Bli medlem

Stikkord: animasjon

Kosmorama: «Memoir of a Snail» – Stop-motion som varmer

Memoir of a Snail er en av filmene utvalgt i hovedserien Skråblikk, som er filmer med elementer av det surrealistiske, absurde eller konseptuelle. Gjennom Memoir of a Snail følger vi historien og livet til Grace Puddel, som voices av Sarah Snook. Grace sitt liv kan neppe beskrives som enkelt, og som barn ble hun adskilt fra sin tvillingbror Gilbert – et tap hun aldri helt kom over. Filmen er regissert av Adam Elliot, som i 2009 slo an med stop-motion-filmen Mary og Max, en rørende fortelling om et uventet vennskap. Memoir of a Snail viderefører Elliots karakteristiske stil, både i tematikk og visuelle utforming. Også denne filmen er laget i stop-motion og tok hele åtte år å ferdigstille – noe som virkelig gjenspeiles i den detaljerte animasjonen. Selv om fargepaletten kanskje ikke er den mest livlige, har filmskaperne skapt teksturer og former som gir filmen og karakterene en særegen, innlevd kvalitet. Hver minste bevegelse føles nøye planlagt, og det er tydelig at det ligger mye kjærlighet og presisjon bak hvert eneste bilde. Resultatet er en film som både føles håndlaget og dypt personlig. Selv om stop-motion og animasjonsfilm ofte forbindes med barnefilmer, inneholder Memoir of a Snail flere temaer som kanskje ikke egner seg for de aller yngste. Filmen tar opp flere tunge temaer som ensomhet, tap og livets uforutsigbare utfordringer, og skildrer hvordan hovedkarakteren stadig møter nye utfordringer som gjør livet hennes mer komplisert. Det kan være både tøft og rørende å følge Grace sin historie, men samtidig fronter filmen en oppløftende moral om motstandskraft,håp og lys i enden av tunellen. Den har også mye humor, særlig av den mørke sorten, noe som passer godt til filmens tragikomiske tone og gjør de tyngre øyeblikkene lettere å fordøye. Til tross for de alvorlige temaene føles filmen aldri overveldende dyster, men balanserer fint mellom melankoli og varme. Memoir of a Snail er en rørende film om livet og hva det kan innebære på godt og vondt – en unik opplevelse som både berører og underholder. Absolutt verdt å se! «Memoir of a snail» regissert av Adam Elliot. Med: Sarah Snook. Spilletid: 1 timer og 30 minutter. Land: Australia. Aldersgrense: 12 år. Kommer på kino 20. juni.

