Satt et år etter handlingen i første film møter vi igjen morderklovnen Art som på utkikk etter nye ofre å ramponere.
I Mrs. Harris Goes to Paris får jeg fortalt en historie der alt er bra og alt går fint, og når filmen feiler i å ta tak i karakterenes personlige problemer mister man interessen
Forbannelsen er noe så sjeldens som en norsk skrekkfilm satt til Finnmark!
Ennio: The Maestro er en dokumentar som dekker livet og karrieren til en av tidenes største filmkomponister: italienske Ennio Morricone
Hyttetur og brettspill med venner er noe mange setter høyt, men hva skjer når spillet blir til blodig alvor?
Ved Kosmorama filmfestival som foregikk tidligere i år fikk jeg muligheten til å se en rekke gode filmer, blant disse var franske Vortex favoritten. Siden mars måned har jeg hatt god tid til å vurdere og tolke filmen som den gang satt meg helt ut. Regissør Gaspar Noe har gjennom hele karrieren hatt en ting for tiden og hvordan den påvirker oss mennesker. Nå med litt tid bak min første visning av filmen så kan jeg si at Vortex står akkurat like sterk som første gang jeg så den. “Life is a dream within a dream” sier gamle Lui når han nyter et glass vin med sin kone Elle. Vortex følger et gammelt ektepar i sine eldre dager i Paris. Elle er dement, og hennes tilstand blir verre for hver dag som går. Hennes man Lui gjør alt han kan for å passe på Elle, men han er selv i begrenset fysisk helse. Hans hjerte er svakt og han hadde et slag for bare noen få år siden. Deres sønn Stephane gjør det han kan for å hjelpe dem, men han har sitt eget liv med egne problemer. En rekke vanskeligheter oppstår når det gamle ekteparet prøver å leve trosset sine limitasjoner. Det er sikkert mange som vet hvem Gaspar Noe er men for de som ikke har en anelse så skal jeg fortelle. Den franske regissøren er svert kontroversiell og han slå igjennom i en filmatisk periode som blir kalt ny fransk ekstremisme. Her er spesielt filmen Irreversible fra 2002 mest kjent. I filmen blir setningen «Tid ødelegger alt» brukt aktivt og Gaspars facinasjon for tid skapt. En facinasjon som varer lenge. I Vortex fortsetter han konseptet som ble hans kjennetegn. Å se et gammelt ektepar som sakte men sikkert gå mot sin siste dag er en hjerteskjærende påminnelse på filmen og Gaspar Noes tematikk. Foresten ikke bli skremt når jeg drar frem Irreversible, Vortex er på ingen måte like grusom og den inneholder lite til ingen vold! Vortex spiller seg ut med bruk av en delt skjerm. Skjermen er del på midten der ene siden følger Lui og den andre følger Elle. Denne stilen har Gaspar brukt tidligere med filmen Lux Æterna fra 2019. I Lux Æterna var det interresant men i Vortex er det nødvendig. Jeg vil tro at den hadde aldri funket uten en delt skjerm. Det virker kanskje skremmende og uvant, men etter de 5 første minuttene virket det normalt og en todelt skjerm er ikke lengre et hinder. Vortex er nyskapende, kanskje til og med revolusjonerende. Gaspar fortsetter å bryte barrierer, men Vortex er også hans mest menneskelige, personlige og følsomme film. Vortex er ikke en av Noes grusomme thrillere eller en av hans voldsomme skrekkfilmer, Vortex er en film om en død mange vil oppleve og det er nettop derfor du bør få den med deg. Vortex regissert av Gaspar Noe. Skuespillere: Dario Argento, Francoise Lebrun og Alex Lutz. Spilletid: 2 timer og 22 minutter. Aldersgrense: 9år
Action-kongen Liam Neeson er tilbake på kinolerretet igjen, og denne gangen med enda en ny action-thriller. Til tross for hans tidligere antydninger om at han var lei av disse filmene så gjør han det igjen, denne gagen med Guy Pearce på laget. I Memory blir vi introdusert den gamle leiemorderen Alex (Liam Neeson). Alex,som hadde planlagt å legge opp blir overtalt til å gjøre en jobb til. Oppdraget starter bra, men Alex blir bedt om å gjør noe som går imot hans prinsipper. På den andre siden finner vi FBI agent Vincent (Guy Pearce) og hans lag som etterforsker en stor menneskesmugling sak. Når Alex går mot sine sjefer blir mange drept. Vincent som etterforsker sakene dykker dypere og dypere