«Bram Stoker’s Dracula» – Det visuelle er nydelig, dialogen er begredelig

Det er nå 27 år siden Bram Stoker’s Dracula først var å se på kinolerretet. Filmen av Francis Ford Coppola som for mange er den definitive filmversjonen av Bram Stokers anerkjente skrekkroman er for tiden å se på Cinemateket i Trondheim, og i den anledning satte jeg meg ned for å se den for ente gang.

Alle kjenner til den transilvanske Grev Dracula, den sorte kappen han bærer, den tykke østeuropeiske dialekten hans, og hans tørst etter blod. Men dersom man spør en tilfeldig person i gata om å gjenfortelle hva som skjer i fortellingen er det neimen ikke sikkert man får et så omfattende handlingsforløp i respons. Dette fordi det har vært utallige adapsjoner av karakteren på film (hvor det utvilsomt er Bela Lugosis skikkelse som folk flest kjenner), men hvor de som oftest løsriver seg en god del i fra den originale boka. Dette ville Francis Ford Coppola få en stoppe på, og filmen hans hadde som hovedmål å være så nærme romanen så mulig; derav Bram Stoker’s Dracula snarere enn Francis Ford Coppola’s. I romanen blir hele fortellingen fortalt gjennom fiktive brev og dagboksnotater, og filmen leverer mye av eksposisjonen gjennom nettopp dette. Likevel løsriver også denne filmen seg til en viss grad i fra originalverket, men er filmen til syvende og sist bra?

Jonathan Harker (Keanu Reeves) er en ung eiendomsmegler som får i oppdrag å dra til Transylvania for å møte den eksentriske Grev Dracula (Gary Oldman), for å diskutere salg av eiendommer i London. Møtet blir anspent når det viser seg at greven er mer fryktinngytende enn Harker i sin villeste fantasi så for seg. I en prolog blir det etablert at Dracula er en 400 år gammel gudsforlatt hersker av det transilvanske riket, og bannlyste Gud da hans kone tok sitt eget liv. Ting blir bare verre for Jonathan når Dracula kommer over et bilde av Jonathans forlovede, Mina (Winona Ryder), som er prikk lik Draculas tidligere ektefelle. Dracula lar sine vampyrkoner forføre Jonathan, slik at han blir en fange av slottet, og Dracula setter kursen mot London i jakt etter Mina.

Hovedårsaken til at jeg valgte å sette meg ned med denne filmen var fordi dette er en film hvor jeg føler de gode kvalitetene er like mange som de dårlige. Ingen film har gjort meg like usikker om dens kvalitet slik som denne, og etter å ha sett den nå igjen, vel tre år siden sist, kan jeg konstatere at jeg enda ikke har peiling.

Det man legger merke til umiddelbart etter filmen begynner er selvfølgelig produksjonsdesignet, kostymene, settene, spesialeffektene, og hele atmosfæren Coppola klarer å lage på bare få sekunder. Det er ikke vanskelig å se at han har blitt inspirert av storslagene operaoppsetninger, eller tidligere vampyrfilmer for den saks skyld. Draculas borg er åpenbart inspirert av Castle Orava i Nosferatu, og Coppola krydrer scenene med diverse referanser utover hele filmen. Den fantastiske og fryktinngytende musikken akkompagnert med de unike bildene gjør filmens intro til kanskje den kuleste noensinne. Men så begynner de å snakke.

Keanu Reeves. En flott og karismatisk mann, som er veldig flink i roller i filmer skreddersydd for ham, hvor han kan vise sine fysiske og komiske kvaliteter som f.eks i Point Break, The Matrix og nylig John Wick-trilogien. En Shakespeariansk trent skuespiller tror jeg ingen vil hevde at han er, og Bram Stoker’s Dracula er ikke skreddersydd for ham. Rolleprestasjonen hans i denne filmen topper ofte ulike «Topp 10-lister» om «elendige forsøk på britisk dialekt» og det med god grunn. Hver gang han åpnet munnen resulterte det i gapskratt fra meg, ikke bare på grunn av dialekten men også hele ham som person, totalt upassende blant omgivelsene. Winona Ryder bærer også på de samme plankelignende kvalitetene som Reeves men hun gjør en hakke bedre jobb med dialekten. Hun spiller også en karakter med mye mer kjøtt på beina enn Jonathan Harker, så prestasjonen hennes krever at hun klarer å formidle en rekke følelser. Dette klarer hun moderat. En hederlig innsats.

Det virker som samtlige i filmen er enten dårlig eller helt midt på treet, med unntak av tre personer. Anthony Hopkins, Tom Waits, og Gary Oldman. Både Hopkins og Waits spiller begge gærninger på ulike plan; Hopkins som den eksentriske professoren Abraham Van Helsing, og Waits som den psykotiske Renfield. Hopkins bringer mye etterlengtet humor til en film som tar seg litt for seriøst, og Waits har jeg inntrykk av er gærn i utgangspunktet men rollen spiller han bra. Men skuespilleren som bærer filmen på sine skuldre er selvfølgelig Gary Oldman, som majestetisk tar for seg Dracula. Mange har ulike meninger om hvem som er den beste Dracula gjennom tidene, men alle kan si seg enig i at Gary Oldmans mesterlige prestasjon er den mest komplekse.

Problemet med mange av Dracula filmene er at de som spiller ham er som oftest tegneserieaktige typer som bare vil ha blodet dit. Oldman derimot spiller Dracula som en fallen engel, en gang elsket av sitt folk, nå på hevntokt etter å ha mistet sin livs kjærlighet. Vi får også se Oldman i en rekke ulike versjoner av Dracula; ham som ung, gammel, flaggermusform, og varulvform. I sistnevnte form får sminketeamet virkelig vist hvor dyktige de er, og Oscaren for beste sminke ble omsider deres.

Til tross for skuespillerprestasjoner variabel i kvalitet så er manuset skrevet av én og samme person. Mye av dialogen er tung og ‘larger than life’, hvor det i lengden føles ut som livet blir sugd ut av deg. Som en vampyr. Om det var intensjonen så bravo, Coppola.

Det er vanskelig å komme med en konklusjon når man har lite å konkludere med. Filmen har så mange ‘pros’ og ‘cons’ at jeg vet ikke helt hva jeg skal rangere den. Dersom du er glad i Gary Oldman er nok dette en film som man må få sett. Om du er glad i historien om Dracula og av én eller annen grunn ikke har sett denne enda, så vil jeg tro at det ikke skader å sjekke den ut.  Jeg skjønner hvorfor noen elsker filmen vel så godt som hvorfor noen hater den.

Bram Stoker’s Dracula kan man se på Cinemateket Trondheim 04.12.19.

Bram Stoker's Dracula – regissert av Francis Ford Coppola ; med Gary Oldman, Winona Ryder, Anthony Hopkins, Keanu Reeves og Sadie Frost. Spilletid: 2t 8m. Land: USA. Aldersgrense: 18 år.