Oktober er i gang, og i tillegg til å vere båe månaden for skrekk og gru samt tysk fylla, er det også eit viktigare prosjekt som føregår. I anledning Rosa Sløyfe-aksjonen har oss i redaksjonen gått saman og funne våre favorittfilmar med mykje rosa!
Mean Girls – Mark Waters (2004)
Hva er en rosa film? Er en film rosa om den er så tonet at snøen ser ut som sukkerspinn, og Wes Anderson ville pult det? Eller kan det være rosa som i laksefargen man ser i et fat med sushi, og for så vidt på BI studentene en lørdagskveld på solsiden? Rosa i “Mean Girls” er ikke hva, men heller hvem.
Regina George (Rachel McAdams). Om du har sett filmen eller ei må du vite hvem hun er. Regina George er moteikonet, selve dronningen av North Shore High. Vår kjære miniskjørtprydete, rosa-elskende Queen B kommer alltid med to undersåtter av samme rosa nyanse. Gretchen Wieners (Lacey Chabert) og Karen Smith (Amanda Seyfried) utgjør hennes «army of skanks», og på onsdager, går de med rosa.
Unge og naive Cady (Lindsey Lohan) som har blitt undervist av foreldrene i Afrika, inntar North Shore High i håp om å få nye venner. Etter å stifte bekjentskap med et par alternative medstudenter, kunstelskeren Janis (Lizzy Caplan) og «too-gay-to-function» Damian (Daniel Franzese), blir det gjort klart at Cady er en «regulation hottie». Dette gir henne muligheten til å bli kjent med skolens It-trio, som vi snart skjønner er en plan for å infiltrere deres reir, samle informasjon og kanskje rote litt i mellomtiden? En klassisk heist-film.
Filmens plot gjør en interessant portrettering av vårt hierarkiske samfunn og hvordan en kan klatre seg til en maktposisjon med snikende infiltrasjon, manipulasjon og svenske protein-barer.
En kan uansett ikke annet enn å synes synd på filmens originale Mean Girl. Det er ganske kjipt når kjæresten din slår opp med deg fordi du hooket med en fyr i projektorrommet over auditoriet. Som hun selv sier: “I gave him everything, I was half a virgin when I met him”. Filmen er med andre ord en must-watch om du noen gang skal forstå deg på verden vi lever i, og ikke minst om du har planer om å gjøre statskupp.
Den rosa panteren – Blake Edwards (1963)
En av de første filmene som jeg tenkte på da det blei snakk om fargen rosa i anledning sløyfe-aksjonen, var ikke overraskende Den rosa panteren fra 1963. Den meget kjente tegneseriefiguren var en stor del av min barndom og det var en fryd å friske opp minne med litt klassisk slapstick-komedie.
I denne sjarmerende komedien møter vi Inspektør Clouseau (Peter Sellers) som er selvutnevnt ekspert på mestertjuven Fantomet. I et håp om at skurkens neste trekk er å stjele prinsesse Dalas diamant på ferie i alpene booker Inspektøren rom for seg og sin kjære på hotellet i høyden. Fantomet eller Sir Charles Lytton (David Niven) er riktig nok på jakt etter Prinsessens diamant og sjekker også inn på høyfjellshotellet. Det Charles Lytton ikke veit er at hans nevø George (Robert Wagner) har lignende planer. Han skal stjele diamanten for seg selv og skylde på fantomet som han da ikke veit er hans egen onkel. Dette er grunnlaget for en meget underholdene film hvor alle har en brikke med i spillet enten de vil det eller ei.
Selv om dette er en nokså uskyldig komedie, gjelder det å ha tunga rett i kjeften til enhver tid. Det er nemlig så mye som skjer på kryss og tvers av gjestene, enten det er romanse eller tyvestreker. Inspektøren selv har på ingen måte tunga rett i kjeften, han er en vimsete, klumsete, men dedikert etterforsker som ikke engang ser det som er rett under nesa si. Sir Lytton på den andre siden er slu som en rev med skarpe sanser til enhver tid. Deres motsetninger kommer til uttrykk gjennom hele filmen og er en morsom liten kontrast å følge med på.
Denne rosa diamanten av en film byr på masser av moro samt tvister og vendinger. En fantastisk kandidat til enhver filmkveld. Hvis du som meg elsker litt lett fordøyelig komedie en gang iblant skal du ikke se lenger enn til Den rosa panteren.
Pretty in Pink – Howard Deutch (1986)
I denne 80-tallsklassikeren møter vi Andie (Molly Ringwald); en skoleflink jente som kler seg alternativt og kjører en bulkete rosa bil. Andie bor med faren sin Jack (Harry Dean Stanton), som har svært dårlig råd. Hun syr sine egne klær, og får stadig negative kommentarer på klesstilen (ironisk nok hadde Molly vært skikkelig moteriktig i dag). De rosa antrekkene, og den ikoniske bilen til Andie gjør dette til en verdig kandidat til spalten.
