekkes til live igjen. Hvorvidt dette er en god trend eller ikke skal ikke jeg lange ut om nå, men jeg må si at akkurat denne filmen kunne de nesten ha spart seg for.
Drukner i spenning
Filmen tar oss med til starten av det norske oljeeventyret. Brødrene Petter (Aksel Hennie) og Knut (André Eriksen) er yrkesdykkere og skal være de første på 500 meters dyp.
Klønete sjarmbombe
Frances er 27 år. Hun er danser, men egentlig ikke. Hun har en leilighet, men egentlig ikke. Hun har kontroll over livet sitt, men egentlig ikke.
Overivrig oppfølger
Den originale Kick-Ass (2010) ble en hit da den rullet over lerretet for tre år siden, og det lå vel alltid i kortene at det etter hvert skulle komme en oppfølger.
Zwart har foten i døra, kan han beholde den?
Med Skyggejegerne: Demonenes by håper Harald Zwart å komme inn i de litt større Hollywood-kretser.
Mindre biler, mer sinna menn
Fast & Furious 6 – Regi: Justin Lin – Universal Pictures Man er ganske klar over hva man går til når man ser en Fast & Furious-film. Muskelbiler, mer eller mindre muskelmenn og en eller annen snerten dame. Det var gode gamle dager det, da The Fast and the Furious var på sin høyde i min ungdom. Dessverre har ting forandret seg over hele seks filmer. Fokuset på biler viker for fokuset på action, historien biter over litt mer enn hva den greier å tygge og filmen er så full av replikker som er så over toppen klisje at jeg vridde meg i stolen av ubehag. Nå skal det sies at regissør Justin Lin har et godt grep om actionsjangeren. Det er alltid kult å se Vin Diesel og Dwayne ”The Rock” Johnson grisebanke enorme tyskere sammen. Da er det synd at disse scenene strekker realismen så langt at jeg rett og slett ikke kjøper det. Jeg har allerede nevnt at historien kanskje prøver litt vel mye. Som så mye annet med denne filmen så er det rett og slett for mye. I serien sjette instans prøver Dom (Vin Diesel), O’connor (Paul Walker) og teamet å hindre en eksmilitær fra å stjele viktige komponenter til en innretning som overhode ikke er viktig for plottets fremdrift. Faktisk så er historien såpass tynn at innen filmen var slutt hadde jeg helt glemt hvordan det hele startet. Men historien har da aldri heller vært poenget, så lenge man blir servert fete biler. Men også her skuffer filmen. Fokuset har blitt flyttet bort fra flotte klipp med biler i all verdens farger, neonlys og NOS-gass til mørke anonyme bråkebøtter. For min del mistet serien det som gjorde den unik og i det hele tatt spennende å se på. Fast & Furious 6 finner sikkert sitt publikum, men jeg har dessverre vokst meg fra det.
Årets dårligste?
The Big Wedding – Regi: Justin Zackham – Two Ton Films / Millennium Films Det beste og det verste med The Big Wedding er at den varer i snaut halvannen time. Det er bra fordi filmen er fryktelig dårlig, men dumt fordi den kanskje (og dette er et stort kanskje) kunne vært bedre dersom den hadde hatt litt mer tid til rådighet. Vi presenteres nemlig for en enorm mengde plotlinjer, hvorav flesteparten kun dukker opp som begrunnelse på hvorfor det i det hele tatt er så mange skuespillere med. Hovedhistorien forsvinner raskt i et mylder av andre absurde scenarioer, uten at noen av dem verken er morsomme eller interessante. Selv ikke en tungvekter som Robert De Niro klarer å løfte dette manuset noe særlig, og ærlig talt virker det ikke som om han prøver spesielt hardt heller. Andelen skuespillere kan deles opp i to grupper på fire – en eldre og en yngre generasjon. De eldste har til sammen 20 Oscar-nominasjoner og minst én statuett hver, så noen forventninger burde det være lov å ha. Vel, de møtes ikke. Både Sarandon, De Niro, Williams og særlig Keaton kunne spilt disse rollene i søvne, og sannsynligvis har de valgt å spille i denne filmen av helt andre grunner enn å utfordre seg selv. Heldigvis har de allerede nok av filmer på CVen som forhåpentligvis kommer til å bli husket lenge etter at denne tragedien har gått i glemmeboka. For det er i glemmeboka den hører hjemme; i den glemmeboka som står nederst, innerst på et støvete bibliotek der ingen noen gang finner den igjen. Og kanskje man en gang er nede på dette biblioteket og oppdager at joda, det finnes faktisk en vits eller to her som får en til å trekke på smilebåndet, og joda, Amanda Seyfried og Ben Barnes er attraktive og karismatiske mennesker, og joda… Nei, det er faktisk de to eneste positive tingene, vi lar den støve videre, det er langt i fra nok til å skulle bruke tid eller penger på å se denne filmen. Planer om kino i helgen? Se hva som helst annet enn The Big Wedding. Om så eneste alternativ er et tomt lerret i en mørk sal – velg det.
