Bli medlem

Kategori: Spalter

“Nightmare Alley” – Små glimt av klasse fra en gammel klassiker

Den 150 minutter lange nyinnspillingen er et bevis på at mer kjøtt ikke alltid resulterer i en bedre rett Fire år etter å ha vunnet oscaren for beste film, returnerer den meksikanske mesterregissøren Guillermo del Toro (The Shape of Water, Pan`s Labyrinth) med en nyinnspilling av klassikeren fra 1947. Nightmare Alley følger Stanton Carlisle (Bradley Cooper – A Star is Born, The Hangover), en ung og ambisiøs landstryker som er et narturtalent i manipulasjon. Hans sjarm er ekstra sterk hos kvinner, og innen to år er han den mest kjente tankeleseren i verden. Men alt dette vil endre seg når han møter Dr. Lillith Ritter (Cate Blanchett – Dont Look Up, Thor Ragnarok), en psykolog som er enda mer utspekulert enn ham selv.  Guillermo del Toro har lagd en film som hedrer Noir på mirakuløst vis. Kameraetarbeidet i denne filmen er perfekt. Det beveger seg dynamisk rundt filmsettet, noe som nesten bevarer spenningen gjennom hele filmen. Lyssettingen er også et beundrelses element. Det var alltid en fryd å se lyset alltid treffe karakterene perfekt i enden av en stor kamerabevegelse. Nesten alt det tekniske i en film kan bli nevnt som beundrelsesverdig i denne filmen, og hvis finesse var det eneste aspektet med film, ville dette vært en av de beste noensinne. Desverre er bare det visuelle en vakker brikke i et middelmådig puslespill. Det fins to store problemer med denne nyinnspillingen, lenge og adaptasjon. Filmen tar seg god tid i å fortelle historien sin. Desverre er dette ikke en historie som krever å være lengre enn to timer lang, likevel har del Toro funnet en måte å strekke den ut til to og en halv.(!) Filmen har også store problemer når det kommer til å adaptere historien til et moderne publikum. Denne filmen tar rekorden for det mest bakvendte kvinnesynet i en moderne spillefilm. Hvis en karakter er kvinne i denne filmen betyr det at hun enten er en idiot som Stanton Carlisle enkelt kan svindle, eller en romantisk partner. Nightmare Alley er en mesterlig lagd film, som ikke lever opp til forventningene som talentet bak filmen forutsier. Den er til film som Lionel Messi er for PSG. Verdens beste fotballspiller noensinne, men i 2022, bare en dyr tann i et ufunksjonelt tannhjul. «Nightmare Alley» regissert av Gillhermo del Toro. Med: Bradley Cooper, Rooney Mara, Cate Blanchett. Spilletid: 2 timer og 30 minutter. Land: USA. Aldersgrense: 15 år. På kino: 28. januar.

Bergman Island – Det paret, i den filmen

Paret Chris (Vicky Krieps) og Tony (Tim Roth) virker som et rolig par, de er komfortable sammen, eller kanskje ikke? De to filmskaperne reiser ut til øyen Fårö utenfor Gotland for å bo og bli inspirert, på stedet der filmskaper Ingmar Bergman fullførte flere av sine mest kjente filmer, og bodde store deler av livet.  Filmen er regissert av Mia Hansen-Løve og er en spennende utforskning av samspillet mellom manusforfatter og filmskaper, og vi følger dette paret som dykker inn i Ingmar Bergmans verden, for å utforske sine relasjoner og kreative evner. Samtalene som filmen i stor grad dreier seg føles ut som de reflekterer Hansen-Løve sine erfaringer, slik også Bergman kan sies å uttrykke seg i verk slik som Scener Fra Et Ekteskap (1973).  Noen av de svenske skuespillerne fremstår noen ganger litt keitete, på en måte hvor de tumler seg gjennom replikkene, nesten som om de leses opp. På et vis gir dette til filmens sjarm, om man tar den imot for hva den prøver å vise. Det blir nesten noe litt koselig med det, man kommer på en måte nærmere menneskene som bor på «Bergman øyen». Begge er svært opptatte av Bergman, selv om Chris ikke helt liker det hun i løpet av filmen finner ut. Slik hun beskriver det selv «jeg liker ikke når kunstnere jeg elsker gjør ting jeg ikke liker». Filmen er en produksjon på tvers av landegrenser og har med seg flere skuespillere med ulike bakgrunner. Det er gøy å se hvordan Bergmans tilhørighet til Fårö nådde ut til svært mange mennesker, som reiser dit kun for å følge hans spor og kanskje la seg inspirere selv. Til tider kan det likevel virke som om Hansen-Løve bruker filmen for å forsvinne inn i sin egen fascinasjon med filmskaperen. Han er absolutt spennende, men kanskje det blir for meget. Til tider kan filmen bli litt trasig, men jeg føler man må la scenene tale for seg selv. Filmen gir deg rom til å tenke over hva du har sett, som kan være er en god ting. Samtidig er det flere gode musikkinnslag, og en scene med en særlig god overgang fra diegetisk til ikke-diegetisk musikk som absolutt falt i smak.  Er det noe jeg vil trekke frem er det nok samspillet. Noen ganger kan kjemien til karakterene virke litt «off», selv om konfliktene deres er tydelige er det likevel ikke helt til å ta og føle på. Krieps spiller likevel rollen som Chris godt. Man føler absolutt med på hennes konflikt med både forhold og med kunsten, som overføres til prosjektet hun fantaserer om. Om jeg skal trekke frem én grunn til å se filmen, må det være den visuelle opplevelsen. Å bruke 35 mm film ga den en enda mer nostalgisk «feel», særlig med nydelige scener som fanger øyens sensommer-atmosfære.  Bergman Island er en film gjerne for deg som kjenner til Bergman, deg som vil vite mer, eller deg som ikke vet noe. Ved å følge Chris sine opplevelser og relasjoner får man et interessant innblikk i skaperens verden. Jeg syns filmen på en spennende måte bryter sperren mellom de som ser filmen og de som lager den. Alt i alt er den en godfølelse-film med som føles, ja, ekte. Bergman Island – Regissert av Mia Hansen-Løve. Med: Mia Wasikowska, Vicky Krieps, Anders Danielsen Lie og Tim Roth .Sverige/Frankrike/Tyskland. Aldersgrense 9 år. Premiere 28.01.22

