«Magiske Maurits og hans gløgge gnagere» – Solid Pratchett-familiefilm
Med Pratchett i bunn, og en god bruk av norsk dub å blir dette en veldig en veldig fornøyelig familie film som er vel verdt turen og tiden din.
«Aftersun»- En emosjonell berg og dalbane
På mandags formiddag fikk jeg vitne Charlotte Wells «Aftersun». Jeg overlevde filmen godt, men idet jeg var på vei ut av kinosalen så slo det inn en intens følelse av tomhet og utmattelse. Etterfulgt av denne tomheten kom en orkan av emosjoner og mine følelse fløy vilt rundt i hodet mitt. Jeg droppet buss når jeg tok den lange gåturen hjem for å prøve å sette på plass mitt hodet etter å ha sett et verk som blåste opp til en storm som herjet med mitt hode. Jeg er nå emosjonelt «all over the place» og det skal dere få bli også når jeg introduserer Aftersun. Aftersun er en historie om en far og hans datter på en ferietur i Tyrkia. Sophie (Frankie Corio) bor med sin mor og hun er derfor begeistret for å dra på ferie med sin far Calum (Paul Mescal) som hun ikke ser like ofte. Ferien startet fantastisk men følelsen av at noe er galt med hennes far kommer mer og mer frem. Nå i voksen alder prøver Sophie å sette sammen opptakene med hennes egne minner fra ferien i et håp om å forstå hennes far bedre. Den vakre dramafilmen er skrevet og regissert av debutant Charlotte Wells som har tatt inspirasjon fra en ferietur hun selv hadde med sin far i ung alder. Filmens intime og autentiske følelse kommer trolig fra Charlottes personlige opplevelser. Det virker som om hun har åpnet sitt hodet og latt alle tankene, følelse og de reflekterte samt ureflekterte minnene flomme over papiret når hun noterte ned de ufattelig treffende dialogene og øyeblikkene i manuset. Filmen er skrevet med et barns nysgjerrighet for så å bli omskrevet av en gammel og reflektert sjel. Historien er kjærlig og morsom samtidig som den er skummel, og samtidig som den utfordrer de menneskelige følelsene til den som er villig til å virkelig se den. Aftersuns store underliggende tema er mental helse. Sakte men sikkert gjennom filmen blir det mer og mer tydelig at Calum har pregene psykiske problemer som han prøver å skjule for sin datter. Det er hjerteskjærende å se en far stride mot sitt plagende indre når det eneste han vil er å skape kjære minner som hans datter kan ta med seg videre i livet. Sophie i voksen alder ser tilbake på denne ferien som noe kjært, men hun prøver også å forstå det hun ikke forstod om sin egen far som barn. Å se en voksen dame jobbe med å sette en forståelse til sin egen fars sykdom mange år etter denne ferien er noe av det mest emosjonelt vanskelige jeg har opplevd i en film og det er nokk derfor jeg sliter med å få den ut av hodet. Pauls Mescals opptreden som Calum kan bare beskrives som fantastisk. Paul angriper denne rollen med en komplett forståelse av karakterens gode hjerte og slitne sinn. Å spille ut denne unge faren som prøver å skjule sine problemer for sin datter er utrolig krevende, men han gjør det med enorm forståelse og presisjon. Det er så enormt mye som han har skjult i detaljene til denne karakteren, og sammen med Charlottes fantastiske regi har de sammen skapt en sterk fremvisning av en psykisk plaget far. Frankie Corio må også få enorm skryt for hennes skuespill, for Sophie er ikke en enkel rolle å spille. Det nå noen dager siden jeg så Aftersun. En utrolig vakker og følelsesladd historie om kjærlighet, mennesker og psykisk helse. Jeg kan bare bøye meg i støvet til alle som har stått bak dette verket, til dem vil jeg gi en stor takk. Jeg har enda ikke blitt meg selv igjen etter jeg så Aftersun, og jeg begynner å tvile på om jeg noen gang kommer til å bli den samme igjen. Aftersun regissert av Charlotte Wells. Spilletid: 1 time og 42 minutter. Skuespillere: Paul Mescal, Frankie Corio. Aldersgrense: 12 år
«The Banshees of Inisherin» – En av 2022s aller beste!
