«The Menu» – Mangler litt krydder
Mesterkokk Julian Slowik (Ralph Fiennes) har på øya Hawthorne skapt sitt eget lille restaurantrike med en perfekt meny, der rettens ‘konsept’ er like viktig som smaken.
«De Humani Corporis Fabrica» – Blodig alvor
En innføring i menneskekroppen fra fødsel til graven, «De Humani Corporis Fabrica» byr på mer enn bare hode, skulder, kne og tå.
«The Banshees of Inisherin» – McDonagh slår til igjen!
Etter storsuksessen som var «Three Billboards […]» er endelig Martin McDonagh tilbake med en ny spillefilm.
«Triangle of Sadness» – Årets skarpeste, og potensielt beste
Favoritten fra Cannes er endelig å se på norske kinolerret, etter Ruben Östlund tok med seg gullpalmen hjem til Sverige.
«Notre-Dame i Flammer» – Gotisk bål som ikke helt holder mål
En katastrofefilm om en ekte katastrofe, denne filmen tar oss på innsiden av Notre-Dame da store deler av katedralen brant ned i 2019
«Veien videre» – Sjarmerende kjørefilm
I en sølvblank SUV møter vi en Iransk familie på biltur. Familien består av mor, far og to sønner med en relativ stor aldersforskjell mellom seg. I løpet av den neste halvannen timen observerer vi en familiedynamikk imens de kjører mot et noe hemmelig mål. Med Veien videre som mange andre filmer på pressevisning ville jeg holde forventningene mine nogenlunde nøytrale. Derfor satt jeg meg ned i kinosalen foruten noen forhåndstanker. Fra første stund blei jeg sjarmert med filmens lyse, pene utseende, som gjorde meg både engasjert og spent for veien videre. Dette er som de fleste kanskje har plukka opp på en ny film i sjangeren kjørefilmer. En sjanger som kan falle godt i smak, og det gjorde det her og. Premisset for filmen er enkelt, og med sin litt rolige gang kan man bare lene seg tilbake og kose seg. Filmen er en relativt saktegående affære, men den gjør noen enkle, effektive grep for å holde seeren investert. For man vet ikke helt sikkert hva familien ekte mål for turen er, og med å droppe små hint gjennom dialog, kroppsspråk og musikk, mater filmen nysgjerrigheten vår. I løpet av de drøye 90 minuttene setter man virkelig pris på de små detaljene i oppførsel og atferd som utgjør personlighetene og sinnstilstandene til familiemedlemmene. I motsetning til andre filmer hvor man blir overkjørt av forskjellige karaktertrekk fra første stund er det her åpent for å bli kjent med alle karaktertrekka gradvis og naturlig. Panah Panahi som har både skrevet og regissert denne filmen burde gi seg selv en klapp på skuldra. Veien videre er hans regi-debut, og det er på ingen måter en dårlig måte å starte sin regissørkarriere på. Manus er noe som virkelig spiller en stor rolle med filmer som dette, som stort sett klamrer seg fast til mellommenneskelige interaksjoner. I Veien videre er manuset upåklagelig, til tross for tydelige utfordringer med oversetninger grunnet det store språkhoppet fra farsi til engelsk. Veien videre var for meg en veldig sjarmerende og tilfredsstillende film. Den er kanskje ikke filmen med mest popkornfaktor, men det skal den heller ikke være. Dette er absolutt en film jeg vil anbefale for en roligere kinoopplevelse. Veien videre / Jaddeh Khaki – Regissert av Panah Panahi. Hassan Madjooni, Pantea Panahiha, Rayan Sarlak, Amin Simiar. Aldersgrense Tillat for alle. Spilletid 1t 33min. Land: Iran. Norgespremiere: 29.04.2022
«Belfast» – En Sir, en Dame, men rimelig lame
Kenneth Brannaghs Oscar-nominerte drama har lite substans, og misser hvor den virkelig bør treffe.
Sword Art Online: Aria of a Starless Night – Overstimulerende, men moro
Skolejenta Asuna bestemmer seg en dag for å teste ut den virituelle spillkonsollen til broren sin etter en invitasjon av en klassekamerat. De skal møtes inne i spillet Sword Art Online som offisielt blei lansert på samme dag. Inne i spillet ser alt tilsynelatende ut som om det skulle være på ekte, men det er ikke før «spillmesteren» annonserer at de er fanget i spillet at realiteten virkelig treffer. Dør man i spillet, dør man i virkeligheten. Vi følger Asuna sitt liv med slåssing, trening og oppdrag i denne nye animefilmen. Sword Art Online: Aria of a Starless Night er den andre filmen fra dette universet som også har tre tv-seriesesonger. Som vanlig er universet også basert på en manga. Filmen handler om begynnelsen av reisen til Asuna, som i tv-serien har en relativt stor rolle. Kort etter at filmen hadde premiere blei det annonsert at oppfølgeren allerede er godt på vei og skal være på kino i 2022. Personlig synes jeg det er utrolig gøy å se animefilmer på kino. Det er noe med actionsekvensene og musikken som nesten overstimulerer en. Det samme kan jeg absolutt si om Sword Art Online: Aria of a Starless Night. Spesielt filmmusikken var fantastisk, og man kan ikke gjøre mye mere enn å prøve å ta alt inn. Samtidig føler jeg at det er visse ting som ikke helt henger på greip for min del. I SAO som i mange andre animeunivers seksualiserer unge kvinner på en måte som gjør meg litt ukomfortabel der jeg sitter i salen. Det er sikkert en skokk som vil prøve å forklare meg hvorfor det er sånn og kanskje må være sånn, men kommer nok aldri til å forstå det. I likheten til Demon Slayer: Mugen Train er jo også dette en film som gir mer mening dersom du har sett noe til serien eller lest mangaen fra før av. Når det er sagt vil jeg si at den tar seg bedre ut en Demon Slayer: Mugen Train på akkurat dette punktet. For filmen blir plassert helt på starten kronologisk i historien om heltene i SAO. Dette eliminerer mulig forvirring om hvem, hva, hvor og hvorfor. Dette er en film som er verdt å se hvis du er fan av sjangeren generelt, men også hvis du er glad i fargerike og spenningsfylte animerte filmer med flott musikk. Jeg kan glatt anbefale denne som litt ekstra krydder i hverdagen. Sword Art Online: Aria of a Starless Night – Regissert av Ayako Kono. Med Yoshitsugu Matsuoka, Haruka Tomatsu, Inori Minase. Aldersgrense 9 år. Spilletid: 1 t. 38 min. Land: Japan. Norgespremiere: 20.01.2022
34. Sveits – Charles mort ou vif
Videre på vår ferd gjennom verdens filmografien tar vi et lite stopp i Sentral-Europa. Fantastisk natur, alltid nøytrale, skremmende sein stemmerett for kvinner, men et flagg som er et stort pluss. Dere gjetta riktig! Vi skal til Sveits.
CODA – Absolutt ikke døv, men ganske døv.
17 år gamle Ruby bor og arbeider med sin døve familie på en fiskebåt. Da Ruby starter i kor blir det fort klart at hun har et naturtalent for å synge. Hvordan skal hun balansere familien og sangerdrømmen?