Kosmorama 2018 – Oppsummering

Thomas Fjellum

Man kan på én måte si at Kosmorama 2018 endelig er over, men på en annen side, så er det alltid trist at man ikke har den daglige turen til kinoen for å se en rekke filmer man ellers aldri hadde sett. Skiftet fra Nova til Prinsen i anledning 100 års jubileet gikk fint, da jeg foretrekker salene på Prinsen, og at alle er litt mer samlet, men det var også et spørsmål om plassmangel til tider. Spesielt da Trondheimsreisen gikk for fullt, ble det veldig trangt om plassen i hovedsalen der borte. Men filmene klarte nok de fleste å nyte uansett. Det var godt å få utvidet kjennskapen til Bergman utover de få jeg allerede hadde sett, og han stod nok for de to beste filmene jeg så under festivalen. Men selv om både Höstsonaten og Det Sjuende Inseglet var utrolig gode filmer, så er det ikke de jeg kommer til å huske best fra festivalen. Hvert år er det alltid de ukjente filmene man har liten tidligere kjennskap til som setter de største inntrykkene, og 2018 var intet unntak. Let The Corpses Tan var for eksempel en heidundranes fest, mens Excavator langt i fra var en fest, men leverte et skikkelig kvalitetsdrama om PTSD. Et par feilskjær i filmer her og der, men alt i alt var dette nok en strålende filmfestival, og du kommer nok til å se meg der igjen for min femte strake runde med Kosmorama.

 


Sigfred Storstrand

Kosmorama var endelig tilbake, og ved et knips var det vekke igjen. Imens uken føltes å vare evig, sitter jeg nå igjen med et skikkelig savn for å sluke film etter film uten stopp. Programmet i år har imponert like sterkt som mine to tidligere år her. Alt i fra sylskarpe svarte komedier, blytunge drama om sykdom, elendighet og død, dokumentarer om matsvinn, og overstiliserte skrekkfilmer. Den store gleden med festivalen har for meg alltid vært mangfoldet i programmet, noe som virkelig gjorde det skuffende med New Directors i år, en kategori som rett og slett for det meste kom frem som veldig kjedelig, trygg og tam.
Men dette klarer jeg ikke å henge meg stort opp i til slutt. Det tok meg hele 3 dager før jeg så en film jeg mislikte, og det var ikke mer enn 2 filmer jeg faktisk ville kalt elendige, noe som ut av 31 filmer er ganske utrolig.

Jeg kom ut av festivalen med en 10/10 film, noe som er helt uhørt, og som alene ville gjort festivalen til verdt det, men også så mange andre fantastiske filmer, flere jeg allerede vet jeg skal ha i BluRay-hylla mi etterhvert. Takk igjen for enda et år Kosmorama!

Top 3(selv om jeg har minst 10 jeg vil anbefale livskiten utav til enhver):

  1. Let the Corpses Tan
  2. The Death of Stalin
  3. The Cakemaker

Elias Nygård

Etter ei veke med festival, få timar med søvn og litt tvilsame matvanar har Kosmorama gått sin gang. Denne filmreisa har tatt oss frå latinske rytmar i Mellom-Amerika gjennom Europa og dei politiske tendensane her på kontinentet og ut mot Asia sin austkyst. På ferda har vi fått eit innblikk i og sympatisert med alle slags karakterar, frå småkriminelle  til AIDS-aktivistar. Personleg er eg overraska over det høge nivået på filmane på festivalen. Dei fleste filmane hadde gode kvalitetar og nesten ingen presterte å vere uinteressante. (Eg sovna berre to gongar!) Blant alle dei gode filmane var det vanskeleg og velgje soleklare favorittar utan å ekskludere ein heil haug med andre gode filmopplevingar. Nokre har uansett utmerka seg spesielt, men sjølv det å komme fram til ei topp tre-liste har vore ei utfordring. Men av alle dei 33 filmane eg såg i løpet av den siste veka har disse tre peikt seg spesielt ut: (For å gjere konkurransen litt meir rettferdig har eg valgt å ekskludere Bergman-filmane)

  1. Let the Corpses Tan
  2. Yol
  3. 120 Slag i Minuttet

Frantisek Nentwich

Som min første festivalerfaring skuffet ikke Kosmorama. Eneste som gjorde meg i overkant irritabel var «New Directors» filmene. Den plagsomme filmemåten, samt gjentakelse av tematikk (fattige mennesker i suboptimale land/steder) ble så utrolig slitsomt etter en stund. Festivalens høydepunkt uten like var Let the Corpses Tan. Jeg ble svært overrasket, ettersom jeg forventet en horror film, som ikke er blant mine sjangerpreferanser. Bergman sine filmer som gjorde også stort inntrykk på meg under festivalen. Om det var på grunn av kontrasten mellom nye filmskapere og en mester eller om hans filmer bare er noe for seg selv er diskutabelt.

Av festivalfilmer var det mye bra å velge fra, og landet som sto ut med sine filmer var Sør-Korea. Både A Day og Excavator endte som høydepunkt for sine respektive dager. Makedonia, som ikke er kjent for sin filmeksport slo til med Secret Ingredient og overrasket svært positivt. Av de større produksjonene var The Death of Stalin en klar favoritt, med fantastiske rollefigurer og velskrevet mørk humor.

  1. Let the Corpses Tan
  2. The Death of Stalin
  3. Excavator