Martin McDonagh tar med seg «In Bruges»-duoen til en liten øy utenfor Irland.
«Black Adam» – Paint It, Black
Black Adam tar oss inn i slavetidens Egypt der Dwayne Johnson spiller en slave med magiske krefter.
Ramaskrik 2022: Dag 1
Jump Cut er atter ein gong til stades i eventyrlege Oppdal, og Truls saman med Nathaniel er klår for ei helg full av blod, gørr og monster!
«Nope» – Ny banger frå Peele
Statuett-vinnande Jordan Peele bak filmane Get Out og Us er tilbake med eit nytt prosjekt som er rimeleg ulikt hans to førre, og i grunn ulikt mykje anna ein har sett før. Med seg på laget har han Daniel Kaluuya, Keke Palmer, Steven Yeun og fleire kjende fjes som saman leverer eit alvorleg kult mysterium på storskjermen. På ein ranch i California driv familien Haywood hesteoppdrett til Hollywood-filmar. Søskena OJ (Kaluuya) og Emerald (Palmer) treff på harde kår då far deira døyr i ei av mange uforklarlege hendingar som har skjedd i dalen. Bestemt på å finne ut av kva som forårsakar desse hendingane, og potensielt tene litt på det, sett bror og søster ut på ei etterforsking som avdekkjer eit nifst funn. Populariteten til Jordan Peele merkast godt i budsjettet til Nope i forhold til både Get Out og Us, og eg vil absolutt sei han gjer seg fortent millionane med resultatet. Nope er det næraste han har regissert ein blockbuster, noko som fungerer overraskande bra i stilen det blir presentert. I likskap med Peele sine førre prosjekt byr Nope på eit par solide grøss og ei unik stemning gjennom heile speletida som sendte eit par skjelvingar nedover ryggrada mi. Som ein fan av horror-genren kosa eg meg godt frå start til slutt, men eg trur også filmsjåarar som ikkje nødvendigvis er så glad i skrekk og gru kan finne noko å like i Nope. Med tydelege element frå Westerns og Sci-Fi er det mykje å like for mange. Skodespelarprestasjonane er som ein kan forvente av skodespelarar av dette kaliberet, trass i at dette ikkje er ein film som lenar seg mykje på skodespel i forhold til det estetiske. Med ein ny tittel kjem det høge forventingar for Jordan Peele, og eg vil absolutt seie at han leverer det som kanskje er sitt beste prosjekt med Nope. Mysteriet ein blir presentert i starten av filmen held engasjementet oppe heilt til det enorme klimakset mot slutten av speletida. Ein horror-blockbuster med kvalitetsnivået som Nope kjem med er sjeldan vare, og absolutt verdt å få med seg. Nope. Regissert av Jordan Peele. Med: Daniel Kaluuya, Keke Palmer, Steven Yeun, Michael Wincott. Spilletid: 2t og 10 min. Land: USA. Aldersgrense: 15 år. Premiere: 19.08.2022
«Bullet Train» – action i 320km/t
Leigemordaren Ladybug (Brad Pitt) har tatt på seg eit oppdrag om å hente ein koffert på eit kuletog i Japan. Dette skal i utgangspunktet vere eit svært lett mål å nå, men uflaksen til den pasifistiske leigemordaren slår til då han opplev at kofferten høyrer til eit notorisk valdeleg par med kriminelle; Tangerine og Lemon (Aaron Taylor-Johnson og Brian Tyree Henry). Dessutan er det ein og del fleire passasjerar på dette toget som byr på trøbbel eit oppdrag som i utgangspunktet skulle gått ganske lett. Dette blir ein svært hendingsfull togtur i 320km/t mot Kyoto. Hendingsfull er kanskje det beste ordet ein kan bruke til å beskrive Bullet Train. I likskap med fartøyet filmen utspelar seg på, står handlinga sjeldan i ro. Filmen er stappfull av action frå start til slutt, og det er her den leverer absolutt sterkast. Actionsekvensane er blodige, stilige og generelt godt gjennomført. Dette saman med ein kul estetikk gjer for ein actionfilm som faktisk tar seg ganske godt ut. Dessverre har det seg slik at dialogen mellom desse actionscenene meir ofte enn ikkje er rimeleg klein. Eit par av vitsane funkar ganske godt, men i sin heilheit treff mykje av skrivinga ikkje heilt der den vil. Bullet Train er ikkje ein film som tar seg sjølv særleg seriøst, men eg trur mykje av problema ligg i at den tar seg sjølv litt for lite seriøst. Som resultat av dette opplevast dessverre mange av dei humoristiske innslaga som tvungne. Trass i dette hadde eg det ganske moro med Bullet train. Sjølv om ikkje all humoren fell i smak, vil eg likevel seie at dette er ei verdi kinooppleving dersom du er ute etter noko lett og solid action. Bullet Train. Regissert av David Leitch. Med: Brad Pitt, Aaron Taylor-Johnson, Brian Tyree Henry, Joey King, Andrew Koji, Hiroyuki Sanada. Spilletid: 2t og 7 min. Land: USA. Aldersgrense: 15 år. Premiere: 05.08.2022