Lamb – Embryoen gikk skikkelig skeis

Denne islandske drama/skrekk-filmen tar for seg den barnløse bondefamilien, bestånde av Ingvar og Maria. Deres rutinepregede liv blir avbrutt av en lykke i form av et hybridbarn, halvt menneske og halvt sau. Ja, du leste rett. De to nybakte foreldrene oppdrar barnet som de velger å kalle Ada, men ikke uten problemer. Etter to nominasjoner og en seier i Cannes ble filmen beskrevet som et sted mellom Robert Eggers’ The Vvitch og Ari Asters Midsommar. Min inngang til Lamb var derfor bygget opp av entusiasme og spenning. I etterkant er det lett å forstå sammenligningen, men Islandske Valdimar Johannsson når ikke helt opp på samme nivå som sine nevnte kollegaer. Likevel, er danningen av en atmosfære så til de grader tilstede. Her har regissøren gjort en god jobb i sin skildring av det Islandske bondelandet. Filmens lyddesign stod fram som et bærende element fra Johannsson og hans team. Både musikk og lydeffekter bidro til at jeg ble dratt inn i den fiktive verdenen. Engasjerende var også filmens bilder, som bar store goder av det vakre landskapet. Filmfotografen Eli Arenson fortjener likevel skryt for sitt kameraarbeid og glimrende totalbilder. På tross av den relativt korte spilletiden, opplevde jeg i perioder en manglende bevegelse i historien. Rettere sagt, jeg fant meg selv ikke like engasjert som jeg ønsket å være. Lamb er delt opp i tre kapitler, her peker jeg på den fysiske teksten som presiserte dette, og jeg fant det dessverre mer forstyrrende enn informativt. Fra ris til ros, Noomi Rapace gjør en jordnær portrettering av karakteren Maria. I hennes første film på det islandske språket leverer hun til bestått. Jeg vil rette på meg selv, og si at Lamb er noe annet enn en skrekkfilm. På den andre siden, er filmen i likhet med Ada, fortsatt en hybrid. Uttrykket overholder en høy visuell kvalitet, selv om den har sine mangler på andre områder. Oscar-utdelingen nærmer seg med stormskritt, og filmen er på kortlisten til beste utenlandske film. Jeg tror derimot Lamb er et stykke unna fra å gå hele veien. Lamb – regissert av Valdimar Johannsson. Spilletid: 1 time 46 min. Land: Island. Premiere 28.01.22. Med: Noomi Rapace og Hilmir Snær Guðnason. Aldersgrense: 15 år.