Topp 10 – Filmer fra 2024

Nok et glimrende filmår ligger bak oss og mangt en plattform publiserer sine kontroversielle topplister (inkludert Akademiet) rundt disse tider. I redaksjonen er det disse 10 titlene som dukket opp hyppigst og høyest i våre personlige lister, men det var veldig mange filmer som akkurat ikke nådde opp, som for eksempel Perfect days, Elskling, Anora, Furiosa: A Mad Max Saga og Innsiden ut 2. Med norsk premieredato som grunnlag kom vi endelig frem til dette knippet med perler fra året 2024; 10. Wicked (2024) Regi av Jon M. Chu – Premieredato 22. november Her møter vi de to rake motsetningene Galinda, den populære og overfladiske, og Elphaba, sombåde utstøtt og misforstått, på universitetet Shiz. Med en en storslått miks av sang og dans utfolder historien deres seg med flere tvister og et stort glimt i øyet. Hadde du sagt til meg at en musikal om heksene fra Oz skulle ende opp som en av 2024 sine beste filmer når året startet hadde jeg kalt deg for gal. Her var det derimot jeg som var gal, for Wicked er absolutt et av årets høydepunkter. Med et spektakulært produksjonsdesign, strålende skuespillerprestasjoner med live sang, og en energi som smitter over på publikum, er det nærmest umulig å se Wicked uten å sitte igjen med et stort smil om munnen. Filmen åpner med sangen «No One Mourns the Wicked», og setter umiddelbart fokus på spørsmålom hva som egentlig gjør noen onde, samt den moralske vekten av å glede seg over noens død. Denne tematikken utforskes ved å la oss bli kjent med den onde heksa fra vest. Kanskje er det ikke et så enkelt svar som først antatt? Selv om filmen håndterer tunge temaer, er dette en gledesbombe av et fyrverkeri. Gjennom sang og dans, der det ene imponerende nummeret overgår det neste, og med høydepunkter som «What is This Feeling?» og «Defying Gravity», fylles filmen med latter og godt humør. Med ti Oscar nominasjoner, inkludert beste film og beste kvinnelige hoved- og birolle, setter Wicked standarden for en topp 10 liste med høy kvalitet. Det er kanskje ikke en film med dypeste metaforene, men her leveres en opplevelse av de sjeldne. Det bare å lene seg tilbake og glede seg. Så venter vi i redaksjonen spent på hva Jon M. Chu vil få til i del to, Wicked: For Good, som kommer på kino 21. november i år! Av Simon Bjerkås 9. The Zone of interest (2024) Regi av Jonathan Glazer – Premieredato 26. januar “The Zone of Interest” er en film som vitner menneskets største forbrytelse ved å følge livene til forbryterne som står bak. I denne unike Holocaust filmen gir regissør Jonathan Glazers sitt publikum et blikk inn i hverdagen på en høytstående Nazi familie som bor vegg i vegg med konsentrasjonsleirer Auschwitz. Hans kamera er rent observerende, og det holder seg bare på den frie siden av konsentrasjonsleirens vegger. Holocausts grusomheter kan kun vitnes gjennom lyden av skudd og skrik som kommer fra den siden av veggen vi ikke ser. Glazer har i sin film skapt den mest effektive beskrivelsen av denne forferdelige tiden ved å sette oss inn i livet til de “uvitende” familiene som bader i luksusen deres ektemenns horrible handlinger betaler for. Med mor på besøk spiser de kake og drikker kaffe til lyden av henrettelser, og de plukker plommer i sin frukthage til lyden av folkemord og tortur. “The Zone of Interest” står ikke på denne listen på grunn av underholdningsverdi eller på bakgrunn av en TikTok trend. Den står her fordi den skapte den beste, og mest ærlige beskrivelsen av historiens verste mennesker. Av Truls Hustad 8. Ibelin (2024) Regi av Benjamin Ree – Premieredato 8. mars Da rulleteksten rullet over skjermen og lyset ble slått på etter visningen av Ibelin, var det ikke et eneste tørt øye i hele kinosalen – og med god grunn.  Ibelin er en hjertevarmende fortelling om livet og ettermælet til Mats Steen, en gutt som døde 24 år gammel av sykdommen Duchennes muskeldystrofi. Grunnet sykdommen satt han mye hjemme i rullestol, og gaming ble en flukt fra hverdagen. Etter hans død oppdaget familien at det eksisterte en hel verden på internett som Mats hadde vært en del av, og at han var høyt elsket av mennesker over hele verden. Dokumentaren forteller Mats’ livshistorie på en nyskapende, kreativ og fengende måte. Gjennom gamle videoopptak og intervjuer med familien får vi først et innblikk i Mats’ oppvekst og hvordan det kunne være ensomt å vokse opp med sykdommen hans, da han ikke kunne delta i fysisk aktivitet som andre barn. Etter hans død oppdager familien at Mats levde et helt annet liv i videospillet World of Warcraft. Her kunne han være hvem han ville, og dokumentaren viser hvordan han var en sammensatt person med følelser og tanker som alle andre, men med begrensede muligheter til å uttrykke dem i den virkelige verden. Ved å rekonstruere hendelser og samtaler som Mats hadde hatt i spillet, klarer dokumentaren å vise oss hvem Mats var, og hvordan han ikke lot sykdommen definere ham i spillverdenen.  Animasjonssekvensene er livlige, fargerike og gir et dynamisk innblikk i det unike samholdet spillerne opplevde med hverandre. Gjennom detaljrike animasjoner formidles følelsen av fellesskap, støtte og kameratskap som preget spillverdenen, og hvordan disse virtuelle båndene kunne være like sterke som relasjoner i den virkelige verden.  Den animerte spillgrafikken, kombinert med voiceovers av samtaler fra chatten, tenkte jeg først kunne virke litt alternativ – spesielt for meg, som ikke har så mye kjennskap til gamingverdenen. Men tvert imot, dette hadde en helt motsatt effekt. Jeg ble fullstendig dratt inn i Mats’ verden, og gjennom å se hva han opplevde mens han spilte, kunne jeg samtidig føle både hans gleder og hans sorg. I dokumentaren får vi også møte Mats’ venner fra spillverdenen i virkeligheten, og betydningen av å ha et samhold og en flukt fra hverdagen på nettet blir enda tydeligere og lettere å forstå. Filmen forteller en sår historie som gjør vondt på en god måte, og jeg satt igjen med tårer