«Elvis» – Presterende Presley
Baz Luhrmann har hatt æren av å lage mang en stilfull film, men er kanskje best kjent for jukebox musikalen «Moulin Rouge!». Da er det kanskje passende at han også blir ansvarlig for en biopic rundt hans majestet Presley, som har laget noe av verdens mest jukebox vennlig musikk. Dette er Luhrmanns første storsatsning på nesten 10 år, og med Austin Butler som tittelkarakteren, og Tom Hanks som hans slibrige, ryggdolkende manager, er det dekket til høylytt kalas. Filmen er fortalt via Colonel Tom Parker, som nær døden mimrer om det han selv ville beskrevet som sin største bragd, å oppdage kongen av rock. Her merker vi også som publikum filmens største bragd, det å få på kamera en ukarismatisk Tom Hanks. Enten er det de varierte lagene med fedme sminke han har på seg, eller den unaturlige lespingen rollen visstnok krever. Uansett er resultatet at Tom Hanks, Hollywoods absolutte gullgutt og kjernekar, blir lavpunktet i denne filmen. Og siden Parker er filmens forteller, må vi tåle en del monologer. Heldigvis holder de mindre kjente skuespillerne skuta stødig. Richard Roxburgh og Helen Thomson presterer veldig sympatiske skildringer av kongens foreldre, og Olivia DeJonge likeså som kongens kone. Høydepunktet er likevel kongen selv. Austin Butler holder og kaster rundt seg en slik manisk energi med sine virkninger og gestikulasjoner, at det blir lett å se hvorfor Elvis ble slik et midtpunkt for datidens rebelske ungdom. Det var først etter denne filmen at jeg forsto hvorfor Billie Joe Armstrong og Gerard Butler har formet sine stjerne imager slik de har, for Elvis Presley er virkelig blåkopien på en tenårings hjerteknuser. Kritisk for en artists biografi film er lydbildet, og som med mange ting kan den representeres på to måter. Du kan velge å ha en så tro adaptasjon av datidens sound som du klarer, med all gitar vreng og lydkvalitet som hørte til epoken, eller du kan prøve å fange energien til tidsalderens popkultur, med et oppdatert lydbilde, ferskere instrumenter og nyere teknikker. Det er dette siste alternativet Elvis velger å ta i bruk, og selv om Austin Butlers sang og dans er veldig representativ av kongens kunst, er mye av filmens praktiske musikk, overganger og montasje melodier, moderniserte varianter av kongens repertoar. Særlig er det hiphop og R&B som brukes i det moderniserte lydsporet, men min personlige favoritt er hvordan det subtile motivet til “I can’t help falling in Love” spilles hver gang kongens datter bringes opp. Filmen er ikke tom for substans, og særlig tegneserienerder kan ha en glede av at filmen adopterer gammel, gammel Captain Marvel Jr. motiver, som brukes til å informere kongens karakter og motivasjon. Det viktigste elementet i Elvis sin karakter ville jeg fortsatt beskrevet som musikkgleden. Denne arvet han fra ghetto miljøene han vokste opp i og fortsatte å besøke lenge etter at han selv ble kjent. Om rasepolitikken i filmen reflekterer den historiske Elvis er ikke jeg den rette å kommentere på, men i denne filmen er det veldig klart at det er svart musikk som kongen har adaptert for populærkulturen, og at han skylder de sorte miljøene han har menget seg i sin suksess. Dette er representert i referansene til sorte rockelegender, samt det oppdaterte lydsporets rap og sjel. Det er leit at det største navnet på plakaten også er den største skuffelsen i filmen, men det har ikke kapret all fornøyelse ut av filmen. Det er mange scener som går fra “nice” til “daaaamn” på noen sekunder, og jeg sverger, du må ha solgt noe til djevelen for å kunne bevege føttene slik Butler gjør på denne scenen.
