I den massive verdenen vi lever i, er det umulig å få med seg alle gode filmer. Det man får sett er gjerne begrenset til hva de viser på norsk kino, og når man går på kino, er det gjerne ikke så fristende å se den ene uavhengige eller utenlandske filmen, selv om du vet at den egentlig er sykt bra. Du stikker trolig heller og ser den største filmen du har hørt om, med de største plakatene og den største reklamekampanjen.
Og med dette, så skjer det at man mister mange av disse skjulte diamantene. De trenger igrunn ikke å være så alt for skjulte heller, men det er typisk mange filmer man bare mister iløpet av et år. Og dette er grunnen til at vi kjører denne spalten. Vi skal gå år for år tilbake i tid, hver uke, og sette lys på 2-3 favoritter vi i redaksjonen mener de fleste sikkert har oversett.
Etter en ukes pause er det på tide å ta for seg 2011, og det virker som temaet indirekte har blitt liv og død denne uken, med to filmer om hensynsløst overstilisert drap, og en som hyller selve livet.
The Raid: Redemption (2011) – Gareth Evans
The Raid: Redemption er definitivt den mest testosteronfylte filmen fra 2011. Å kalle det en action-film er nesten ikke rettferdig, for dette er det mest intense greiene du noensinne kommer til å se.
Regissøren har forstått en gylden regel når det gjelder ren action. Ingen overkomplisert plot. Faktisk er det nesten ikke noe form for plot i det hele tatt. Det hele er heller basert på en ide. Et SWAT team bryter seg inn i en høyblokk for å drepe den kriminelle baronen i øverste etasje. Og for å komme seg opp til øverste etasje må de sloss igjennom 14 etasjer av desperate mordere, ansatt av baronen, som har lovet gratis livslang leie i blokken for de som dreper en av politimennene.
I fronten av historien har vi Iko Uwais. Jeg har ingen problem med å sette han på lik linje med Jet Li eller Donnie Yen nå for tiden. Denne jævelen her sloss ikke. Han dreper. Hele verden er hans arsenal. Pistol, maskingevær, håndgranater, kjøleskap, politiklubbe, kniv, øks, dørkarmer, lysrør, albuer, knær, knyttnever. Denne fyren vet ikke når han skal slutte, og takk gud for det, for han gir noen av de mest ubehagelige og samtidig gøyeste kampscenene noensinne.
Alt kan ikke gis til Uwais alene. Visjonen til regissør Gareth Evans til å lage en av de beste action-filmene noensinne på et 1,1 millioner dollars budsjett er ubegripelig. Kamerastyringen, effektene og lysbruken er av høyeste standard, og filmen har en visuell stil som overgår det aller meste av filmer innenfor sjangeren.
Er du ute etter action er det ingen måte å gå feil med The Raid: Redemption. En av de stiligste, mest adrenalinfylte filmene noensinne laget, med en perfekt kombinasjon av kampsport og våpenlek som gjør det umulig å kjede seg iløpet av de 100 minuttene filmen ruller. Den perfekte filmen til en filmkveld med venner, da det er garantert at ingen kommer til å ha tid til å ta opp telefonen imellom slossescenene. – Sigfred Storstrand
https://www.youtube.com/watch?v=PkULMOFpuCo
Hobo With a Shotgun (2011) – Jason Eisener
Om du elsker Rutger Hauer (Blade Runner) og ikke tar deg for nært av blod, banneord og ellers grusom vold, må du definitivt sjekke ut kult-exploitation filmen Hobo With a Shotgun basert på en av de mange «liksom» trailerne som spilte under Grindhouse visningen av Robert Rodriguez Planet Terror og Quentin Tarantinos Death Proof tilbake i 2007.
Filmen sentrerer seg rundt drifter og uteliggeren som kun er navngitt som hobo, spilt av Rutger Hauer som kommer som en blindpassasjer med et tog til en by som er totalt overtatt av kriminelle og som herjer på de fattige, der han må prøve å overleve på flasker og søppel. Han prøver å tjene noen ærlige kroner på å ydmyke seg selv ved å tygge glass og sloss med andre uteliggere foran kamera. Han finner veien til ei bruktsjappe hvor han ser en plenklipper og dagdrømmer seg bort til drømmelivet sitt om et fredelig liv, der det kun er han, plenklipperen og en liten grønn plen. Drømmen hans blir straks avbrutt da det plutselig stormer inn ranere som truer alle i butikken inkludert kvinner og spedbarn. Han får øyeblikket festet på en shotgun og må ta valget mellom drømmen eller å være en helt, og selvfølgelig velger han gunnern og tar knekken på ranerne.Senere tar han seg av resten av avskummet i byen, som pedofile julenisser og korrupt politi, helt til han må gå opp imot byens verstinger som er kilden til alt jævelskapen i byen.
Hobo With a Shotgun er en film som tar plass i virkeligheten, men samtidig er det ingenting som er virkelig med den. Alt er «over the top» til alle tider og volden er overdrevet på alle tenkelige måter. Folk blir halshugget med kumlokk, damer dusjer i en spreder av blod, noen får vårrullen sin hugget av og bort i mot alle innbyggerne i byen er i konstant fare for å bli brutalt myrdet 24/7. Det er en film som kanskje ikke har noe annet å tilby enn det vi kan se på overflaten, men man trenger ikke mer for å nyte den og det er en film man ikke glemmer med det første. – Alexander Hatlevik Båtsvik
Tree of Life (2011) – Terrence Malick
Douglas Trumbull er et navn de færreste kjenner til, og det er en stor synd. Dette er fyren som står bak det som i mine øyner er to av de peneste spesialeffekt-sekvensene noensinne laget. Den første er «trippe-scenen» i 2001: A Space Odyssey. Den andre er Tree of Lifes kosmos-sekvens. Denne sekvensen alene, er nok til å anbefale filmen. Ikke bare er den ufattelig vakker, og samtidig tankevekkende, men effektene er også 100% praktiske. Du skjønner kanskje ikke hvorfor jeg legger så sterkt trykk på dette før du har sett det, men stol på meg… du vil forstå det når du ser det.
Men sørg ikke, det er mer til filmen enn bare spesialeffekter. Denne sekvensen er skjult inni et drama om livet, etterlivet og familie. Frontet av Brad Pitt som en konservativ sørstatsfar, som sammen med Jessica Chastain prøver å fostre opp 3 gutter. Ekteskapets strikk tøyes, og vanskelighetene går utover barna, spesielt Ty Sheridan, som virkelig skinner i en av sine tidlige roller.
Dramaet for seg selv fungerer greit, men blir løftet sterkt av en ufattelig magisk cinematografi som skaper en helt magisk stemning få filmer i dag klarer å oppnå. Det skaper en slags drømmelignende tilværelse som er så behagelig å se på at du ender opp i en form for transe.
Dette er levende bevis på at stil kan være substans, og Terrence Malick fortsetter sin briljerende rekke av nydelige og tankevekkendefilmer (i alle fall opp til dette punktet). Filmen er ikke nødvendigvis den letteste å se, og kanskje heller ikke en film man klarer å forstå, men om du bestemmer deg for å virkelig gi filmen en sjanse, kommer du til å oppleve en opplevelse som kommer til å sitte igjen, og som trolig kommer til å gi deg mer enn de aller fleste filmer med Brad Pitt på plakaten. – Sigfred Storstrand
