År for År – 2010

I den massive verdenen vi lever i, er det umulig å få med seg alle gode filmer. Det man får sett er gjerne begrenset til hva de viser på norsk kino, og når man går på kino, er det gjerne ikke så fristende å se den ene uavhengige eller utenlandske filmen, selv om du vet at den egentlig er sykt bra. Du stikker trolig heller og ser den største filmen du har hørt om, med de største plakatene og den største reklamekampanjen.

Og med dette, så skjer det at man mister mange av disse skjulte diamantene. De trenger igrunn ikke å være så alt for skjulte heller, men det er typisk mange filmer man bare mister iløpet av et år. Og dette er grunnen til at vi kjører denne spalten. Vi skal gå år for år tilbake i tid, hver uke, og sette lys på 2-3 favoritter vi i redaksjonen mener de fleste sikkert har oversett.

Snart har vi rundet vårt første tiår, men før vi faller en desimal tilbake er det på tide å ta for seg 2010. Og denne uken har vi virkelig et fokus på uavhengige, gjerne ganske spesielle filmer. Spesielle filmer som kanskje krever litt mer fokus og tålmodighet, men som i gjengjeld gjerne gir deg litt mer for dollaren enn den månedlige kinoturen din.


Sound of noise (2010) – Ola Simonsson og Johannes Stjärne Nilsson

Jeg oppdaget denne filmen etter å ha sett kortfilmen Music for One Apartment and Six Drummers, regissert av den samme duoen, som omhandler seks slagverkere som bryter inn i en leilighet og bruker det de finner i hvert rom som instrument. Sound of Noise er samme greia, men på et nivå høyere.

Sana Persson, sammen med sin dirigent, er på utkikk etter en gjeng slagverkere til en opptreden uten like. Å spille et stykke, i fire akter, i samfunnet! De ønsker å lage musikk med objekter som ikke anses som musikkinstrumenter. Når denne anarkistiske gjengen er samlet starter de med stykkets første akt, som er på sykehuset, hvor med medisinske instrumenter  starter de å  tukle med kroppen til en stakkars pasient. Gjengen får oppmerksomhet fra politiet. Den tonedøve politimannen Amadeus, som hater musikk, gjør alt for å gå etter dem.

Sound of Noise er et festlig eksperiment av en film, som sier et klart nei til arrangerte og kjedelige musikkstykker. Gjengen driver tross alt med en veldig kreativ form for terrorisme, bl.a. er et bankran med i bildet. Filmens klipp og tempo er en fryd, og enhver seer blir sittende og smile etter hvert eneste beat.. Filmen er kanskje noe dummere enn flere av de du finner på disse årslistene, men den er klar over sin absurditet. Det er en film som oppfordrer til eksperimentering. Det er musikk overalt og vi trenger ikke å følge de rigide formene vi har på notearkene.  Filmen anbefales for alle som er glad i musikk, og er enda mer givende for folk som har vært med i korps eller orkester, men som var lei av å «telle noter» hele tiden. – Christian Høkaas


The Trip (2010) – Michael Winterbottom

Steve Coogan og Rob Brydon spiller to usannsynlige roadtrip-kompiser. Nemlig seg selv. Her har vi ingen dekknavn. De spiller begge seg selv, eller, veldig overdrevne versjoner av seg selv. Coogan skulle nemlig på tur med dama si igjennom Englands landsbyer, for å skrive en avisartikkel om noen bittesmå, men ufattelig gode spiseri iløpet av en uke. Etter de ender på litt ustødige ben, en Coogan av en eller annen grunn opp med å invitere med en komiker han overhode ikke kjenner noe særlig – og som han ganske raskt finner ut at han ikke liker noe særlig – med på en ukes biltur, mat og losji inkludert.

The Trip spiller seg ut som en vanlig road-trip film, men det faktumet at de begge spiller versjoner av seg selv skaper en frydfull forvirrende meta-komikk, hvor man aldri er helt sikker på hva som er sant og usant om disse ekte personene. Hater de hverandre i virkeligheten? Gjør Rob Brydon noe annet enn å snakke i kjendis-imitasjoner? Er Steve Coogan et selvopptatt rævhøl? Man vet liksom ikke, men det føles fortsatt som om man ser personene i sitt «naturlige» element, og man føler at man får en skikkelig skikk bak lerretet, selv om man er ganske klar over at det er like «falskt» som filmene du har sett Coogan i før.

Dette er dialog. Et tog med dialog. Eller, egentlig en bil, men samma det. De snakker i et kjør, og de irriterer hverandre mer og mer for hver sving. Et av filmens desiderte høydepunkt er når de begge prøver å overbevise den andre om hvem som har den beste Michael Caine imitasjonen. For øvrig er svaret ingen av dem.

En til tider hysterisk road-trip komedie, som samtidig klarer å være smart og i alle fall halvveis filosofisk. Du kommer neppe til å se på Steve Coogan på samme måte igjen, og du kommer til å sitte den neste uken med Al Pacino og Michael Caine imitasjoner på hjernen. Den siste vet jeg ikke om er bra eller ikke. – Sigfred Storstrand


Beyod The Black Rainbow (2010) – Panos Cosmatos

Abstraktisme har aldri vært så vakkert som det er i denne kult sci-fien. Sekundet etter at filmen var ferdig, var det visst at dette var iblant noe av det sykeste jeg hadde lagt mine øyne på. Panos Cosmatos har konstruert en av de mest visuelt unike sci-fi filmene noensinne.

Vi befinner oss i et hvitt forskingslaboratorium som interiørmessig ligner ufattelig mye på avslutningsscenen i 2001:En Romodyssé. En ung jente er innesperret i et rom, og på andre siden av glasset sitter det en sleip og mystisk mann som spør henne spørsmål. Spørsmålene blir hardere og intensiteten flyr mot himmelen. Snart begynner ting å riste, og jenta mister kontroll. Hun har krefter, og minner skammelig mye om Stranger Things Eleven, bare at hun har kommet igjennom puberteten, og er mye farligere.

60-talls estetikken er ubenektelig. Alt er hvitt og avrundet. Som innsiden av Star Wars «Star Destroyer» uten alle de skarpe detaljene. Neonlys flasher overalt, og det en en følelse av ubehag som ikke kan forklares. Filmen leker med fargespekteret så mye det kan. Det samme med geometrisk symbolikk, spesielt trekanter. Synth soundtracken brenner igjennom men en transfikserende pre-futuristisk stemning. Ingenting er riktig i denne filmen. Alt er smålig ubehagelig og ekkelt, men samtidig så ufattelig interessant at det er umulig å ta øynene vekk.

Jeg har sittet her så ufattelig lenge nå. Prøvd å finne ord til å forklare hva denne filmen er, og hva den gjør med deg, men det går rett og slett ikke. I alle fall ikke slik jeg vil. Se heller traileren under. For dette er en film om ikke kan forklares på noen annen måte enn visuelt. Det er en visuell opplevelse uten like, og en av de aller mest spesielle filmene jeg noensinne har sett. Om traileren ikke trigger en følelse i kroppen din vet jeg ikke helt hvordan du kan hjelpes, men om den gjør det, vet du nøyaktig hvilken film du burde sette på ikveld. – Sigfred Storstrand