År for År – 2009

I den massive verdenen vi lever i, er det umulig å få med seg alle gode filmer. Det man får sett er gjerne begrenset til hva de viser på norsk kino, og når man går på kino, er det gjerne ikke så fristende å se den ene uavhengige eller utenlandske filmen, selv om du vet at den egentlig er sykt bra. Du stikker trolig heller og ser den største filmen du har hørt om, med de største plakatene og den største reklamekampanjen.

Og med dette, så skjer det at man mister mange av disse skjulte diamantene. De trenger igrunn ikke å være så alt for skjulte heller, men det er typisk mange filmer man bare mister iløpet av et år. Og dette er grunnen til at vi kjører denne spalten. Vi skal gå år for år tilbake i tid, hver uke, og sette lys på 2-3 favoritter vi i redaksjonen mener de fleste sikkert har oversett.


Mary & Max (2009) – Adam Elliot

Et av de flotteste skattene fra 2009 er en animasjonsfilm. Adam Elliots stop-motion-drama Mary & Max tar for seg det særegne vennskapet mellom to sosiale avvik. Mary er ei lita jente i Australia, som blir mobbet på skolen og får lite støtte fra sine foreldre. Max er en overvektig amerikaner, som med sine mentale problemer, sliter med å komme i kontakt med andre mennesker. Mary velger en dag å lære litt om USA. Hun sjekker telefonkatalogen, velger et tilfeldig navn og sender vedkommende et brev. Personen er Max, og de to blir nære brevvenner.

 

Mary & Max er et fantastisk, nydelig verk. Den er tappet av farger og den flotte animasjonen har preg av både ekspresjonisme og film-noir. Jeg elsker den underfundige humoren i karakterene, med den tragiske, bittersøte tonen som ligger bak. Samspillet mellom Mary og Max er ærlig og blir hjulpet av et særdeles godt manus. Det er for en voksen målgruppe, men fortalt veldig lett og også på en veldig kort spilletid. Jeg er beundret over hvor klart og tydelig univers Elliot skaper på en så kort spilletid og det er meget lite negativt man kan si om den narrative konstruksjonen i denne filmen.

 

Det som trekker Mary & Max opp til et mesterlig og unikt nivå er fremstillingen av triste temaer som mobbing, selvmord, mentale sykdommer og depresjon for å nevne noen. (Den er enda tristere nå, da Philip Seymour Hoffman har stemmen til Max). Den sepia-tonede fargebruken, de unike karakterdesignene på de over 200 dukkene som ble brukt i produksjonen og også hvordan historien blir fortalt gjør dette til et nydelig verk. Den er både utrolig blek og utrolig søt, men aldri blir disse kontrastene rotete eller lite passende. Jeg ønsker ikke å gå så mye mer i detalj, men Mary & Max er en liten skatt, som ikke er like kjent som Pixas animasjonsfilmer, men helt klart på samme emosjonelle nivå. – Christian Høkaas

 

 

 


District 9 (2009) – Neil Blomkamp

Jeg tenker at mange av dere har gjerne sett denne filmen fra før av, kanskje litt for mange til at den er verdt å skrive om, men jeg ser faktisk på District 9 som så viktig at jeg ikke kan gå unna den år det er snakk om 2009. Jeg syntes ærlig talt at District 9 er en av de aller beste sci-fi/alien laget i nyere tid.

Satt i Johannesburg i Sør-Afrika, ankommer et gigantisk romskip med en horde av kreps-lignende romvesner. Staten griper med en gang inn, og bestemmer seg for å segregere disse både bokstavelige og figurative «aliensene» vekk fra resten av befolkningen. De er ikke mennesker, og de blir behandlet som søppel. Mennesker har lært seg å kommunisere med dem akkurat nok til å kunne herse rundt med dem. Politiet styrer District 9, og romvesnene har ingen virkelig rettigheter. En statsansatt klarer å forville seg inn i denne verdenen han aldri skulle vert en del av, og shit goes down.

Dette er regidebuten til Neil Blomkamp. Han hadde ikke laget mer enn et par kortfilmer, men det var nok til at Peter Jackson fikk et øye åpent, og alene ga Blomkamp de 50 million dollarene det skulle koste å lage filmen. Og det viste seg å være en genial investering, ikke bare økonomisk, men også for sci-fi industrien.

Som de fleste gode sci-fi filmer, handler det ikke like mye om det som ligger på overflaten som man normalt sett vil tro. Spesielt konnotasjonene til Sør-Afrikas Apartheid er umulig å ikke se, og filmen behandler det med en ekstrem respekt, og stiller mange relevante filosofiske spørsmål, og man ser virkelig Blomkamp sette sine kulturelle fingertrykk overalt. Selv om han har enda å lage noe som er bedre enn sin første film, viser han virkelig at han er en auteur det er verdt å holde øynene sine med på i kommende år, spesielt da han er fyren som står i spissen for den nyeste «Alien» filmen som er i produksjon.

Filmen har en rar balanse mellom falsk dokumentar og vanlig film, og viser en form for realisme som er virkelig vanskelig å oppnå med like mye CGI som filmen faktisk har. Det er en virkelig unik film, som virkelig gir deg lyst på mer. Det er bare synd det ikke er laget noe lignende siden, eller før for den del.

– Sigfred Storstrand


9 (2009) – Shane Acker

Jeg har en greie for ambisiøse ideer. Spesielt post-apokalyptiske verdener eller parallelle univers. Gjennomførte verdener som skiller seg vekk ifra den monotone virkeligheten vi lever i i dag. Eskapisme er en av basisene til at film-industrien er det den er i dag. Men der man gjerne for 50 år siden så filmer for å drømme seg vekk i pene europeiske byer man aldri ville fått besøkt i virkeligheten, er vi av en eller annen grunn virkelig oppsatte på post-apokalyptiske ødemarker hvor alle dreper hverandre.

Det er nettopp der vi er i «9». En post-apokalyptisk verden hvor alle mennesker er utryddet, og de eneste skapningene vi finner er mekaniske filledukker med kjendisstemmer. Elijah Wood spiller den titulære hoveddukken, som våkner opp til en verden han ikke kjenner til, hvor dukkenes tilværelse er truet av en horde av gigantiske roboter, som førte til drapet av alle menneskene på jorden. Etter hvert finner 9 flere andre lignende dukker, som forklarer han hva som har skjedd med verden, og deres plan for å overkaste robotveldet.

Filmen spiller på en unik visuell stil. Ikke bare dukkene som er ulikt de fleste animerte figurer man har sett før, men også verden, bygningene, klærne og våpnene. Dukkene bruker alle deler av de menneskelige ruinene. Dette betyr gamle strøm-ledinger som tau, gamle lyspærer som vandrepinne og store knapper som skjold. Det hele skaper en utrolig stilig levende verden som er lett gjenkjennelig, samtidig som den er totalt fremmedgjort. Voicecastingen er også fantastisk. Med store navn som Elijah Wood, Jennifer Connelly, Christopher Plummer, John C. Reilly, Martin Landau og Crispin Glover.

Det er en pen film, det er en ufattelig interessant film (både tematisk og visuelt), men over alt er det en gøy film. Actionsekvensene er mange, og ser råstilige ut, og det er så å si umulig å ikke bli pumped iløpet av tider i filmen. Absolutt en oversett perle i havet av animasjonsfilmer vi blir matet på med fra de store studioene.

– Sigfred Storstrand