David Lynch er eit kjært og nært namn blant alle oss filmstudentar, og det er ikkje vanskeleg å fatte kvifor. Med ein variert – men samanbunden – karriere har Lynch skapa ei rekkje med filmar som for mange er litt vond kost. Samstundes er det noko veldig gøy med ein filmskapar som har ei så klår visjon for kva type film han ynskjer å skape, og som ein ekte auteur er dette tydeleg i samtlege av filmane hans. Her er 5 av dei!
The Straight Story (1999)
The Straight Story (1999) som tittelen indikerer er en av Lynch sine mest enkle filmer sammenlignet med hans mer surrealistiske, sammenvevde og billedlige verk vi ofte gjenkjenner han for. Filmen er basert på en sann historie om amerikaneren Alvin Straights, en gammel veteran som får nyhetene om at broren han ikke har hatt kontakt med på årevis har fått et hjerneslag.
Med begrenset bevegelsesevne, mangel på førerkort og mye tomrom i lommeboka, bestemmer Alvin seg for å reise hele veien fra Laurens, Iowa til Mount Zion i Wisconsin med en tilhenger hektet på sin kjørbare gressklipper. Hvis dette ikke hørtes forbløffende nok ut har den en topphastighet på 8 km/t og distansen tilsvarer 390 km.
Som sagt er filmen ganske enkel og rett fram, men det er helt klart en sjarm som tillater publikum å føle mer på små intime øyeblikk i dype samtaler, spontane møter med fremmede og de vakre omgivelsene på reisen. Dette, kombinert med et nydelig lydspor av fele og akustisk gitar resulterer i en nokså terapeutisk opplevelse om du har tålmodighet nok.
Dette er en svært emosjonelt drevet film, og det avhenger mye av det sterke og ektefølte skuespillet til Richard Farnsworth som døde bare ett år etter filmens utgivelse. Han fikk dog nøye seg med en velfortjent Oscar-nominasjon.
Filmen tar for seg flere temaer om anger, traumer, alkohol og fattigdom. Dette kommer som regel fram gjennom hans gjentatte møter på veien, og det er gjennom disse øyeblikkene filmen stråler. Det er nemlig ikke så mye som skjer, og dette kan være en deal-breaker for mange. Jeg også fant meg selv distrahert og rastløs på enkelte punkter, men om du tidligere har vært borte i filmer som «Nomadland», eller «Paris, Texas» vet du hva jeg snakker om.
For de som liker den type rolige «reise over landet» filmer tenker jeg denne er absolutt verdt å sjekke ut.
Lost Highway (1997)
I denne hjerneskribbleren av en film møter vi Fred Maidson (Bill Pullman). Fred er musiker og lever det gode liv i sitt LA hus. En morgen ringer en melding på hans Intercom: “Dick Laurent is Dead”. Videofilmer av han og hans kone, ligger på trappen og en rekke rare hendelser slår inn.
Uten stor forklaring ender Fred opp i fengsel der han venter på sin henrettelse. Fred forsvinner og i hans plass står Pete Deyton (Balthazar Getty). Pete er en ung bilmekaniker og han begynner raskt igjen å jobbe på verksted etter hans løslatelse. Hele hendelsen kommer med mysterier og Pete blir etterfulgt av agenter som prøver å forstå seg på det hele. Etter det hele kommer en eksplosjon av en slutt som er like forvirrende som den er spennende.
Jeg kan starte litt med å snakke manus. David Lynch skrev denne filmen ved side av Barry Gifford og sammen disket de opp en historie som er vill. Personlig liker jeg godt manus som dette, det er noe med å ikke bli gitt alle svarene som er så veldig gøy. “Lost Highway” deler ut veldig få svar som gjør at filmen fremstår som et uferdig puslespill der du må trylle frem de siste bitene. Forvirrende og mørkt er nøkkelordene i et manus der Lynch sin inspirasjon stammer fra litt personlige opplevelser og fra O.J .Simpson rettsaken (noe han ikke forstod før etter filmen var ferdig).