En ny generasjon Trekkies
Star Trek: Into Darkness – Regi: J.J. Abrams – Paramount Pictures På tross av min store fascinasjon for science fiction filmer har jeg aldri vært en særlig fan av Star Trek, eller Trekkie om man vil. Til det har kildematerialet rett og slett vært for massivt. Det har vært for mye å sette seg inn i med elleve filmer og to TV-serier. J.J. Abrams har med Star Trek (2009) og nye Star Trek: Into Darkness åpnet serien for en ny generasjon. For det er ingen tvil om at Star Trek: Into Darkness strekker seg etter nye fans. Etter at tidsflørten i forrige film åpnet for muligheten til å lage universet helt på nytt, har Abrams og manusforfatterne gjort nettopp dette. Ett år etter hendelsene i forrige film mister Capt. Kirk nok en gang kontrollen over USS Enterprise, samtidig som et terrorangrep ryster føderasjonen. Gjennom jakten på gjerningsmannen John Harrison, spilt mesterlig av Benedict Cumberbatch, introduseres vi for gamle fiender med en ny vri. Det er godt å se at ingen forkunnskaper er nødvendige for å nyte filmen. Samtidig får man seg et par aha-opplevelser om man har litt innsyn i det foregående materialet. Som sagt så spiller Cumberbatch strålende i filmen. Hans motivasjon til å angripe føderasjonen kommer godt frem og på en flott måte bygger vi sympati med karakteren. Chris Pine gjør en god rolle som Kaptein Kirk og Zachary Quinto overbeviser som Spock, en rolle det neppe er lett å leve opp til. Star Trek fikk en del kritikk for effektene, i all hovedsak den overdrevne bruken av lens flare. Jeg kan med glede melde om at Into Darkness er så og si fritt for fenomenet. Filmen leverer alt fra rene, steriliserte og hvite futuristiske miljø til mørke ruiner med en post apokalyptisk følelse. Om det er noe jeg må pirke på så er det 3D-effektene. Jeg er skuffet over at Abrams lot seg overtale til å konvertere filmen til 3D i etterkant. Dette gjør den til tider unødvendig mørk, og tekstingen er som alltid irriterende og distraherende. Star Trek: Into Darkness introduserer det massive universet til en ny generasjon Trekkies, og fungerer på samme tid godt som en egen Sci-Fi-opplevelse.
God historie, dårlig fortalt
Rebelle – Regi : Kim Nguyen – Item 7 Rebelle forteller historien om den 12 år gamle jenta Komina, som kidnappes og tvinges til å bli barnesoldat. Filmen åpner brutalt og vi blir vitne til at Komina tvinges til å skyte og drepe sine egne foreldre. Etter dette blir hun en del av en opprørshær som kjemper mot militæret. I opprørsgruppa møter Komina en gutt ved navn Magicien. De to barna knytter sterke bånd og sammen prøver de å komme seg vekk fra livet som barnesoldater. Dette viser seg å bli problematisk. Filmen forteller en historie om den forferdelige kulturen rundt barnesoldater i et geriljasamfunn i Afrika. En historie som fort kunne vært god og gripende. Historien er veldig spennende og filmen bygger seg fint opp i starten. Dessverre klarer den aldri å ta helt tak i meg, og jeg får ikke den følelsen av engasjement som jeg skulle ønsket. Rachel Mwanza gjør en god rolle som Komina, men det er noe som mangler for at helhetsopplevelsen av filmen skal bli komplett. Rebelle gjør ikke nok for å få meg i riktig stemning, og jeg får ingen følelse av at det som vises på skjermen tar sted. Stemningen i filmen er rett og slett ikke mørk nok, noe som er synd med tanke på temaet den tar opp. Rebelle er ikke en dårlig film, absolutt ikke. Men historien overgår utførelsen, og det hele er til tider kjedelig på grunn av filmens manglende evne til å engasjere. Til tross for dette inneholder filmen noen sterke scener. Den har også noen få humoristiske innslag, og jeg tok meg selv i å trekke på smilebåndene fra tid til annen. I det store bildet er dette en film som delvis kan underholde, men som ikke setter noen spor hos meg. Rebelle klamrer seg såvidt fast i kategorien gjennomsnittlig, og det er ikke en film jeg vil anbefale andre å se. Rebelle forteller en sterk historie, men sliter med å engasjere.