inn i byens hemmeligheter. Det er her de to vil møtes. Memory har veldig mange svake punkter. Det første som trekker filmen ned er historiefortellingen. spesielt i starten av filmen ble jeg lite imponert. Memory åpner med et skudd av en by med underteksten Guadalajara. etter to scener her kutter den igjen til et nytt bybilde, denne gangen med El Paso som undertittel. Etter en scene gjør filmen det samme. Nytt bybilde med ny undertekst. Dette virker veldig unødvendig og rotete. Med enkel omskriving kunne denne historien blitt introdusert på en mere effektiv måte. Denne endeløse kuttingen mellom plasser tar alt for lang tid, og jeg føler jeg blir sittende å vente på at historien faktisk skal begynne. Selve historien er ok. Jeg blir sittende hele filmen med følelsen av at jeg har sett det samme mange ganger. den er lite original og karakterene blir nesten bare en stereotype av sjangeren. Selvfølgelig vil temaer som drap, korrupsjon og smugling alltid være tilstede i denne type film, men følelsen av at de burde gjort mere ut av det sitter med meg. Den er lite original, men til tross for min kritikk så har filmen en ganske god slutt, så det blir en god oppsving der. Det viktigste aspektet med en actionfilm sier seg selv. Actionscenene må være morsomme og spennende. I Memory så er det masse action, biler blir eksplodert og politimenn blir skutt. disse scenene er ganske gode, de er ikke nyskapende men de er for all del underholdene. Liam Neeson vil alltid høre hjemme i slike scener og han er like røff som vanlig. Hvis jeg skulle sammenlignet Memory med noe så må det være en talentkonkurranse på en barneskole. Du får ikke kvalitet, de fleste innslagene er sikkert dårlige, men det kommer uansett til å bli underholdene. Det er nettopp det Memory er. Den er underholdene og morsom, men det er ikke en bra skrevet historie. Så hvis du er en fan av enkle actionfilmer så er kanskje denne filmen for deg. «Memory» Regissert av Martin Campbell. Spilletid: 1 time og 54 minutter. Skuespillere: Liam Neeson, Guy Pierce, Monica Belucci, Josh Taylor. Adersgrense: 15 år
Vårt kjære land nærmer oss omsider sol, sommer og varmere tider. Det er nå Norges is-sesong setter i gang for fullt, og min favoritt? Drillo isen! Drillo isen er en deilig pinneis med vanilje og krokan, dyppet i karamell og cornflakes. Isen er oppkalt etter den legendariske fotballtreneren og geografi-eksperten Egil «Drillo» Olsen. Drillo er ikke bare en mann med en sterk fotball-filosofi, men han er og hovedperson i den nye Norske dokumentaren Alt for Norge. Alt for Norge setter publikum inn i den flotte historien om det norske landslaget på 90-tallet. Den norske fotballen var på randen til å falle sammen og de trengte en veg ut. Egil Olsen også kjent som Drillo skulle bli mannen som ikke bare reddet norsk fotball, men også førte den til noe stort. Drillos landslag slo stjernene fra Brasil i vm 98. Dokumentaren viser ikke bare Norsk fotballs største prestasjon noen gang, men den gir også et innblikk i livet til Egil Olsen. Alt for Norge er en godt sammensatt dokumentar. Det er tydelig at de har brukt lang tid på finne frem mye gamle arkivbilder og opptak. Arkivbildene er og satt sammen med voice over fra Drillo sjæl, men også noen av spillerne på laget, som f.eks Rune Bratseth. Disse kommentarene fra spillerne som deltok gir filmen en god flyt. En annen ting jeg liker veldig godt om Alt for Norge er at denne fokuserer også på Drillo som person i tillegg til trener. Publikum får en god innblikk in i Egils oppvekst og senere liv. Et problem som denne filmen kommer til å få er å skape interesse for et publikum som ikke allerede liker fotball. Selv har jeg følgt fotball hele livet og derfor passer denne dokumentaren bra for meg, slik som den vil treffe andre fotballinteresserte i dette landet. Det er også viktig å påpeke at denne filmen kan bli litt vanskelig for de som ikke har kunnskap til historien fra før av, i noen tilfeller virker Alt for Norge oppsummerende der den burde vert mer informerende. Selv om den kanskje ikke passer for alle så må jeg innrømme at jeg hadde en fin opplevelse med dokumentaren. Mange ganger under filmen banket både mitt fotballhjerte og mitt norske hjerte. Jeg anbefaler denne sterkt til alle fotballfans i Norge og til de som kanskje bare vil oppleve 90-tallet igjen. «Alt for Norge» regissert av Jo Vemund Svendsen og Daniel Høglund. Spilletid: 1 time og 54 minutter. aldersgrense: tillatt for alle