Lynch har også filmet denne filmen på en måte som bygger på manusets mantra om å forvirre. Der mange filmskapere deler ut hint som hjelper oss forstå historien gjør Lynch det motsatte. Det er mange elementer og sekvenser som ikke gjør noe annet enn å forvirre. Disse sekvensene sender filmen i alle mulige retninger. Noen av scenene i denne filmer virker normale helt til de ikke gjør det, etter det blir de sendt inn i den dystre ‘mindfuck’-vibben som Lynch elsker. Filmen føles ut som en rar feberdrøm, eller et febermareritt
Lost Highway ble ikke en box-office suksess og den er ikke en av David Lynch sine mest populære filmer, men den er uansett en ufattelig sterk 90-talls thriller. Mørkere en natten selv og forvirrende på en deilig måte. Den kan til tider være frustrerende å se på, men det ville ikke vært David Lynch om ikke. Lost Highway er en ufattelig morsom film og nå som kveldene har blitt litt lengre passer den ekstra godt på skjermen.
av Truls Hustad
Wild at Heart (1990)
I dag fredag 12. november 2021 meldes det fint vær i Trondheim, solen kommer frem og gradene bikker 5, med en mild vind fra sør. Det ser ut som vi kommer til å oppleve nydelig blå himmel med gylden solskinn hele veien!
Wild At Heart er en klassisk roadside dramafilm, på et vis hvor jeg tror Lynch fant opp sjangeren selv. Filmen er basert på boken ved samme navn (Barry Gifford, 1990), og med denne som utgangspunkt lagde han en film hvor like mye av budsjettet ble brukt på produksjonen som promotering. Filmen ble utgitt i 1990 og fikk en heldig amerikansk «R-rating» for eksplisitt innhold, som vil si at alle med en verge over 18 kan se den, ‘as it should be!‘
I filmen møter vi det bråkmakeren Sailor (Nicolas Cage) og en supersexy Lula (Laura Dern). De to er et ungt og forelsket par, til Lulas mor Marietta sin store fortvilelse. Alt de vil ha er hverandre, som Marietta ikke tillater. De må derfor stikke av, og hiver seg i Sailors 1965 Ford Thunderbird og setter ut på et eventyr uten penger eller plan, bare for å kunne være sammen!
Ikke langt på veien kommer de over en bilulykke hvor en jente med en forferdelig hodeskade kommer opp til dem for hjelp. Her blir vi nok engang blir minnet på at vi nå er inne i hodet til David Lynch. Som Lynch selv sa under et intervju: “i løpet av livet vet du aldri hva som skjer videre. Det finnes veldig ømme øyeblikk, veldig brutale øyeblikk, forvirring, og fortvilelse, og så plutselig … er du forelsket»
Når jeg ikke trodde jeg kunne bli mer betatt, tar Sailor plass på scenen og synger en tårevåt fremføring av den kjente Elvis låten «Love Me». Lara Dern gir oss et av filmens beste antrekk når de skal ut på byen. En halsbærende skinn-bh og tights, hvor man så vidt kan skimte de røde underbuksene (!!) og Cage i sin slangeskinnsmønstrede jakke (tydeligvis valgt helt selv av Cage som en hyllest til Marlon Brando). De har kun ett mål, som er å danse og de leverer det intimt og intenst. De gir liv til karakterene og ikke minst oss i publikum. Kan jeg påstå Lynch oppfant dirty-dancing også?
Moren sender en detektiv etter dem som gir enda et spennende aspekt til filmen, vil de greie å komme seg unna? Dette øker intensiteten av følelsene til karakterene, som gir filmen et løft fra romantikk til krim/sort komedie. Over-eksentriske unge forelskede som kun vil danse og boinke, mens moren selvsagt ikke vil at hun skal «ødelegge livet sitt i en så ung alder!».
Teatralske skuespillerprestasjoner, knallrød leppestift og eksentrisk dansing gjør denne filmen til en blåkopi for «ulovlig kjærlighet» – sjangeren, og en filmopplevelse jeg unner alle, særlig filmens sluttmontasje gir meg noe å leve på de neste 5 årene.
Inland Empire (2006)
Jeg skal være ærlig å si at jeg har smålig gruet meg til å se Inland Empire. Dette er filmen som er beryktet/lovpriset for å være Lynch på sitt aller mest «what the fuck»-este. Og sannelig var ryktene sanne.
