«Anomalisa» – Kaufmans «Et dukkehjem»

Jeg ble fan av Charlie Kaufmans skrivekunst i 2007, da jeg så Eternal Sunshine of the Spotless Mind, som raskt havnet høyt opp blant mine favoritter. Men det var ikke før jeg så Synecdoche, New York noen år senere da jeg følte jeg skjønte ham og hvordan han var en klar favoritt blant manusforfattere.
Nå er han endelig tilbake, både som regissør og manusforfatter, og i sann Kaufman-ånd blir publikumet transformert til aktive tilskuere. Som tilskuer til en Kaufman-film må man dvele, pusle og analysere. Enten det er underveis i filmen, på vei hjem fra kinoen eller neste gang man ser filmen. Om du synes Synecdoche, New York var litt i det kompliserte laget, er Anomalisa noe enklere.

Michael Stone er en ensom forfatter som drar fra Storbritannia til Cincinnati for å holde et foredrag om kundeservice, til tross for hvor vanskelig han synes det er å kommunisere med menneskene rundt ham. Noe av det første Michael gjør i filmen er å sette på iPoden sin og distansere seg fra mennesker. Han sjekker inn på Fregoli hotell og møter Lisa, som også jobber med kundeservice. Med en helt vidunderlig stemme fanger hun Michaels interesse. Han håper hun er svaret på problemene.

Ut ifra beskrivelsen tar filmen opp kjente elementer vi har sett før, også i Kaufmans filmografi, men det som gjør Anomalisa unik er at det er hans første film i stop-motion. Figurene er delikat konstruert, hvor hver bevegelse er naturlig og ekte. Fjesene er 3D-printet for å oppnå høyest mulig realisme, og det fungerer nesten litt for bra.

Parallellen man kan trekke til det er maleriet Mona Lisa. (Som garantert er intensjonen, da kvinnefjesene ligner litt på Mona Lisa og filmens tittel er veldig lik). Dette er verdens mest kjente ansikt, for sitt gåtefulle smil og hvordan fjeset har blitt komponert. Dette spiller Anomalisa på. Alle karakterer er like og perfekt konstruerte, og det henger med hotellets navn (Fregoli), som egentlig er navnet på en sykdom der man tror at alle mennesker rundt seg er egentlig en og samme person.

Det er verdt å legge merke til at det er kun tre skuespillere i filmen. Den mannlige hovedrollen (David Thewlis), den kvinnelige (Jennifer Jason Leigh), og Tom Noonan, som gir stemmen til alle andre menneskene, for å illustrere hvor like og «dukkete» resten av verdenen er. Forsterket av at Michael, i forkant av møtet med den «perfekte kvinnen», kjøper en japansk sex-dukke han forelsker seg i. Det er slike sammenhenger man trekker fra Anomalisa som gjør den mye bedre enn den ganske kjedelige beskrivelsen om «tragisk figur møter kjærlighet». I sann Kaufman-ånd består filmen av flere lag.
Dette er et genialt verk av Charlie Kaufman. En surrealistisk metafilm om dukker og uncanny valley, men likevel en intim kjærlighetshistorie mer menneskelig enn filmer i live-action. I ordene til Michael: «What is it to be human? What is it to ache? What is it to be alive?» Er alle mennesker dukker? Er ingen unike eller er det Michael som er den tomme og «dukkete» av dem alle, som ikke kan se hvor unike resten menneskene rundt ham er?

Under den 3D-utskrevne overflaten er det mange lag. Anomalisa er en voksen og drømmende dukkefilm om ensomhet, midtlivskrise og seksuell frustrasjon. Filmen forteller på metaforisk vis om falskhet og virkelighet, gjennom en manns tragiske, seksuelle lyster. En mørk komedie, som gir meg så mye på bare 90 minutter. 

cp

 


Anomalisa – Regissert av Charlie Kaufman, Duke Johnson; skrevet av Charlie Kaufman; med David Thewlis, Jennifer Jason Leigh & Tom Noonan.
Spilletid: 1 t. 30 m. Land: USA. Premiere: Ingen nasjonal premiere per dags dato, men vises på Cinemateket (Trondheim) 10. februar, 11. februar og 18. februar. Aldersgrense: 9 år