I denne utgåva av “Regissør i Fokus” skal me kikke på stjerneregissøren bak spanandes publikumsfavorittar som ‘Point Break’ samt krigsfilmar satt til Midtausten som ‘The Hurt Locker’ eller ‘Zero-Dark-Thirty’. Kathryn Bigelow er per dags dato einaste kvinnelege regissør til å vinne den gjeve prisen for Beste Spelefilm, og ho har igjennom tiåra bygga opp ein ganske imponerande filmografi. Her er utsnitt frå fem av desse:
Film 1: “Near Dark” (1987)
En naiv bygdegutt blir motvillig dratt inn i et miljø med punklignende blodsugere da det viser seg at jenten han liker tilhører en gjeng sørstatsvampyrer som streifer rundt i stjålne biler.
Om ikke det er det kuleste sammendraget noen gang så vet ikke jeg. Med Near Dark beviser Kathryn Bigelow at hun er like god til å lage skrekk som hun er i å lage beinhard action. Hun behersker virkemidlene i sjangeren godt. I tillegg til å være godt håndtert av en solid regissør er filmen strålende åttitalls; alt i fra estetikken til den synth-tunge musikken komponert av Tangerine Dream. Den fremstilles også som en sjangerblanding – med elementer av både skrekk, Neo-Noir og Western.
Høydepunktet ved filmen er den alltids sensasjonelle og dessverre avdøde Bill Paxton (Aliens, Apollo 13). Han får selv de kuleste vampyrene portrettert i film som David fra “The Lost Boys “eller Lestat fra “Interview with the Vampire” til å telle sine dager. Han gir dem en «run for their money» som det heter på godt norsk. Han er faktisk så uhorvelig kul at han er den eneste på plakaten, til tross for å bare være en birolle.
Near Dark har blitt en kultfilm, og der er helt klart at det finnes et spesifikt publikum for slike filmer. Så om du er gira på Neonlys, krutt, røyk og blod er det bare å oppsøke denne!
Skriven av Lars Asbjørn Sandnes
Film 2: “The Hurt Locker” (2008)
Nervepirrende vil nesten være en underdrivelse for Kathryn Bigelow’s kritikerroste krigsthriller «The Hurt Locker» (2008). Selv om filmen var en finansiell flopp presterte den å ta med seg hele 6 Oscar-priser, inkludert beste film og regi. Sørgelig nok er Kathryn Bigelow den eneste kvinnen hittil til å ha tatt med seg nettopp den prisen, men desto større er milepælen. Filmen er skrevet av Mark Boal som selv har tjenestegjort og drivet på med bombedesarmering. Dette ser man gjennom filmen og hjelper med å grunnfeste den i virkeligheten selv om fortellingen er fiksjonell.
Fra begynnelsen av filmen blir vi presentert med sitatet: «War is a drug» og det er nettopp dette som er kjernen av filmens tematikk. Filmen følger sersjanten William James (Jeremy Renner) som blir hovedansvarlig for et bombesearmeringslag i Irak. Hans teknikk er uforsvarlig og hensynsløs. Han lever livet som om hver dag er hans siste, men det er nettopp dette som gjør han til en ekspert i sitt felt. Kanskje det er bare slike folk som har det som skal til for å stå innen en meters avstand fra en bombe og holde hodet kaldt? Atferden til James står som en utfordring for J.T. Sanborn (Anthony Mackie) som er ansvarlig for å holde ham i sikkerhet. Sanborn går etter protokollen og vil forståelig nok overleve krigen. På mange måter er han det motsatte av James. Begge karakterene er nyansert og det er dette elsk/hat forholdet som gir filmen emosjonell drift.