Sword Art Online: Aria of a Starless Night – Overstimulerende, men moro

Skolejenta Asuna bestemmer seg en dag for å teste ut den virituelle spillkonsollen til broren sin etter en invitasjon av en klassekamerat. De skal møtes inne i spillet Sword Art Online som offisielt blei lansert på samme dag. Inne i spillet ser alt tilsynelatende ut som om det skulle være på ekte, men det er ikke før «spillmesteren» annonserer at de er fanget i spillet at realiteten virkelig treffer. Dør man i spillet, dør man i virkeligheten. Vi følger Asuna sitt liv med slåssing, trening og oppdrag i denne nye animefilmen. Sword Art Online: Aria of a Starless Night er den andre filmen fra dette universet som også har tre tv-seriesesonger. Som vanlig er universet også basert på en manga. Filmen handler om begynnelsen av reisen til Asuna, som i tv-serien har en relativt stor rolle. Kort etter at filmen hadde premiere blei det annonsert at oppfølgeren allerede er godt på vei og skal være på kino i 2022. Personlig synes jeg det er utrolig gøy å se animefilmer på kino. Det er noe med actionsekvensene og musikken som nesten overstimulerer en. Det samme kan jeg absolutt si om Sword Art Online: Aria of a Starless Night. Spesielt filmmusikken var fantastisk, og man kan ikke gjøre mye mere enn å prøve å ta alt inn. Samtidig føler jeg at det er visse ting som ikke helt henger på greip for min del. I SAO som i mange andre animeunivers seksualiserer unge kvinner på en måte som gjør meg litt ukomfortabel der jeg sitter i salen. Det er sikkert en skokk som vil prøve å forklare meg hvorfor det er sånn og kanskje må være sånn, men kommer nok aldri til å forstå det.  I likheten til Demon Slayer: Mugen Train er jo også dette en film som gir mer mening dersom du har sett noe til serien eller lest mangaen fra før av. Når det er sagt vil jeg si at den tar seg bedre ut en Demon Slayer: Mugen Train på akkurat dette punktet. For filmen blir plassert helt på starten kronologisk i historien om heltene i SAO. Dette eliminerer mulig forvirring om hvem, hva, hvor og hvorfor. Dette er en film som er verdt å se hvis du er fan av sjangeren generelt, men også hvis du er glad i fargerike og spenningsfylte animerte filmer med flott musikk. Jeg kan glatt anbefale denne som litt ekstra krydder i hverdagen. Sword Art Online: Aria of a Starless Night – Regissert av Ayako Kono. Med Yoshitsugu Matsuoka, Haruka Tomatsu, Inori Minase. Aldersgrense 9 år. Spilletid: 1 t. 38 min. Land: Japan. Norgespremiere: 20.01.2022

«Beloved Neighbours» – Voksenlivets gleder

Beloved Neighbours gir et innblikk i to ektepar sine liv og mange problemer. Med en enkel stil, og komiske, til tider uventede, øyeblikk forteller Michal Grzybowski en interessant historie.

“Lise og Snøpels – Venner for alltid” – Et uventet vennskap på en himmelsk reise

Lise er en redd liten mus som strever hardt for å bli anerkjent som like modig som faren sin, som døde etter å ha kjempet mot en rev. I et forsøk på å overbevise seg selv og klassekameratene sine om at hun er den tøffingen hun sier hun er, ender hun opp med å bli jaget av reven Snøpels. Plutselig våkner hun i himmelen, og der møter hun plutselig Snøpels igjen, som hun mener sto ansvarlig for hennes død. Det viser seg heller at de begge ble påkjørt av en bil, og siden dyr ikke kan spise hverandre i himmelen utvikler disse to et vennskap. Snøpels er ikke noe modigere enn Lise og sammen drar de på en reise gjennom himmelen og lærer om hva det egentlig vil si å være modig. I den norske dubbingen av denne filmen er det Ulrikke Brandstorp og Jakob Oftebro som har stemmene til de to hovedkarakterene. På en eller annen måte klarer alltid norske dubber å finne de mest irriterende og øredøvende kvinnelige stemmene. For min del gjorde det Lise helt uutholdelig å høre på, men det er egentlig ikke filmen i seg selv sin feil. Det som derimot ER filmens feil, er å gjøre Lise til en frekk liten jævel av en mus som rett og slett gaslighter Snøpels som bare er definisjonen på en «golden retriever boyfriend». Likevel har filmen et godt budskap som for sin målgruppe, altså små barn, og den er enkel å forstå med et manus som ikke unødvendig undergraver en dypere mening. Filmen gjør det svært tydelig gjennom manuset at den prøver å lære barn om moral og etikk. Det er mange fine replikker som jeg lett kan se for meg at vil gjøre inntrykk på barn som nettopp har begynt å lære om livets utfordringer. Verdt å nevne er utseendet på filmen, hvor teksturen på dyrene kan minne om Wes Andersons Fantastic Mr. Fox (2009). Lise og snøpels – venner for alltid leker ekstra med lys og farger og landskap, som alt tar seg veldig pent ut på lerretet. Akkompagnert med leken og søt musikk gjorde kinematografien det veldig fornøyelig å se filmen. Jeg tror dette er en film som foreldre kan se med barna sine og faktisk kose seg med. Filmens budskap om modighet og vennskap er fortsatt relevant for mange uansett alder. Jeg kjenner i hvert fall en håndfull voksne som har litt lærdom de kan ta ut fra filmen, selv om den kan være litt tullete til tider. Lise og Snøpels – Venner for alltid: Regi av Jan Bubenicek og Denisa Grimmová. 2021, 1 time og 20 minutter. Premiere 21.01.22. Norske stemmer: Ulrikke Brandstorp og Jakob Oftebro m.fl

«Scream» – Blodig moro

‘Scream’ er et verdig gjensyn som unngår å gjøre store feilsteg – en film som er nostalgisk, men samtidig bringer nok nytt på bordet