«Amundsen» – Solid polfarerdrama
Det har vært snakk om å lage en film om Roald Amundsen, hans oppnåelse og personlige opp og nedturer. I år har endelig filmen blitt en realitet.
[usr 3,5 size=15]
«Mia and the White Lion» – ‘Løve-feel-good’
Filmen er mye forskjellig. Et coming of age drama, en spenningsfylt eventyrfilm, men også et lite gjesp. Det er ingenting i denne filmen du ikke har sett før, og helheten blir da tam, til tross for å være tidvis sjarmerende.
[usr 2,5 size=15]
«Destroyer» – En ugjenkjennelig, beinhard Kidman
Destroyer følger detektiv Erin Bell spilt av en nesten ugjenkjennelig Nicole Kidman, som en rasende, sliten og kompromissløs kvinne.
«Mortal Engines» – Tolerabel action
Christian Rivers debuterer i regirollen med et gigantisk og høylytt cgi-spetakkel, om en postapokalyptisk verden med gigantbyer på hjul.
«The Wife» – Fabelaktige skuespillerprestasjoner
Svenske Björn Runge har med «The Wife» etablert seg som regissør på et internasjonalt plan. En bunnsolid engelsktalende debut om ekteskaps triumfer og bitterheter.
«Las Herederas» – Søtt karakterstudie
Arvingene, eller Las Herederas på originalspråket, er en flott liten film som tar for seg sen kjærlighet og det å forme sitt eget liv. Den er også veldig pen, med et karaktergalleri som ellers er lite utforsket på film.
«Life Itself» – Et stjernespekket rot
«Life Itself» er en vel ambisiøs og nokså pretensiøs film om familie og generasjoner. Man skulle tro at en film med stjerner som Oscar Isaac, Olivia Wilde, Antonio Banderas, Anette Benning og Mandy Patinkin er en umiddelbar suksess, men den gang ei.
«Halloween» – Velkommen tilbake!
Halloween-filmserien har hatt en noe luguber historikk. Foruten førstefilmen så har alle de andre filmene i den 40 år lange serien vært enten ok eller totalt møkk. Det nyeste innslaget, film nummer 11 (!) er verken møkk eller ok, men en oppriktig vellaget og moro film i fra start til slutt. Det er åpenbart at dette er et lidenskapelig prosjekt for regissør David Gordon Green, og manusforfatter Danny McBride, og kjærligheten for den originale filmen synes godt.
«Hell Fest»- Miserabel ‘skrekkfilm’
Hell Fest er en slasherfilm hvor handlingen foregår i en skrekkrelatert fornøyelsespark med en morder løs. Høres ikke det ut som en adrenalinfylt og gøyal film? Vel… Det hender man ser på klokken en gang eller to mens man på kino. Da er filmen som oftest kjedelig, dårlig, eller lang. Hell Fest bærer alle disse ulempene, i tillegg til at jeg så på klokka hele sju ganger. Det solide konseptet blir levnet ut vinduet i denne såkalte «skrekkfilmen». Regissør Gregory Plotkin er relativt fersk i å stå bak kameraet. Dette er hans andre film, hvor hans første innspill var Paranormal Activity The Ghost Dimension, en latterlig film som er betraktelig bedre enn Hell Fest, noe som sier litt om sistnevntes kvalitet. Til å hete Plotkin så er filmens plot, handling, veldig tynt. Filmen følger Natalie (Amy Forsyth) og hennes vennegjeng som besøker Hell Fest og finner seg forfulgt av en maskert morder. Det er det. Når man ser en slasherfilm forlanges det ikke nøvdvendigvis et tjukt hendelsesforløp eller karakterer med kjøtt på beina. Man vet at mesteparten av det brede rollegalleriet kommer til å dø, og da kreves det at karakteren blir tatt ut på kreativt og underholdende vis. Dette klarte ikke Hell Fest i det hele tatt og valgte heller å følge alle skrekkklisjéer tenkelig; en morder som nynner på en nattasang, heltinner som faller på bakken og av én eller annen grunn ikke klarer å komme seg opp, ingen tror på hva som foregår foruten hovedkarakterene og så videre, og så videre. Spenningen er ikke-eksisterende; i stedet for å bygge opp atmosfære i de unike omgivelsene benytter de seg kun av billige jumpscares og til og med de fikk meg ikke til å skvette, ikke litt engang. En jumpscare innebærer høge lyder for å gi et lite kick av nerve men i denne filmen er lydmiksingen såpass lav at man blir bare vitne til det, og reagerer ikke over hode. Det jeg skvatt mest av var nyset til noen i salen. Filmen er lite kreativ i hvordan ofrene blir drept. Enten får de en kniv i magen eller så kuttes det vekk med en gang noe «for ekkelt» skjer, bare for å beholde den lave aldersgrensen – fordi lav aldersgrense er lik flere kinobilletter, men merk mine ord, ingen blir å se denne kalkunen. Skrekkikonet Tony Todd kjent i fra klassikeren Candyman og Final Destination-filmene spiller parkens maskot og sjef. Han er markedsført godt i trailerne, men rollen hans er såpass minimal at den knapt kan kalles en cameo. Filmen i seg selv er minimal på det vis at den verken er minneverdig eller kommer til å gjøre det godt på kinoer. For å være ærlig føltes det som en Netflixfilm, eller en som går rett til dvd og blu-ray på grunn av de tamme prestasjonene, den flate regien og den generelt tamme produkjsonskvaliteten. Hell Fest endte opp med å være en sørgelig opplevelse for en horror-fan som meg selv. Den er frustrerende dårlig i stedet for latterlig og utilsiktet morsom. Klisjéene er såpass forutsigbar at filmen endte opp med å være omtrent like skummel som en seks måneder gammel hundevalp. Rett og slett bortkastet potensiale. Ikke verdt å se på kino og ikke verdt å se generellt! Hell Fest – Regissert av Gregory Plotkin; med Amy Forsyth, Christian James, Reign Edwards og Tony Todd. Spilletid: 1 t 29 m. Land: USA. Premiere: 12. oktober 2018. Aldersgrense: 15 år
«Johnny English Strikes Again» – Forutsigbar actionkomikk
Etter et syvårig avbrekk slår Johnny English til igjen som tittelen foreslår, men er slaget hardt nok?