Da Andie blir bedt ut av rike og populære Blane (Andrew McCarthy) blir hun glad, men også nervøs. Å henge i Blanes kretser skal ikke vise seg å være lett. Enklere blir det ikke, da Steff (James Spader), prøver å sabotere forholdet via manipulasjon. Han har nemlig blitt avvist av Andie tidligere, og er sjalu. Andies bestevenn, Ducky, er stormforelsket i henne. Dette byr også på utfordringer; for alle involverte. Ducky er en snodig karakter, som ikke helt greier å begrense sin egen kjærlighet til jenter. I virkeligheten hadde nok folk holdt seg langt unna Ducky, som sykler forbi husene til sine forelskelser hver kveld.
Filmens beste kvalitet er de fantastiske karakterene, som skuespillerne spiller utrolig godt. Alle karakterene er minneverdige, og kunne neppe blitt spilt like godt av noen andre. «Pretty in Pink» er en sjarmbombe av en film som passer perfekt til koselige filmkvelder.
Legally Blonde – Robert Luketic
“Whoever said orange is the new pink was seriously disturbed.”
Elle Woods (Reese Witherspoon) er definisjonen på overfladiskhet. Hun lever det perfekte livet for en stereotypisk blondine på tidlig 2000-tallet. Hun er president i et massivt, luksuriøst sorority house, studerer mote, har en latterlig liten hund på armen og er alltid kledd fra topp til tå i rosa. Dessuten, er hun skråsikker på at kjæresten planlegger å fri. Problemet oppstår når typen hennes kommer inn på Harvard Law School. I stedet for et frieri, blir Elle dumpet og får beskjed om at hun ikke er seriøs eller smart nok for ham. På trass søker Elle på Harvard og kommer inn (“What? Like it’s hard?), og her får hun mulighet til å bevise at hun er alt annet enn en dum blondine.
Legally Blonde er et klasseeksempel på underdog-filmen, og fremstår 20 år etter den hadde premiere som en nesten tidløs komedie. Reese Witherspoon gjør en ikonisk rolle som Elle, og det er umulig å ikke bli sjarmert i senk. Det er tvilsomt hvorvidt filmen er en god introduksjon i jus, men det er ingen tvil om at den er inspirerende nok til å rettmessig ta plass som en av 2000-tallets beste filmer om å være seg selv, fullt og helt.
Marie Antoinette – Sofia Coppola (2010)
Mitt fyrste forslag til ein rosa film var ein film eg nesten visste ingenting om og aldri hadde sett- nemleg “Marie Antoinette”. Sofia Coppola si storsatsing av ei oppvekstskildring enda opp med å verte, vel, ein veldig rosa film.
Det fyrste eg beit meg fast i medan eg såg filmen var dei overdrevne kostyma. Oscar-prisen for kostymedesign var vel fortent, og Versailles latterlege gangar er aleine nok til å få meg til å måpe. Å sende ei 15 år gammel jente til dette palasset for å delta i å styre heile Frankrike verkar som eit absurd føretak no når ein ser tilbake på monarkiet. Så det er vel og bra at det (etter mang eit basketak og nokre tilbakefall) vart del av historia. Likevel er Marie Antoinette eit sympatisk blikk på den unge dronninga.
Kirsten Dunst spelar tittelrolla med så mykje sjarm at eg vart nesten forelska. Hennar liv og byrdar vart framstilt med eit ekte djupn og det vart lett å sympatisere med ho i hennar prøvelsar. Om det så skulle vere problema med å få kongen til å pule deg, eller mangelen på ein kongeleg arving, eller berre den generelle byrda det å vere dronning over Frankrike medførar. Dette på toppen av ei meir ordinær oppvekstskildring, der Coppola tek seg tid til å leike med ideen av at Marie A. eigentleg berre er ein tenåring, frå start til slutt.
Coppola leverer eit moro kostymedrama, som tek inspirasjon frå klassikarane som “Amadeus” og “Barry Lyndon“, samstundes som ho blandar dette med eit leikent og ungdommeleg filmspråk. Primeksempelet på dette, samt på kvifor dette er ein rosa film, må vere kakespisingsscena, for herregud den sekvensen såg god ut.
av Jonas Mæland
The Grand Budapest Hotel – Wes Anderson (2014)
Zero Moustafa (Tony Revolori) er den nye lobby gutten på det flotte Grand Budapest Hotel, hvor Gustave H (Ralph Fiennes), en merkverdig og unik mann er concierge. De skaper et ubrytelig vennskap da de havner midt opp i en strid om en familieformue.