På dag 4 av Kosmorama fikk jeg æren av å intervjue Anders Emblem. Anders er dags aktuell med sin nye film A Human Position. Filmen er satt til vakre Sunnmøre og følger en ung journalist som prøver å etterforske en sak angående en tvangsutsent asylsøker. Asta gjør det hun kan med jobben selv om hun kjemper med å overkomme personlige traumer. Jeg møtte Anders omtrent mitt på dagen og han hadde selv nettopp kommet til Trondheim. Vi fant oss et bord i en rolig del av hotellet før vi satte oss ned og jeg startet intervjuet. Jeg startet intervjuet med å påpeke at filmen har første visning på Kosmorama denne kvelden, og jeg spurte om hvordan han følte seg før første visning. Anders smilte litt smått før han svarte: «Jeg prøver å ikke tenke så mye på det!» Det virket som om han prøvde å holde forventningene til visning litt i sjakk, han la til at han gledet seg til å møte publikum etter visning og at han var spent på å høre tilbakemeldingene. Jeg spurte han litt om prosessen bak manuset. Anders svarte at han ikke var så veldig opptatt med manus men heller å starte å filme og heller se litt hvor han kommer. Siden filmen bygger på noen tunge temaer spurte jeg litt hvordan de blir tatt frem. Anders svarte: «De tunge temaene bare ligger der utenom at de påvirker den større historien» Etter å ha sett filmen selv synes jeg det er fin beskrivelse. Ulike filmskapere har ulike problemer med sine prosjekter og jeg ville spørre Anders om dette. Jeg spurte Anders om hva hans største utfordring var under filmingen av A Human Position. Nesten uten å tenke seg om hoppet Anders rett på budsjett. Å lage film med det han beskriver som «lite til ikke noe budsjett» har sine problemer. Han snakket deretter om å prøve å balansere de høye ambisjonene opp mot realiteten. Amalie Ibsen Jensen som spilte i Anders sin første film har hovedrollen i A Human Position. Anders påpekte at Amalie var alltid i planene og var med i prosjektet fra starten. Jeg spilte litt videre på den fronten og spurte han om hva det er med Amalie som gjør at hun passer så bra i hans filmer. Anders virket begeistret før han sa: «Først og fremst så er hun veldig flink» Anders påpekte at hennes skuespill og uttrykk sto godt i forhold til hvordan han vil lage film. Før jeg rundet av intervjuet avsluttet jeg med å spørre om hva som blir det neste for Anders Emblem. Anders sa at han fokuserte på å fortsette med promoteringen av filmen, dette inkluderte flere festivaler og filmens kino-slipp i mai. I tillegg til disse var det og noen ting angående filmen som han «ikke kunne snakke om enda» Han var selv usikker på om han i neste prosjekt skulle fortsette å lage film med lite budsjett eller om han skulle fokusere på et større prosjekt der han ville søke om støtte. Anders utelukket ikke at en kombinasjon av de to var mulig. Vi i redaksjonen vil takke Anders Emblem for hans engasjement og sportslighet i intervjuet, og vi vil ønske han lykke til videre med filmen. Vi takker og Kosmorama for muligheten til å møte en lovende norsk filmskaper som Anders. Før jeg runder av artikkelen vil jeg kjapt kommentere filmen. A Human Position er en spennende film med et unikt uttrykk. Jeg koste meg under filmen og den var veldig vakkert filmet. Skuespillet var nydelig og jeg spår en stor karriere for Amalie Ibsen Jensen. I neste prosjekt vil jeg gjerne se Anders med et større prosjekt. Visst du skulle være i tvil om å sjekke ut filmen skal jeg legge til at karakteren Asta har en helt nydelig kattunge som lyser opp skjermen!
Gaspar Noe er kjent gjennom sin karriere som er eksperimentell og kontroversiell filmskaper, men med denne fikk jeg noe nytt. Vortex står som Gaspars mest intime og personlige film så langt.