Det er verdt å nevne at filmen har fenomenal lydklipping- og miksing. Det er sjeldent jeg ser filmer som faktisk tar for seg det at hvis noen skyter på deg fra avstand vil du se gnistene fra flammedemperen før du hører skuddet. Filmen er fylt med sånne små detaljer som gjør at du kan tilgi de mer usannsynlige hendelsene. Jeg skulle ønske filmen gikk mer i dybden på det med hvorfor noen folk liker å være i krig. Det blir utforsket, men siden det er kjernen av filmen ønsket jeg å se mer av det.
Selv om den kanskje er en smule overvurdert er det innlysende at den vant mange priser for en grunn. Hvis du tror du har sett alt av krigsfilmer vil «The Hurt Locker» være en forfriskende opplevelse.
Skriven av Håkon Munthe-Kaas
Film 3: “Detroit” (2017)
“Detroit” (2017) er et krim-drama som baserer seg på Algiers Motel-mordene under opptøyene i Detroit i 1967. Lansert i 2017 markerer den 50 år siden hendelsene på motellet. Dette er en film laget for å opplyse folk om pågående politivold og rasisme i USA. I filmen blir vi introdusert flere afroamerikanere som prøver å leve helt vanlige liv, men som får hverdagen snudd på hodet. Blant disse møter vi blant annet Melvin Dismukes (John Boyega), Larry (Algee Smith) og Fred (Jacob Latimore). Natten hendelsen inntreffer jobber Dismukes som sikkerhetsvakt på en butikk nær Algiers Motel. Larry og Fred sjekker seg inn på Algiers Motel etter å ha flykta fra en klubb der Larry håpet på å bli oppdaget som artist. I løpet av natten kommer alle tre til å være involvert på hver sin side i en hendelse som aldri skulle skjedd.
Kathryn Bigelow lager en forferdelig film fra start til slutt, ikke forferdelig som i dårlig, men forferdelig som i vondt å akseptere. Som forventa så var det ingen mangel på hjerteskjærende episoder av vold som ga innblikk i hvordan det var i gata under 12th Street-opptøyene i Detroit. De bruker stort sett håndholdt kamera som gir en følelse at man nesten er med i handlinga til enhver tid. Kombinert med alt det grufulle som skjer gir dette et sterkt inntrykk. “Detroit” er en film alle burde se, en absolutt tankevekker.
Dessverre er denne filmen blitt mer relevant etter at den kom ut, men forhåpentligvis vil den bli mindre og mindre relevant fremover. Bigelow har huet på rett plass og verden skulle hatt flere som henne. Det har hendt at jeg har glemt filmer jeg har sett, glemt handlinga eller detaljer, men “Detroit” kommer jeg nok til å huske for alltid.
Skrevet av Herman Skurdal
Film 4: “Strange Days” (1995)
I 1995 kom ‘Strange Days’ ut, ei sjarmbombe av ein nittitalsfilm, full av liv, sosial kritikk, og nokre suverene skodespelarprestasjonar. Satt til Los Angeles ved årtusenskiftet 2000, følg handlinga Lenny Nero (Ralph Fiennes). Nero spesialiserer seg i sal av minidiskplater som inneheld minna til forskjellige folk. Slik selg han erotikk og adrenalin til menneskje som ynskjar og oppleve livet dei ikkje sjølv kan leve. Nero pleide å vere ein politibetjent, men har mista jobben, og livnærer seg på den ulovlege handelen av minidiskar i grumsen av samfunnet. Hans einaste venner er ein livvakt med namn Max (Tom Sizemore) og ein limousinsjåfør, “Mace” (Angela Bassett).
Handlinga spelar seg ut igjennom at ei veninne av Lenny kjem til han for hjelp. Ho arbeidar som prostituert, og har hamna i trøbbel. Jenta, Iris (Birgitte Bako), gjer Lenny ein minidisk som skal forklare situasjonen ho har hamna opp i. Lenny får aldri denne disken, og når Iris endar opp drapen dagen etterpå vart han involvert i eit mordmysterium.