Laura Dern spiller Nikki, en skuespillerinne som er hovedpersonen i en amerikansk remake av en polsk film ryktet å være forbannet. Sakte men sikkert tar rollen og produksjonen overhånd, og hennes syn på hva som er virkelig og fantasi ser ut til å bli vanskeligere og vanskeligere å skille mellom. Ehm..og så… øøhh..så skjer..uhm..ja. Ja? Den blir forvirrende for å si det mildt.
Sjangeren er vel mysterie/thriller med mange ‘lynchian’ kjennetegn, dermed også en god dose psykologisk grøss. Visuelt grøss har den også for så vidt fordi filmen ser faen ikke ut. Den er laget på hva jeg antar er en camcorder á la 2005, så hele produksjonen har en rykende stim av studentfilm over seg. Hvorfor Lynch har valgt å gjøre dette er uvisst for meg, men til tross for dette, var filmen fortsatt ganske medrivende. I hvert fall den første timen. Det har seg nemlig slik at filmen varer i tre. Det blir litt sårt for øyene i lengden, og som sagt blir filmen bare mer spacea jo mer tid som går, noe som antageligvis vil gå noen på nervene. Det er nok ikke filmen man bør starte med om man ønsker å bli kjent med filmografien til Lynch.
Filmen har et ultralavt budsjett, og når det er lite budsjett involvert har filmstudioet ingenting å risikere, dermed har Lynch frie tøyler til å gjøre hva enn han vil. Det blir litt for Lynch for min del, men jeg syntes fortsatt han er en godgutt og håper egentlig han lager flere verk som denne. Han har ikke hatt regi på en spillefilm siden, og jeg syntes det begynner å bli tide med en ny. Om alt går etter planen har han en Netflix-serie i løpet av neste år, så da har man i det minste det å se frem til!
Inland Empire gir meg også noen konnotasjoner til ‘Keiserens nye Klær’, for jeg aner ikke hvordan denne hadde falt i smak dersom jeg ikke var klar over at det var Lynch. Men igjen, så er det jo en grunn til at ‘Lynchian’ har blitt et eget legitimt begrep, fordi bare han er han, og pokker heller så fascinerende han er.
Eraserhead (1977)
Å skrive om David Lynch si regidebut er ei merkeleg oppgåve. “Eraserhead” har sidan si originale utgjeving rundt 1977 haldt på statusen som ein kultfilm, sjølv i dag er det ein av filmane færrast har sett av amerikanaren. Dette kanskje på grunn av det surrealistiske filmspråket som Lynch tek i bruk i hans skildring av ein sliten pappa. For alle intervjua og kommentarane Lynch har kome med sidan syttitalet er det denne som går igjen: Eraserhead er ein metafor på den skumle avgrunnen kalla farskap.
Skapa på null budsjett og over ei årrekkje, Lynch hadde allereie i sin ungdom eit klårt sinn kring kva type film han ville skape. Forutan eit par ekskursjonar til Hollywoods rekker med “Dune” og “Elefantmannen” er det slik han har arbeida sidan- litt utanom systemet. Mykje av det som Lars kallar “lynchian” finn ein igjen allereie i debuten: det valdsame ljodbilete, dei kroppslege skiplingane og visuelt slåande surrealisme. Dei same trekka han dreg inn i verka sine om og om igjen.
Jack Nance får ei definerande rolle som Henry, der han spankulerar rundt i eit helveteslandskap av eit fabrikkområde. Nance ville verte ein stadig kollaboratør i Lynch sine verk fram til sin død i 1996, der han var spesielt framtredande i fjernsynsprogrammet “Twin Peaks“. Likevel toppa han aldri Henry. Det indre kjenslelivet til figuren vart lagd bar igjennom Nance sitt emosjonelle register, andletet til mannen vart nytta som eit lerret.
Det er dyktig gjort å setje saman ein film med såpass eksplosiv påverknad, enno meir så når den berre har ei speletid på 90 minutt. Få filmar er klistra i hjernen min i større grad enn Eraserhead.
av Jonas Mæland