C’mon, C’mon- Filosofisk Svarthvitt Indie
Joaquin Phoenix, svarthvitt, fokus på lydinnspilling, en filosofisk litt merkelig indie film som kanskje blir pretensiøs for noen.
«Paris: En kjærlighetshistorie» – Sex og sjalusi
I filmen Paris: en Kjærlighetshistorie (originaltittel les Olympiades) møter vi en unge Émilie (Lucie Zhang) som bor i Paris sin 13. bydel. Hun trenger en ny romkamerat og når hun blir kontaktet av Camille (Makita Zamba), som hun får veldig god kjemi med da de først blir kjent. Senere møter vi Nora (Noémie Merlant), en 33 år gammel eiendomsmegler som har flyttet til Paris for å studere juss, men som greier å havne i en ubehagelig sitasjon på en studie-fest. Videre følger vi karakterene og deres relasjoner til hverandre. Filmen er regissert av Jacques Audiard og er filmet i svart-hvitt. Et dristig valg som fungerer utrolig godt om en får det til. Kinematograf PaulGuilhaume mestrer det absolutt i denne filmen. På flere områder brukes det ukonvensjonelle måter å formidle på som gjør at den visuelt sett er ganske spennende. Skuespillerpresentasjonene er også veldig gode, og det var særlig gøy å se Noémie Merlant i en litt klein rolle. Noe som gjør filmen litt vanskelig for meg er derimot at alle tre karakterene er litt vanskelig å like. Vi får en litt sakte introduksjon til hver karakter, men etterhvert som en blir kjent med særlig Nora og Camille, føles det fortsatt bare ut som om en kun har sett overflaten. Karakterene har i tillegg personligheter som er litt vanskelig å like, så man ender opp med å ikke heie på noen. Det blir også lite interessant når store deler av handlingen sentreres rundt Camille og hvordan de to jentene blir sjalu over hans skiftende sexpartnere. Men det er viktig å nevne at Nora sin karakter får et langt mer spennende handlingsløp. Selv om den norske oversettelsen av tittelen sier det er en historie om kjærlighet, vil jeg påstå at filmen i større grad bygger på sex og sjalusi. Temaene er absolutt spennende, men det kan føles litt vel overfladisk når man da ikke har greid å bli godt kjent med karakterene. verken Nora, Émilie eller Camille faller inn i kjente troper, som gjør det vanskelig å skulle forvente hva som blir det neste som skjer. Filmen er alt i alt en interessant og underholdende, og særlig god på det visuelle. Verdt å nevne er et par ganske heite franske sex-scener, som absolutt gjør den verdt å få med seg. Det eneste som kan sies å mangle er følelsene til karakterene, men om alle er like lite likandes er det vel greit nok at de fortjener hverandre! Paris: En kjærlighetshistorie. 2021. Regissert av Jacques Audiard. Med: Lucie Zhang, Makita Zamba og Noémie Merlant. 104 minutter.