‘Strange Days’ er satt til L.A. på nittitalet, ein film der sosiale kvaler stadig ulmar under overflata. Byen har vorte ei form for politistat, der kriminalitet og undertrykking er daglegdags. Bigelow skildrar igjennom førnaden til politistyrka ein stadig relevant kritikk av politivesenet i USA. Minst like relevant i dag, som i 1995, fire år etter L.A.-opprøra.
Ralph Fiennes her gjer ein brilliant opptreden. Skodespelaren lever livet som karakteren Nero, eit moteikon og ein savant. Angela Bassett spelar ei råkul rolle som ei mor som vart tvungen til å hjelpe hennar ganske hjelpeslause venn. Ho vart dregen inn i ein undergrunnsverd ho helst ikkje vil vere del av, og Bassett skildrar dette med klasse.
Dette er ein film litt forut i tid. I same klasse som ’12 Monkeys’ (frå same år) skildrar filmen ei framtid der verda har igjennom sosial uro endra seg for det verre. Måten minidiskane funkar i filmen er ikkje ulikt “Black Mirror”-episoden “The Entire History of You”. Musikkbransjen speler også ei sentral rolle i filmen, og igjennom musikkopptredenane ein får sjå i filmen er det smertefullt openbart at den er skape på ‘grunge’-tida.
Likevel har alt dette ei sjarm, ‘Strange Days’ er heslig med vilje. Bigelow veit kva ho driver med, og skaper ein veldig moro thrillerfilm med ei kjempespanandes forteljing og nokre klin kokos karakterar.
Skriven av Jonas Mæland
Film 5: “Point Break” (1991)
90-tallets kanskje største inntog av kul surfekultur kommer inn på tidevannsbølgen Point Break (1991), en actionpakket, californication av en buddy cop-film. Ikke nok med det så er filmen full av “surferlingo”, 90-tallsslock og rock, og en av de mest sensuelle og legendariske bromancene som noensinne har nådd fram i popkulturen vår, nemlig det usannsynlige forholdet mellom Keanu Reeves og Patrick Swayze.
Keanu Reeves spiller Johnny Utah, en nyutdannet stjernekadett som starter ferskt i jobben sin som en FBI-agent og etterforsker. Byen herjes av titalls med bankran utført av en gjeng utkledd som tidligere amerikanske presidenter. Bankranerne slipper unna hver bidige gang og Utah blir satt inn som den nye partneren til bankranspesialisten og veteranetterforskeren Pappas (Gary Busey). De to krangler og kverulerer seg fram til gjerningsmennene, en spirituell og fritenkende surfergjeng med revir i Point Break, ledet av bølgealfaen Bodhi (Patrick Swayze).
Filmen tar seg selv, surferbankranerne og spirituell bølgejakt fullstendig seriøst og leverer fornærmelser, «instagram nature-captions», sinte politiløytnanter og testosteron på løpebånd gjennom to timer. Banale 90-tallsreferanser, sitater og minneverdige overdrevne actionscener gjør denne ganske dumme buddy cop-filmen, vel verdt turen.
Bigelow har regissert en tidskapsel av en testosteronfylt bankranfilm. Keanu spiller ikke særlig bra, men overleverer likevel linjene sine som en helt. Scenene som er best, er hvor Utah og Bodhi klaffer sammen. Når den underbevisste og ikke veldig subtil homoerotiske bromancen mellom Utah og Bohdi utvikles til en fysisk og eksplisitt utløsning i slutten av andre akt i gjennom en røff tømming av pistolmagasinet er vi solgt!
Alt dette blir en flott og underholdene kakemiks som viste hele verden at Bigelow kunne levere en filmeksplosjon av vold og intensitet bakt inn i en spirituell surfeliga og banale politifantasier som Michael Bay ville blitt sjalu av. Helt radikalt!
Skrevet av Marius Mellem
I neste utgåve av “Regissør i Fokus” vart det Alfonso Cuaron sin filmografi me skal sjå på!