Det er en film fylt med eventyr, tyveri, skyte-kamper og deilige bakverk. Dette høres kanskje ikke ut som en veldig “rosa” film, men tro meg, Wes Anderson sitt enestående øye for farger og fantasi gir denne filmen et hjerte av gull. Eller rettere et hjerte av rosa. Med en rollebesetning bestående av Ralph Fiennes, Tony Revolori, Saoirse Ronan og Willem Dafoe for å nevne noen, stakk denne filmen av med hele fire Oscar-priser i 2015, og er nok Andersons mest omtalte film.
Det mest åpenbare å ta tak i her er den titulære rollen; hotellet. Det er det nydeligste hotellet du kan tenke deg. Det ser ut som et slott, med en flott inngang, tårn og et fantastisk landskap rundt seg. Men ikke nok med det; hotellet er også rosa. En farge som er gjennomgående i filmen, i harmoni med både lilla, rødt, blått og oransje. Wes Anderson er kjent for fargepalettene i filmene sine, og har en veldig distinkt stil som har evnen til å trollbinde seere. Han klarer å skape egne verdener av gøyale karakter og underholdene historier, noe som definitivt gjelder for “The Grand Budapest Hotel“.
Noe annet i filmen som er rosa, er boksene fra “Mendl’s”-bakeriet hvor Saoirse Ronans karakter Agatha jobber. Du skulle trodd at kakebokser umulig kan være særlig viktig i en film om et hotell, men disse lyse-rosa boksene med blått bånd spiller en stor rolle i historien til Gustave og Zero. Uten dem kunne historien hatt en veldig ulik slutt. Bruken av fargen rosa, både på hotellet, bakeriet og generelt i filmen hjelper å skape en leken og kjærlig stemning over en film med flere alvorlige og dystre elementer.
I bunn og grunn vil jeg si at The Grand Budapest Hotel er en kjærlighetshistorie, men ikke bare romantisk kjærlighet; vennskapelig kjærlighet og kjærlighet til ens yrke, noe fargen rosa representerer perfekt.
Steven Universe – Rebecca Sugar (2013-20)
Rebecca Sugars korte, lubne godgutt er muligens den mest rosa fyren jeg kan komme på, men da passer det bra at serien, filmen og oppfølgersesongen også er det mest progressive, skeive, fem-fremmende mediet jeg har sett (til tross for den mannlige protagonisten).
Steven Quartz Universe (Zach Callison) er sønnen av revolusjonsleder Rose Quartz (Susan Egan) og den avdanka rockeren Greg Universe (Tom Scharpling), et produkt av deres kjærlighet, som nå vokser opp blant sine tre vegrer, Garnet (Estelle), Amethyst (Michaela Dietz) og Pearl (Deedee Magno). Sammen former de laget The Crystal Gems, som beskytter jorden, og da spesielt Beach City, hvor Steven vokser opp.
Steven blir nødt til å balansere livet som magisk superhelt og en (omtrent) normal gutt som bor et steinkast unna havet og donut sjappa. En episode må han kjempe for livet mot en hærskare av monster, og den neste må han kjempe for (det sosiale) livet mot en hærskare av tenåringer. Dette er i hvert fall status quo i starten.
Serieskaper Rebecca Sugar har basert karakterene og estetikken fra hennes personlige barndomsfavoritter: Sailor Moon, Pokemon, Zelda, Dragonball Z, hennes bror Steven Sugar, og enda litt mer Zelda spiller alle inn. Altså mye anime og videospill, noe som gjør serien lett å sette pris på når man er en nerd som bruker sirka 70 prosent av livet på nostalgi og internett.
Det som skiller “Steven Universe” fra andre barneserier, selv i moderne tid, er dens progressive forfatterskap. Bare det at hovedgruppen med karakterer i denne sci-fantasy action serien er kvinner gjør serien til en sjeldenhet, men SU holder nok flere rekorder når det kommer til representasjon, spesielt innenfor skeivhet. Det er ikke ofte du ser fysiske representasjoner av lesbisk kjærlighet manifestere seg som superkrefter, men i SU er det med fra episode 1. Serien skygger heller ikke unna temaer som mental helse og selvrealisering, noe spesielt oppfølgerserien “Steven Universe Future” legger mye vekt på.
Det er vanskelig å forklare hvor fantastisk av en serie dette er på under 500 ord, så jeg skal prøve å fatte meg i korthet: hvis du trenger en serie som er 50% kos, 30% konspirasjon- og verdensbyggings, 10% action og 10% grining, da er det Steven Universe du bør lete fram. Og hvis det er brystkreftrelevansen du leter etter, så er Steven en kanon trans gutt, så jeg vet ikke, du kan dra din egen konklusjon derifra.