«Superkompisene» – Fantasiløs fantasi

Marionettedukken Don, dubbet av Scott Maurstad, og lekehunden DJ Doggy Dog, dubbet av Karl-Vidar Lende, tar med seerene på en fantasifull reise om å finne troen på seg selv og vennskap. Men til tider kan historien om levende dukker satt til Central Park i New York bli kjedelig. Filmen starter med å introdusere seeren for et sitat av John Lennon og Yoko Ono: «A Dream you dream alone is only a dream. A dream you dream together is reality». Og man kan tydelig se hvordan regissør Jérémie Degurson har blitt inspirert av dette sitatet. Hovedkarakteren Don er en marionettedukke som er lei av å alltid måtte spille rollen som narr på de lille dukketeateret i Central Park. Han vil mye heller spille helten og han har levende dagdrømmer hvor han er helten og slåss mot store skumle monstre. En dag etter å ha blitt ydmyket av teaterets faste helte-rolleinnehaver Alfonso, bestemmer han seg for å leve ut drømmen. Til tross for at Dee, en marionette som er lei av å alltid måtte spille en jomfru i nød, ikke vil være med Don, velger han å dra. Ute i Central Park møter han DJ Doggy Dog, og sammen skal de være helter og redde de som er i nød. Uten å avsløre for mye, så er det som i sitatet at løsningen på problemene til Don, DJ Doggy Dog og Dee, må løses ved hjelp av hverandre og drømmer. Manuset av filmen er skapt av de samme skaperne av «Toy Story», noe man legger merke til ved historien. Leker som kommer til livet når menneskene ikke er til stedet, leker som kommer bort fra hvor de egentlig hører hjemme og må jobbe sammen ved hjelp av vennskap for å komme hjem, gamle leker som ikke liker nye og moderne leker, alle kjente elementer fra «Toy Story» som man kan kjenne igjen i «Superkompisene». Med en mulighet til å skape en ny historie ut av de samme elementene, virker det som skaperne har prøvde å følge det samme gamle mønsteret, ut å tilføye noe. Historien blir dermed for repetativ. Filmen har også hentet inspirasjon fra boka «Don Quixote» av Miguel de Cervantes fra 1605. Don velger å kalle seg selv for Don Quixote når han er ute på eventyr, likt som hovedpersonen i boka. Dette er også med på vise hvor «gammeldags» Don er, mens DJ Doggy Dog er en hund som har elektroniske elementer som lyd og lys, samt at han i tillegg kan rappe. Og dermed blir han et symbol på det moderne. Til tross for denne kontrasten, blir det ikke brukt til noe mer en å vise forskjellene mellom de to lekene. Selv med koselige temaer som vennskap og et budskap som oppfordrer til fantasi, er det ikke nok. Det blir til tider for mye fantasi og for lite plott-oppbygning. Det kan virke som at skaperne av filmen glemmer av filmens premisser med at hovedpersonene er dukker som ikke egentlig skal være i live. Etter hvert blir dette bare enda film man har sett blitt laget mange ganger før. «Superkompisene» regissert av Jérémie Degurson. Med: Scott Maurstad, Karl-Vidar Lende og Klara Høeg . Spilletid: 1 time og 30 minutter. Land: Frankrike, Spania og Belgia. Aldersgrense: 6 år. Kommer på kino: 02. februar